tirsdag 24. februar 2015

Kaoshjerte etter mitt hjerte

Aschehoug, 2014

Jeg har lest ut Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes, i bloggverdenen bedre kjent som Knirk. Ei huldrebok fra ei oppdikta norsk skogsbygd med en litt ensom og egen sekstenåring som forteller: Minja, som er bestevenn med norskiraneren Josef, som ikke har noen familie utenom en litt flagrende mamma og som elsker å tegne. Og forresten: hun kan rive opp trær med bare nevene, men det bør ingen vite.
Ja, der har du henne.
Eller, nei. Du må lese boka for å bli kjent med henne.

Åpningen, hvor jeg-personen våkner alene og med delvis hukommelsestap, bare med noen brokker av drømmeaktige minner og en panikkartet følelse, fanger inn leseren med en gang. Det er dette mysteriet! Hva har skjedd?

Det at Minja tegner, og at tegneinteressen og –evnen viser seg å ha gått i arv, syns jeg er ekstra fascinerende. Hvor har vi ellers en tegnende helt i norsk ungdomslitteratur? (Skulle gjerne sett tegningene! I det hele kunne jeg godt forestilt meg en grafisk roman av Grimnes’ fortelling.) Og så har du det søte innslaget – hunden Kappi, som jeg nå når jeg har sjekket det vet er brun og hvit, men hele tiden mens jeg leste tenkte jeg på Tintins lille, trofaste og årvåkne terrier. Sukk.

Språket – Minjas fortellerspråk – er enkelt og stort sett konkret, med korte setninger. Av og til, i følelsesmessig sterke situasjoner, poetiske bilder. Måten språket varierer på viser fortellerens ulike sider og stemninger – alt fra det sta og mutte («jeg klarer meg sjæl») til det poetisk romantiske. Det er ingen ting der som skurrer i mine ører (øyne), bortsett fra kanskje engangs-ordet "sjæl", som virker litt bredt inni en ellers jevnt samnorsk tekst. (Men bare glem at jeg skrev det.)

Vennskapet med Josef er Ronja og Birk-aktig sterkt, og selv om en liten stemme i meg lurer på om et slikt heterofilt vennskap går an, insisterer en annen stemme «ja!». Og beskrivelsene av den erotiske lengselen og lysten Minja opplever utenfor vennskapet er fine og intense. De magiske passasjene, på sin side, er nettopp det – magiske – og detaljene i huldredimensjonen blir litt ulne for meg av en eller annen grunn, men resultatet får jeg jo med meg.
Jeg syns slutten er fin, at trådene samles på en god måte, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Minja insisterer på å fortsette å kalle han-du-vet ved navn, selv etter at han er avslørt. Hvorfor det?

Men alt i alt: Lise Grimnes og Kaoshjerte har fortjent å bli nominert til Kulturdepartementets debutantpris (barne- og ungdomslitteratur). Det skjedde i dag. Boka er også nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Flukten fra virkeligheten har en liste over bloggere som har skrevet om boka, her

tirsdag 17. februar 2015

Hvem var Fredrik?

Jeg heter Fredriksen til etternavn. Egentlig, hvis navnet skulle ha noen mening, burde jeg hett Kjetilsdatter. Men det gjør jeg ikke, på grunn av en historisk endring av norske navneregler. (Det kunne vært interessant å finne ut mer om sen-navnenes historie en gang!)

Men det går også an å gjøre private undersøkelser. Sånt som en har personlig interesse av å vite. For eksempel: hvem var Fredrik? Han som navnet mitt kommer fra?

Undersøkelsene begynte etter en ettermiddag med familieprat hos tante. Pappa hadde tatt en telefon til fetteren sin som vet litt om farfars Oslo-familie, og etter utveksling av navneopplysninger var jakten i gang. Oldefar (farfars far) hette Ole, det visste vi, men hette oldemor Magnhild eller Bergljot? Se, det var spørsmålet.

Vi fant fram de digitale dupedittene våre og søkte litt her og der, med utgangspunkt i Digitalarkivet, hvor du finner massevis av kilder - kirkebøker, folketellinger, utreiselister til Amerika - noen bare scannet, men mange fulldigitalisert og dermed søkbare.

Og etter søk på "Ole Fredriksen" i folketellinga for Christiania i 1910 fant jeg Ole Martin Fredriksen (f. 1885) med familie: Magnhild Berglodt (kone, fra Solør) og toåringen Ragnar Thorbjørn (sønn). Ragnar var farfars eldste bror. Dette måtte være riktig!
Det stod i folketellinga at Ole Martin var smørarbeider, og det stemte, sa pappa, han jobbet på margarinfabrikk (fabrikken til Mustad, som visstnok var opphav til uttrykket "klin kokos"!) Det stod også at han var født i Nes på Romerike. Det var litt mer overraskende. Så han hadde flyttet dit, og ikke vokst opp i Christiania?

