onsdag 31. august 2011

The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel (inneholder spoilere)

Random House, 2007
Hvordan skal jeg begynne? Det er så mye jeg har lyst til å si om denne serien. For å si det kort: 1) STORE FORVENTNINGER (NESTE HARRY POTTER?) 2) IRRITERT 3) KANSKJE POSITIV LIKEVEL 4) UFRIVILLIG SPENT. Jeg skal prøve å holde meg unna det rene handlingsreferatet, men litt kan det være verd å vite om bøkene:

Vi møter mange personer og skapninger. De viktigste er
  • 15-åringene Josh og Sophie Newman. Amerikansk søskenpar som en dag får vite at de er legendariske tvillinger med overnaturlig sterke auraer (sølv og gull), og at de har en viktig rolle i en kommende kamp for menneskenes frihet. Blir plukket opp og beskyttet av
  • Nicholas og Perenelle Flamel, et ektepar som en gang på 1300-tallet fant kodeksen med oppskrift på livseliksir. (Perenelle er syvende datter av syvende datter og ei mektig trollkvinne.) Eliksiren må fornyes hver måned for at de skal holde seg unge; det har de klart å gjennomføre fram til den dagen boka blir stjålet av
  • John Dee, en engelsk magiker/trollmann/dauingvekker (necromancer) som fikk udødelighet av en ikke navngitt Elder-mester etter at han en stund hadde vært Nicholas Flamels læregutt.
    Elder-rasen kom før menneskene; Dark Elders ønsker å omskape jorda til det den var før menneskene ødela den (og gjøre menneskene til slaver); Dee vil hjelpe dem med dette. Tvillingene vil være en viktig brikke i hans spill.
  • Scathach (Scatty), en neste generasjons Elder av vampyrklanen, suger ikke blod men følelser. Mester i kampsport og har overlevd utallige kamper både i vår verden og parallelle skyggeverdener. Hjelper tvillingene. 
  • Machiavelli, fransk sikkerhetssjef som også er udødelig; han samarbeider delvis med John Dee, men de stoler ikke på hverandre.
Flamel-paret må altså få tak i kodeksen som er stjålet, hindre Dee i å sette mørkets krefter fri for alvor og i å fange tvillingene og bruke dem til sin egen fordel. Alt mens de selv eldes og raskt mister krefter (iallfall i Nicholas tilfelle).

Og det er ikke måte på hvilke skapninger som blir påkalt og oppsøkt på begge sider, både udødelige mennesker og eldgamle guder: Hekate, (vokter av Verdenstreet Yggdrasil), guden Mars, Heksa fra Endor (jf 1. Samuels bok), Jeanne d'Arc, William Shakespeare (!) som også er udødelig, Billy the Kid, sfinkser og hornguder og havmennesker og magiske sverd. Vår egen Odin blir omtalt. Og her sendes det trylleformler og lages kraftfelt og vekkes stormer til den store gullmedaljen. Pjuh.

Handlingen skifter mellom flere personer; dels fra kapittel til kapittel og dels mellom avsnitt. Det går stort sett greit å følge med, men det oppleves for meg litt oppstykka. Så: MASSE ACTION, mindre tid til å dykke ned i personer og virkelig utforske. Vi får vite litt her og litt der, det er mange biter å sette sammen. Og det vi får vite av viktige ting er stort sett historiske hendelser, fortalt og ikke vist (bortsett fra når Sophie, som har fått Heksas minner, gjenopplever dem). Det krever sin forfatter å gjøre fortalt historie interessant, og jeg føler ikke Scott klarer det. Han kan så mye om mytologi (blir ikke kalt for irenes fantasykonge for ingen ting!) og også nyere historie, men formidler det på en måte jeg har problemer med å fordøye. Jeg vil gjerne være der når det skjer!
(Har en følelse av at jeg har nevnt det i forbindelse med ei anna bok på bloggen, kan noen hjelpe meg?)

Tre ting jeg irriterte meg spesielt over:
1. Det er en grense for hvor mange ganger jeg orker å lese om at noen snakker på et språk som "predates modern English" et cetera. Vår forfatter har en tendens til å gjenta seg selv.
2. Når jeg leser at en gud bare har forakt til overs for menneskene, forventer jeg ikke at han skal gi dem en god klem når de møtes. Flere steder kunne logiske brister og misforhold vært luket ut.
3. Etter å ha lest en anmeldelse på Amazon som satte ord på litt av det jeg følte etter første bok, tenker jeg stadig: entallsformen av humani er humanus, Michael!!! (Akkurat denne sure anmeldelsen var, når sant skal sies, ganske alene i havet av lovprisninger.)

En interessant vri er at Scott setter de mytologiske skikkelsene (Elderne) inn i en moderne sammenheng, og at de udødelige er motebevisste, til dels har topp teknologisk utstyr (en er techno-stjerne) og så videre. Av og til blir det ufrivillig komisk, og jeg lurer på hvor moderne bøkene vil virke om ti år, men det er et ærlig forsøk å aktualisere mytologien på.

I de tre første bøkene får jeg faktisk ikke noe inntrykk av at våre venner er i noen stor fare; de har uante krefter og gode allierte som SPOILER SPOILER slår de overivrige skurkene tilbake i kamp etter kamp. MEN. The Necromancer er et vendepunkt. Jeg skal ikke si hva som skjer i bok 4, men jeg fikk for første gang - lenge etter møter med ekle monstre og mørke katakomber - frysninger og virkelig bange anelser. Jeg ble rett og slett spent, ville lese den femte boka (som jeg ikke hadde bestilt) fluksens.

Det hjelper også på spenningen å finne et profft utseende online-spill der jeg kan teste kunnskapene mine. Ja, og så kommer det jo selvfølgelig en film! Og det kan jeg si; plot, dialog og actionscener bare ROPER på ei filmatisering. Det trenger ikke bety at boka er god. Men. Nå klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva jeg syns om Nicholas Flamels hemmeligheter.

Jeg tror bøkene, uansett hva jeg syns, kommer til å bli en stor suksess. Merkelig at de ikke er oversatt til norsk enda. Det er vel rett rundt hjørnet.

søndag 28. august 2011

Spørsmål om bøker


Hos Anita fant jeg disse spørsmålene om bøker, og selvfølgelig svarer jeg på dem!

Favorittbok i barndommen?
Vet ikke om jeg kan plukke ut en spesielt, men jeg likte godt Skyggen over steinbenken (Maria Gripe). Så tv-serien også. Var vel kanskje 10?
Hva leser du nå?The Necromancer av Michael Scott (bok 4 i serien The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel).
Dårlig bokvane?Dette er egentlig helligbrøde for en bibliotekar, men... ja. Jeg småspiser mens jeg leser. Og prøver å ikke søle på bøkene. Og rynker selvfølgelig på nesa hvis noen leverer ei flekkete bok på biblioteket.
Verste boka du har lest?Husker ikke. Ingen jeg føler for å advare folk mot! Jeg har vel aldri lest ferdig ei bok jeg har blitt kvalm av. Dårlig skrevne bøker har jeg blitt flinkere til å legge vekk.
Beste boka du har lest i år?Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. Anmeldt her.
Favorittforfatter?Vanskelig å velge. Josefine Ottesen, kanskje? Suzanne Collins. Likte godt Ken Folletts historiske bøker, men har ikke lest mer av ham. Wilbur Smiths serie om Taita likte jeg også, men har ikke lest de andre spenningsbøkene. Jeg leser sjeldent et helt forfatterskap!
Favorittbøker?
Mnem av Simon Stranger, Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafon, Rumo av Walter Moers, Barnepiken av Kathryn Stockett, Phantastes av George McDonald, og den før nevnte Kjærlighetens historie.
Kan du lese på bussen?
Nei. Kan nesten ikke tenke på lesing mens jeg sitter på bussen!
Hvor er din favorittplass å lese på?
Godstolen i stua. Ellers er det herlig å kunne sitte i friluft å lese, gjør det altfor sjelden!
Hva tenker du om å låne bort bøker?
Går fint, det! Har vel kanskje gjort det et par ganger.
Lager du eselører i bøkene dine?
Veldig sjelden. Har gjort det i boka jeg leser nå. Latskap, kunne funnet en lapp å stikke inni boka!
Skriver du noen gang i bøkenes marg?
Ikke siden jeg studerte.
Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Norsk.
Hva får deg til å elske en bok?
Den drar meg inn i sin verden, får meg til å tro på den fullt og helt og leve i den mens jeg leser.
Favorittsjanger?
Tenker mindre på sjanger enn at det skal være engasjerende og gjerne litt mystisk, men har lest endel fantasy, ja.
Sjanger du leser sjeldent (men skulle ønske du leste mer av)?
Biografier.
Favorittbiografi?
Leste Hulda Garborgs dagbok fra starten av 1900-tallet, det var interessant!
Har du noen gang lest en selvhjelpsbok?
Ja, men husker ikke tittel og forfatter.