Da jeg kom hjem fortsatte jeg undersøkelsene for å finne ut mer om Ole Martins familie. Han var 25 år i 1910, og det eneste jeg fant i folketellingene fra 1900 var en Ole Fredriksen (15), tjener på garden Finstad nedre i Nes. Men hvem var familien? Folketellingen før dette var allerede i 1865, ti år før Ole Martin ble født. Så hvor kunne han ellers dukke opp?

Det måtte bli kirkebøkene over døpte og fødte. Jeg fant den scanna kirkeboka for Nes i Nes 1885, og lette gjennom sidene med snirklete skrift. Der var Ole Martin, og der... var faktisk Fredrik!



Ole Martin, far Fredrik Gudbrandsen (bosted Vagstadhaugen (?), f. 1858) og mor Oline Olsdtr (bosted Finstadeja (?), f. 1863). Det står også påskriften "Ug" (ugift).  
Foreldrene var 27 og 18 år gamle da min oldefar ble født, utenfor ekteskap.

Etternavnet Fredriksen begynte altså med at Ole Martins barn ikke overtok farens navn til etternavn, men bestefarens. Og Fredrik var min tippoldefar.

Så fortsetter det... hvem var så Fredrik?

Jeg kan foreløpig bare tippe. Jeg finner nemlig ingen Fredrik Gudbrandsen i Digitalarkivet, bare Fredrik Gulbrandsen (med "l") i folketellinga for Næs i 1865, da han var 8 år gammel. (Det hender nok at navn er skrevet feil i kirkebøkene.) Denne Fredrik var nest yngst av seks barn, og faren Gulbrand Ingebregtsen var husmann på bruket Tangen (tellingskrets Westranden). Kanskje min tippoldefar var husmannsgutt? Kona, kanskje min tippoldemor, hette Sørine Christoffersdatter.

Skal jeg finne det ut sikkert, og finne ut enda mer om forfedrene og -mødrene mine, må jeg nok til bygdebøkene eller gardsfortegnelsene.

Vi får se om letinga etter Fredrik fortsetter!

søndag 15. februar 2015

Lesing for en god sak

I dag er det den internasjonale barnekreftdagen.

Fakta: hvert år dør 40 norske barn av kreft.

Hvordan kan vi hjelpe kreftsyke barn ved å lese?

Line i MoonStar's Bokverden har tatt initiativ til en lesemaraton til inntekt for Barnekreftforeningen. Jeg blir med og har lovet å gi 1 kr per side jeg leser i løpet av dagen.
Her kan du bli med!

Dette innlegget vil bli oppdatert i løpet av dagen etter hvert som jeg leser. 




I går kveld satt jeg og leste første kapittel i noen bøker jeg vurderte å bruke til maratonen. Første kapittel, fordi jeg da har fått god tid til å bli nysgjerrig på resten av fortellingen. Og bøkene jeg til slutt plukket ut hadde alle det til felles at det er et element av spenning. Hva skjer egentlig mellom hovedpersonen og han pensjonisten i Vårt magiske univers, og hva vil anmeldelsen av "evighetsboka" ha å si? Blir venninna avslørt? Hvordan gikk det med atomkrigen i Morgen i aftenlandet, og hvordan overlevde hovedpersonen? Hva skjedde egentlig med de to bestevennene i Tak over Teheran, og hvordan havnet fortelleren på psykiatrisk institusjon?

Jeg får ikke lest alle i dag, så det blir et utvalg uansett. Bøkene er ulike i tone og språk. Noen kjennes lettere å lese enn andre. Vårt magiske univers kjenner jeg blir litt tung; det kan ha med oppsettet av sidene å gjøre (få avsnitt). Morgen i aftenlandet bruker lang tid på forklaring av nåtidssituasjonen og generell filosofering, jeg merker at jeg har vent meg til de moderne dystopienes in medias res-start og blir veldig utålmodig. Men andre kapittel skal starte med dramatikken. Vi får se:)



To bøker jeg allerede hadde bestemt meg for var bok 2 og 3 i Jørn Lier Horsts CLUE-serie, en detektivserie for barn (ca 10-13 år).