Foto: Flickr (Entrez dans le rêve)

Jeg fant ut at jeg ville prøve å snuse opp hvor disse spørsmålene først kom fra, og kom et stykke. Såvidt jeg kan se var Carina først på norsk, Bokbabbel på svensk, og hun oversatte dem fra engelsk hos My Porch. Og før det har de reist land og strand rundt, sikkert:) Vi er en STOR lesefamilie her i verden!

Andre jeg vet om som har svart på disse spørsmålene i Norge (i tillegg til Anita):
Astrid Terese
Caroline
Tanz (Eva)
Elida

lørdag 27. august 2011

Hva venter rundt neste sving?


Micael Dahlèn, forfatteren av Nextopia, vil si: FRAMTIDA. Ei spennende framtid med noe som er nytt og bedre.
Daniel Alexander Delfin fra filmen Delfinen vil si: drømmen om den perfekte bølgen, meningen med mitt liv.

Litt artig at jeg leste boka og så filmen samme dag! For jeg syns de har noe til felles. De handler om det å se framover, utover det en har i dag. Ønske seg noe mer. When you wish upon a star...

Cappelen Damm, 2011

Boka Nextopia startet som en blogg, http://nextopia.info/. Hvis jeg skal prøve å sammenfatte Dahlens budskap i ei kort setning må det bli: vi mennesker søker etter lykken som ligger i det neste, det vi kan skaffe oss i i framtida.
Og i hans verden kan det virke som om alle mennesker 1) har denne innstillinga til livet, og dermed er mindre tilfredse med det vi har enn det vi kunne hatt, og 2) har en praktisk og økonomisk mulighet til å gjennomføre kjøret etter Nextopia. Den nyeste iPoden, bilen; en ny ektefelle. Han utelater på et vis alle som ikke har disse mulighetene, fra statistikken og nyhetseksemplene han underbygger påstandene sine med. Eller om de er med, de som egentlig ikke har råd, sier han ingen ting om gjeldsslaveri og så videre.
Jeg er glad for å kunne si at punkt 1 ikke stemmer for min del. Vel, det kan være at jeg tenker når jeg kjøper en ny pc: sannsynligvis kommer det en mye bedre pc neste år (uke?). Men jeg prøver å se det positive i det jeg har, være fornøyd med det. Er jeg unormal, kanskje? Jeg er forsåvidt ikke overrasket, bare trist, over den ekstreme samfunnsutviklingen han skisserer.

Jeg er ikke helt sikker på hva forfatteren mener om Nextopia. Det kan se ut som om han mener det er ei naturlig utvikling, at vi er ment å strekke oss etter det vi ikke har. I siste kapittel (Prolog) skriver han:
Det må da være en grense for hva vi kan konsumere, en grense hinsides lykkemotorveien, der det blir umulig for oss mennesker å være lykkelige og i stedet blir mer ulykkelige?
Vil ikke naturen sette en stopper for globaliseringen, utnyttelsen av jordens ressurser og vårt overforbruk? Går vi ikke lei av alle mulighetene som fallbys og kan skape vår egen nestesåpe for et voksende globalt og potensielt publikum?
Svaret på alle disse spørsmålene er nei. Det eneste naturen kan gjøre for å forandre bildet vi har tegnet i denne boken, er å ta livet av oss. Atferden som har brakt oss dit vi er i dag, ligger i genene våre.


Han argumenterer med at atferden vår er naturens verk - og siden naturen har gjort alt riktig, må vel atferden være riktig? Naturens hensikt har alltid vært at vi skal prøve å bli lykkelige.

La gå at vi har godt av for eksempel medisinsk forskning som lindrer smerte og holder sykdom unna, men ellers...?
Les gjerne Lindas innlegg om temaet, jeg likte det godt.

Skal det være ei bruktbok i det våte været?

For å nyte synet av dette fossefallet må du vri på hodet.

I dag bøtter det ned! Jeg må si jeg er glad for at jeg stod tørt under taket i bruktbutikken i dag og ikke satt på sykkelsetet under Birkebeinerrittet.

Jeg har nå vært butikkdame for første gang. Tatt imot ekte penger for ekte lamper og fat og smykker og slått summen inn i et ordentlig kassaapparat. Forresten fikk jeg - som den bibliotekar og systematiker jeg er - først ansvaret for å rydde i bokhylla inne i butikken. Der var gamle Det Beste-bøker, biografier over de kongelige, ganske så nye krimromaner, selvhjelpsbøker, databøker (som ble kasta fordi de var fra 90-tallet. Ville du kjøpt ei av dem?); gammelt og nytt om hverandre. Best av alt "Modningsår: fra pike til kvinne" fra 1966! En skatt!


Folk er så forskjellige, det er vanskelig å si slags bok de tar med seg hjem. Noen ser etter det nyeste til en billig penge, andre stråler når de ser en klassiker de elsket i ungdommen. Eller en er spesielt interessert i et fagområde og finner noe om det.
Bruktboksalg er iallfall en veldig bra ting! Kjøper du brukt?

onsdag 24. august 2011

Nytt på biblioteket (reklame, på en måte) - bildebøker

I dag har jeg registrert tre nye bildebøker inn i samlinga vår:

Aschehoug, 2010
Alvin Pang og en søster for mye (Endre Lund Eriksen og Olve Askim). Herlig bok, friske farger, spreke tegninger og morsom historie! Alvin har ønsket seg en lillebror og får ... Elvira. Han angrer på at han ikke ønsket seg en Playstation (en Nintendo DS ville han uansett hatt litt bruk for). Lillesøsteren bare roter og bråker, og Alvin går ut for å finne noen som har mer lyst på henne. Et ungt barnløst par? En brukthandler? En kamerat som er enebarn? Det går rett og slett ikke. Selvfølgelig ender det med at han finner ut at hun er verd å spare på, men veien til den erkjennelsen er virkelig underholdende (for leserens del). Jepp!




Det er så koselig med bøker, Kråka, sa Mamma Mø. Hvis du kan lese, så kan du få vite nesten alt mulig!



Damm, 2011

Mamma Mø leser (Jujja Wieslander og Sven Nordqvist). Siste bok i den populære serien som gjør til skamme idéen om at kyr står og spiser gress hele dagen! Mamma Mø gjør ting hun egentlig ikke skal kunne gjøre, gjennomfører planer ingen andre kyr har; oppfører seg merkelig og annerledes, rett og slett. Litt som Sauen Shaun. Og her har hun altså kommet seg til BIBLIOTEKET og blir oppslukt av ei Pippi-bok. Heia Mamma Mø! Syns dessverre at denne manglet både innhold og en rød tråd. Den er koselig, og Kråka er forsåvidt morsom der han drømmer om å skrive sin egen doktorgrad om hvorfor melka er hvit, men ... ett eller annet mangler. Og så har jeg et anstrengt forhold til Kungen.