Oppdatering klokka 11:05
Jeg har lest ferdig Maltesergåten (157 sider). Spennende! Jeg ser tydelig at Horst er politimann; han er flink til å beskrive det hovedpersonen ser - ned på detaljnivå - og hører, men uten at det blir plagsomt pirkete. Et mysterium blir løst, her mysteriet med en rømt tyv som har røvet en gullsmedleverandør, og vennene Cecilia, Leo, Une og hunden Egon (er sammensetningen inspirert av Fem-bøkene?) finner ut av det ved hjelp av modig detektivarbeid - og litt flaks. I hver bok er det en filosofisk tese eller et tema som tas opp, og i denne andre boka er det tiden. Går den, eller kommer den, og har vi den eller må ta den?
Interessant å tenke på akkurat i dag.

Oppdatering klokka 16:11
Da er Undervannsgåten også ferdig, og jeg har lest Hvit som snø av Salla Simukka. Til sammen 329 sider til. Bok 3 i CLUE-serien var ganske lik toeren, men mysteriet med Cecilias døde mor får flere puslespillbiter på plass. Denne gangen er den filosofiske tesen
den gylne middelvei,
etter Aristoteles, som er gjennomgangstesen. Den er gull!

Simukkas bøker har, akkurat som CLUE-bøkene, et mysterium rundt hovedpersonen som gradvis åpenbares gjennom serien. Vi får vite mer om den eneste personen Limukka har latt komme innpå seg, og i Praha venter en person som hevder å være søsteren hennes - og er med i en streng sekt. Og hun har minner om en venninne eller søster fra hun var liten, men kan hun stole på disse? Limukka kom til byen for å være turist og glemme dramatikken fra forrige eventyr (i Rød som blod), men om ikke lenge tar nysgjerrigheten overhånd. Trangen etter å vite, og å hjelpe.

Innimellom bøkene får jeg rørt litt på meg - gått en tur, støvsugd, og så videre. Kanskje et 3D-puslespill venter. Og et par filmer. En god middag. Og en telefon. Og en eller to bøker til, denne gangen romaner for voksne!

Oppdatering klokka 21:57
Det er flaut å si det: jeg valgte feil roman. Og selv om jeg egentlig skjønte det, la jeg ikke boka vekk og prøvde en annen. Jeg brukte altså cirka en time på Vårt magiske univers, men det ble til at jeg bare bladde ganske raskt og leste litt her og der. Den ble for filosofitung med for lite framdrift og for mange forvirrende tilbakeblikk. Kanskje jeg alt i alt har lest 5 sider.
Men da kan jeg med god samvittighet (!) levere den tilbake til biblioteket i morgen!

Altså har jeg lest til sammen 491 sider i dag. Jeg runder oppover til 500 og gir altså 500 kr til Barnekreftforeningen.




lørdag 14. februar 2015

Den største forbrytelsen

Gyldendal, 2014
 
 
Jeg har lest Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Ei ny og ettertraktet fagbok om andre verdenskrig som setter særlig fokus på de norske jødenes skjebne, med Oslo-familien Braude i spissen. Nettopp denne familien, med barn som vokste opp i det som den gangen var et Grønland preget av jøder og andre østeuropeiske innvandrere, var fascinerende og dramatisk å følge - helt fra starten i Litauen. Det å få møte enkeltpersoner gjør mye for opplevelsen av ei bok eller en film; tenk på Schindlers liste og skjebnene der!

Ellers sprikte boka litt tematisk, den røde tråden ble tvinnet inn mellom andre tråder - det kom informasjon om norske aktive nazister, europeiske nazistledere, om hvordan den "endelige løsningen" ble tenkt ut etter hvert, og om den grusomme masseutryddingen som skjedde i Øst-Europa før det vi tenker på som Holocaust (gasskamre og arbeidsleire). Det ble mye informasjon og mange inntrykk, og jeg savnet å lære mer om "vanlige nordmenn" som på grunn av redsel, uforstand eller bevisst grusomhet bidro til jødetransporten, slik som i den dramatiske innledningen til boka.

Men: neste gang jeg ser filmen Tante Pose vil jeg tenke med sinne på regissøren som bare lot Harry Braude spille i en tidligere film fordi han ikke visste at han var jøde; og neste gang jeg hører om Hitler vil jeg sannsynligvis tenke "utdanning". Han hadde nemlig klare planer for hvordan utdanningen i de okkuperte områdene skulle være avgrenset til opplæring i nazistenes overlegenhet. Diskriminering og kontroll på alle nivåer av samfunnet. Og på grunn av en slik ideologi ble jøder samlet inn og bortført også i Norge, bare fordi de var jøder.
 

 

fredag 13. februar 2015

Best i 2014 (video)




Lista over omtalte bøker finner du i videoinformasjonen på YouTube.

Og så litt ekstra:




Nyt det!