Forresten så har også Karsten og Petra besøkt biblioteket, og de er hovedpersonene i den kanskje mest populære norske bildebokserien for de små. Her kan du finne ut mer om bibliotekbesøket deres. (NB: et forbehold når det gjelder det som står om nasjonalt lånekort. Kortet er for voksne!)


Damm, 2009
Til slutt: Kan jeg kikke i bleien din? (Guido van Genechten). Pottetrening og biologi på samme tid! Lillemus går rundt til dyrevennene sine - hare, geit, føll osv. og sjekker hvordan innholdet i bleien deres ser ut. Til slutt syns de at han bør åpne sin egen, og OI - der er det ingen ting! For det er i potta!
Boka har veldig enkle, søte tegninger og klaffer som pirrer nysgjerrigheten (og bare ber om å bli ødelagt i ei bibliotekbok). Denne er altså for de minste, hvis noen skulle lure.

søndag 21. august 2011

Sommerens utfordring - 3

(Er det fremdeles sommer? Bladene har begynt å gulnes. Skolen har begynt.)

Besøkende på biblioteket hadde et navn som bare skrek etter å bli kommentert. "Nydelig navn! (...) Det har du sikkert hørt før."
Vedkommende hadde hørt det før og var i grunnen lei av det. Burde jeg kanskje latt være å gi akkurat det komplimentet?

Syngende suksess (?)

En lesehest er som oftest ikke bare lesehest. Undertegna er også interessert i for eksempel vokal kunst! Og nå har jeg gått til det skrittet å bestille et sangkurs via Internett.

Kurset er lagd av den amerikanske sangpedagogen Brett Manning og heter noe så ambisiøst som Singing Success. Da stiger forventningene skyhøyt:) Sangere som Taylor Swift har godord om det. Manning lover at den som gjennomgår kurset skal få utvidet stemmeregisteret (var det med en oktav? Har sjekket hvor jeg står i dag, hm). Har en ikke opplevd utvikling innen et halvt år får en pengene tilbake. Kurset inneholder tips til hvordan en bruker stemmen på riktig måte og underviser i ulike sangstiler.

Jeg gleder meg til å begynne! Det kommer til å bli ganske intensivt. Og så var det nabovarsel...

Men lesehesten leser også, jada. Har nettopp vært igjennom klassikeren Den lille prinsen (som jeg vurderte å bruke til premie i en bokaksjon for 10-12-åringer, men som nok er litt for gammelmodig skrevet og ikke føles så god som jeg husket den), og holder på med The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel. Sistnevnte er - synd å si - en skuffelse foreløpig:( Skal utdype det etter hvert.

OG! Så fant jeg meg noen diktbøker siste dagen med boksalg på biblioteket. Det fins så mange skatter. Perfekt til innlegg - bare vent!

onsdag 17. august 2011

Barnebokblogger

Er det noen som vet om det er lagd oversikter over norske barnebok-blogger? Det fins nok en del som skriver om disse bøkene der ute, spesielt bibliotekblogger, men er de samlet noe sted?

Jeg spør før jeg går i gang selv. Har tenkt å ta utgangspunkt i oversikten over norske bibliotekblogger.

I don't want to be the One. (BtVS, Touched)



søndag 14. august 2011

Blogging - steinmur eller perlekjede?

flickr.com
Her en dag viste jeg sjefen min et par glimt fra bloggverdenen. Hvordan jeg med innmatingstjenesten Google Reader får mange interessante boktips og andre lyse innspill fra folk jeg ikke egentlig kjenner, men føler jeg blir litt kjent med, og hvordan jeg kan skrive kommentarer og få kommentarer på min egen blogg. Hun kommenterte da at dette må være

mye arbeid, nesten en jobb i seg selv!

Jeg svarte med å mumle ett eller annet, men jeg prøvde å forklare hva det er som gjør at jeg vil bruke tid og krefter på blogging. For det tar tid. Til tider er det bare kjekt, andre ganger føles det som en byrde. Som mye annet kan gjøre!

Pluss med blogging:
  • sparer på minner om gode opplevelser med bøker jeg har lest, filmer jeg har sett...
  • gøy å lete etter lenker, bilder, artikler å referere til i innleggene
  • skriving kan være gøy i seg selv, når jeg føler jeg får sagt det jeg vil! 
  • en følelse av fellesskap med andre bloggere og boklesere; vi ser hverandre og kommuniserer
Minus med blogging:
  • som sagt, det tar tid! Også tankearbeidet før jeg har begynt å skrive. Det er en evig fare for at blogging bare blir en av mange aktiviteter som MÅ gjennomføres
  • jeg er en språk-perfeksjonist som stadig må rydde og omforme setninger. Frustrerende når jeg ikke får skrevet det jeg vil ha sagt (spesielt hvis boka er god!) Mange kan skrive det som faller dem inn uten å tenke så mye på hvordan ordene faller (jamfør Therese Charlotte, mest lest på blogg.no), det gjelder ikke meg.
    Andre skriver stilrent, innholdsrikt og språklig godt tilsynelatende helt naturlig, men hvem vet hvor lang tid de bruker på det?
  • bøkene i de evinnelige ventepåblogginnleggbunkene kan føles som en mur med steiner jeg må rive fra hverandre, i stedet for fargerike perler jeg lager et kjede av
  • blogg-lesing kan også bli et ork når abonnementene blir for mange
Er det likevel verdt det? JA, det syns jeg!

flickr.com

mandag 8. august 2011

Og så litt oppsummering (Lesefri? Hva er det?)

Boka jeg holder på med


Irish Folk & Fairytales Omnibus (Michael Scott)




Bøker i ventepåblogginnleggbunka
  • Den veven av hendelser vi kaller verden (Simon Stranger)
  • Outside in (Maria V. Snyder)
  • Angel: After the Fall 2
  • ... og så et par-tre til som jeg kan skrive noe om hvis jeg får lyst. Overvinner motlysten, kan en kanskje si.
Lånt på biblioteket, har tenkt å lese
  • Det mørke tårn bok 1 og 2 (Stephen King)
  • Tam-serien til Jo Salmson
  • Den fremmede (Max Frei)
  • Tre "rosa" bøker, har lest tidligere bøker i seriene: Gutter, glitter og gulltråd (Sophia Bennett), Seriøst fra Sassy: Ville tilstander (Maggi Gibson) og Superstar-Babes (Narinder Dhami)
Bøker jeg har kjøpt, men ikke lest
  • Buffy Vampire Slayer 2 og 3 (samlebøker). Disse går det litt trått med, hm.
  • Claras krig av Clara Kramer
  • Den som hvisker av Sam Hayes, kjøpt til ferien sammen med
  • Sin mors datter av Joy Fielding
  • The Secrets of the Immortal Nicolas Flamel (Michael Scott), 4 første. Kom i posten fra Amazon i dag, gleder meg masse!
  • samt en pose med disse bøkene, kjøpt for til sammen 50 kroner på bruktmarked selv om jeg egentlig ikke pleier å kjøpe norsk. Jeg har jo tilgang til dem på biblioteket! Dumme meg. De står nå i Store-Billy og kommer sannsynligvis til å samle støv littegrann.

Jeg begynner å kjenne på at skolestart nærmer seg og dermed tida for elev- og lærer-boktips på jobb... så kanskje det blir barnebøkene jeg leser først?


    Tornefuglene - og litt om irsk utvandring

    Det er en legende om en fugl som synger en eneste gang i livet, skjønnere enn noen annen skapning i verden. Fra den forlater redet, søker den en tornebusk, og får ikke rast eller ro før den har funnet en. Da slår den opp sine triller mellom de grusomme grenene og spidder seg på den lengste, skarpeste tornen. Og idet den dør, hever den seg over sine egne kvaler og synger vakrere enn lerken og nattergalen. En eneste, uovertruffen sang, med livet som innsats. Men hele verden stanse og lytter, og Gud smiler i sin himmel. For det beste kan bare frembringes med stor smerte...

    Så er jeg ferdig med leseårets andre roman om Australia, Tornefuglene (1977) av Colleen McCullough. En ekte klassiker, filmatisert (miniserie) i 1983 (men det glemmer vi, siden jeg har dårlige erfaringer med filmatiseringer, og jeg har vært så dum og sett klipp fra den)

    Tornefuglene handler om en familie med seks barn som må flytte fra New Zealand til en diger sauefarm i Australia på 1920-tallet, og livet de får der. Meggie er den eneste jenta i søskenflokken, og det er henne en følger spesielt - og presten Ralph, som blir hennes store, forbudte kjærlighet.
    Fortellinga er stor i seg selv, litt som Tatt av vinden kanskje (prærievind?), og som Mitchells roman er den satt inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør boka enda mer interessant. Australia, i tiårene før, under og etter andre verdenskrig. Mot slutten med europeisk slagside (Roma og London).
    Og reiser vi enda lengre øst kommer vi til landet jeg besøkte i sommer, Irland (se tidligere innlegg), som Meggies familie faktisk stammet fra. Mange irer reiste den gangen til Australia, uvillig eller villig.

    A propos: i dag er utvandringa fra den irske øya til andre land større enn på flere tiår: 1000 ut av landet per uke, skriver VG. Den vakre naturen som vi fikk oppleve (se under) kan ikke bøte på det; landet er i krise, arbeidsløsheten er skyhøy og Irland mister særlig ung, nyutdannet arbeidskraft. Tragisk! Australierne er faktisk med i jakten på dem.
    For tida leser jeg fremdeles i Michael Scotts Irish Folk & Fairytales Omnibus; fortellinger som bygger på irske myter og folklore, også om hvordan den grønne øya kan ha blitt til. Skikkelig fascinerende!

    Vi var kjempeheldige med været siste dagen i Irland;
    gåtur rundt Howth-halvøya nord for Dublin

    Killarney med de flotte innsjøene, vest i Irland.
    (Kunne vært i Norge?)



    tirsdag 2. august 2011

    Sommerutfordring - 2

    Lita jente på biblioteket, nydelig ansiktsmalt:
    "Så fin tiger!" sa jeg.
    Hun bare smilte fornøyd. Noe "grrrrr" fikk jeg ikke.

    Det he skjedd litt ja...

    For eksempel:

    Jeg har fått vite at Sony Reader Touch 650 ikke er i salg lenger. Vet ikke hvorfor. Jeg hadde bestilt denne leseplata hos Pixmania i januar (var det vel) etter å ha prøvd en eldre utgave på jobb (nevnt her). Pluss et fancy, rødt etui med lampe til som jeg HAR fått og nå ikke vet helt hva jeg skal gjøre med. Etter et forsiktig spørsmål har jeg fått vite at utgaven er utsolgt. Og det kommer jo stadig nye... skummelt med denne elektroniske verdenen.
    Jeg vurderer å kjøpe lesebrett hos digitalbok.no, men har ikke bestemt meg ennå. Noen som kan komme med innspill?




    Jeg har sett episode 4 av miniserien Stormenes tid, bygd på Ken Folletts katedral-mesterverk. Ble skuffa, dels på grunn av skuespilleren som spiller Philip (Matthew Macfadyen), han er pregløs syns jeg, og dels på grunn av endringer i handlinga (som jeg generelt er følsom for). Det virker som om boka ikke er actionfylt nok, så de har lagt til litt æsj! og oi! og au!
    I tillegg er jeg litt urolig over noen kommentarer til klipp av romanskurken William Hamleigh på YouTube. Han er en voldelig, feig og ond mann, men noen får seg til å skrive at han er deres favorittkarakter (kan det ha noe med skuespilleren å gjøre?).

    Det er mulig at jeg er litt ekstra følsom for skurkedyrkelse i disse dager... og det leder meg til Oslo, nærmere bestemt to nye, skumle (ungdoms-)romaner med handling fra hovedstaden:


    Gyldendal, 2011
    1. Mørketid av Åshild Moldskred. En ekte norsk vampyrroman, faktisk! Bortsett fra at bloddrikkerne ikke er overnaturlige skapninger, bare "vanlige" mennesker som har en genetisk svakhet og trenger menneskeblod for å overleve. Handlinga foregår i 2010.

    Runa er halvt bloddrikker. Hun bor på Oslo vest sammen med ei mor som har dating og shopping som sine to hovedinteresser, blir sjøl mobba for merkelige øyne og prøver å unngå å besvime av ... ja, faktisk, blod. Sistnevnte gjør at hun føler seg utenfor også bloddrikkerfamilien med myndige bestemor Hildegard i høysetet. Kameraten til Runa, Åge, er vanlig, har store kroppskomplekser og dummer seg ofte ut men klarer å holde humøret oppe. Det vil si, helt til han en dag skjønner at venninna drikker blod og kan være farlig. Da er det psykolog-tid.
    Boka er skummel og actionfylt. Personene rundt Runa og Åge er ganske typete (den sexy læreren, den sjarmerende tv-pastoren, den sleske fotballfetteren), men det er uklart hvem som er venner og fiender underveis. Runa er selv ei tikkende bombe som trenger stimuli for å holde voldelige tendenser i sjakk. I deler av boka er det uklart om hun er skurk. Dette skaper en helt spesiell spenning og er noe nytt iallfall i min leseverden.
    Mørketid er ikke for sarte sjeler, det er litt stygt språk og blodige hendelser. Men jeg fikk lyst til å lese videre om de to. Slutten var bare for frustrerende til at fortellinga kan stoppe der!
    Ekstra artig med referanser til diverse vampyrromaner som Runa får i... ja, nei det kan jeg ikke røpe.

    Bokelskerinnen har intervjuet forfatteren her, og her er lesebabbel-Elis anmeldelse.

    Gyldendal, 2011
    2. Rottekrigen: Codys arv av Einar A. Lund. Denne leste jeg også nå i helga, med terrorangrepene i Oslo i tankene, og det gjorde inntrykk. For her er det, som tittelen antyder, snakk om virkelig krig. Krigen mellom de onde brunrottene og de gode svartrottene.

    Det er en svart-hvit moralverden vi møter, der den unge, farløse svartrotta Cody og hans venner er heltene og brunrottene de slemme (samt stygge, svære og produktive på barnefronten). Jeg får på flere måter en følelse av å være i en Disney-film (den skal kanskje filmes!). Og selv om jeg ikke er storfan av det alt Disney-konsernet gjør, er ikke denne merkelappen bare negativ. En typisk Disney-film er engasjerende, rørende, storstilt, godt lagd, men med skarpe skillelinjer mellom skurker og helter (glem for en gangs skyld happy ending!) som ikke nødvendigvis speiler den virkelige verden.
    Morten Haugen skriver at boka kan leses som en allegori på rasekrig. Jeg håper det ikke var det forfatteren hadde i tankene, men det streifet meg under lesinga.  

    Men rett skal være rett: bokas moralverden skiller seg jo ikke fra størsteparten av fantasylitteraturen og Kampen mot Det Onde.
    Og jeg likte også denne boka. Dyr i hovedrollene er helt etter min smak, det er spennende at handlinga foregår i Norge, med gjenkjennelige norske miljø, og jeg får en følelse av å ha lest begynnelsen på noe stort.