lørdag 15. november 2014

Baksjå og framsjå: oktober

Hils på SuperLibrarian og bokbamsen Robin!
Her kan du lese oppsummeringa for september. Og nå er oktober godt og vel over! Grøssermåneden. Det som kunne vært den første vintermåneden, men jammen meg var det lite snø - hurra:) Og en variert lesemåned.

Jeg blogget om
Jeg leste 17 bøker i løpet av måneden, her er noen ord om de jeg ikke fikk blogget om i oktober:
  • Kardemommeloven av Ellen Mette Finsveen. Ny roman og en "feelgood for unge lesere", ifølge baksideteksten. Og den var en følegodt-bok. Jeg slukte den, igrunnen. Stoppet også opp og tenkte av og til. La inn lapper over det hele for å ha noe lurt å skrive i et påbegynt blogginnlegg. Og så har det stoppet der. Men, jeg kan røpe at jeg ble litt skeptisk til slutten etter at den første rosa Hollywood-følelsen hadde roet seg. Hovedinntrykket var likevel bra. Miljøet er urbant (Oslo); kjærlighet og begjær med ulike utslag er temaet. 
Kardemommeloven à la Thorbjørn Egner.
  •  Æ av Knut Nærum. Tredje litterære satire etter Å (2003) og Ø (2010). En variert blanding av tekster, vitsetegninger og tegneserier som gjør narr av - og gir noe å tenke på til - det vi lar oss underholde av i dag; de tekstene vi ler av og søker spenning i, i tillegg til TV-programmer som Trygdekontoret (jeg kjenner ikke programmet godt nok til å se hvem han egentlig harselerer over i liksom-programmet!). Noen tekster trekker jeg på smilebåndet av, andre må jeg godta at jeg ikke skjønner fordi jeg ikke kjenner originalen. Så dette er humor først og fremst for de som kan sin moderne litteratur og TV; men også de som rett og slett liker Nærum!  Han var nylig på talkshowet Brenner & bøkene; det kan du se her.
  • Guds barn av Lars Petter Sveen. Noe så sjeldent som en norsk bibelsk roman; på grunn av temaet et must å lese for meg. Men jeg skjønte snart at den var annerledes enn jeg hadde tenkt; både mørk og urovekkende; jeg følte nesten at jeg var i en grøsser av og til. Særlig én skikkelse, en forfører som minner om djevelen, møter og skremmer dem alle. Og sykdom og overgrep beskrives ganske sterkt. På samme tid klarer personene vi møter - kjente og ukjente ut fra bibelfortellingen - å engasjere. De elsker, de lengter, de frykter og håper. Og Jesus er med som biperson, den de alle sirkler rundt.
  • Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson. Veldig bra. Mitt kjøpte eksemplar er nå fullt av "huskelapper". Innlegg kommer ganske sikkert!
  • Tro seriøst av Tone Dalhaug. Unge norske kristne forteller om hva troen betyr for dem. Også i vanskelige og uforståelige situasjoner, som når en står foran sin egen, altfor tidlige død...
  • Onkel Lauritz av Øyvind Hartberg. Biografi om han som veldig mange i Norge regnet som nettopp sin onkel, Lauritz Johnson. Jeg ble også kjent med ham i barndommen, gjennom Barnetimen for de minste og programmene om bamsen Teodor. Glad for at jeg fikk vite enda litt mer om denne mannen!


  • Biografien Roald Dahl, eventyrfortelleren av Tor Edvin Dahl og selvbiografien Gutt av Roald Dahl. Lest i forbindelse med et skoleprosjekt. På tide å få vite litt mer om denne forfatteren, som visstnok hadde både lyse og mørke sider.
  • Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn. Den ene av to "selvhjelpsbøker" jeg har lest i det siste! Kort og lekker, konkrete tips til hva du kan gjøre for å for eksempel klare å trene jevnlig (hvis du har en samboer som ved manglende trening kan overføre penger fra din konto til en sak du IKKE vil støtte:)) En lengre og bedre anmeldelse finner du på bloggen Les mye.
  • Klassetjuven, Vennepåske av Bente Bratlund. Femte boka i serie for barn om bestevenninnene Hanna og Emma. To bøker i ett. Søt, lettlest, men også med dybde, en dybde som alle Bratlunds bøker har.

Ved månedsskiftet hadde jeg lest 181 bøker siden nyttår, full liste finner du her.

Hva kan bli Best i 2014? Jeg vurderer iallfall Morfar, Hitler og jeg i dokumentarsjangeren.

Hva skjer i november?
  • jeg skal lese ferdig Uperfekt av Brene Brown, som hadde tv-foredrag her, og håper å få blogget om den. Uansett har jeg begynt å streke i boka (som jeg kjøpte! Når en bibliotekar kjøper ei bok, er den ekstra bra!) og vil prøve å innlemme noe i mitt liv.  
  • Jeg har fått tegneserien Ms. Marvel fra Amazon, med verdens første muslimske superheltinne! Leste den og likte den.  http://en.wikipedia.org/wiki/Ms._Marvel_%28Kamala_Khan%29
  • jeg har lastet ned min første ebok på Buskerud fylkesbiblioteks eBok-side, med nasjonalt lånekort. Jeg er Malala ble testet ut på togtur til Tønsberg, hvor vi hadde andre runde med Ungdomsbokgildet (UG14). - Et arrangement som jeg planlegger å få skrevet noen ord om, men foreløpig kan du se hele opptaket fra UG i Drammen her! (starter med underholdningsinnslag 19:00.) 
  • kommende onsdag kommer Mockingjay (Fugl Føniks), første del, på kino. Jeg får ikke sett premieren, men fikk lyst til å lese boka av Suzanne Collins på nytt i forkant. Ellers har jeg lest flere spennende ungdomsbøker i det siste. Herlig!

onsdag 5. november 2014

Et innlegg om spenning, helt tilfeldigvis skrevet like etter Halloween

Cappelen Damm, 2011

1. Naskerne av Arne Svingen.
Dette er ei grøsserbok for barn og ungdom i serien Marg & Bein, hvor tre norske forfattere skriver: Ingunn Aamodt, Jon Ewo og altså Svingen. Bøkene varierer i tematikk og i type spenning, selv om de alle gir en følelse av grøss. De har virkelig slått an på biblioteket.
Denne boka er også en grøsser. Det ser du på framsidebildet. Eller?

Jeg har alltid tenkt at ei grøsserbok må ha overnaturlige elementer. Spøkelser som hjemsøker et hus. Zombier som inntar en by. En demonpåkallelse som går skeis. Noe sånt.

Naskerne er tvertimot den typen grøsser som handler om helt "naturlig" skumle hendelser.
En gutt er alene hjemme og får brev og sms-er om at han skal dø. Han tror det er fordi han har nasket i kiosken, men egentlig har det ikke direkte med ham å gjøre... Han har glemt, eller vet ikke, at det fins mennesker som ikke er ute etter å hevne, men å presse.  

Dette er en sånn grøsser om ting som kunne skjedd i virkeligheten. Dels ting som skjer i virkeligheten. Kanskje hver dag. Og det er det som gjør den så skummel.

Nesten litt for realistisk.

Gyldendal, 2014

2. Codys valg av Einar A. Lund.
Andre og siste bok om svartrotta Cody; starten på serien Rottekrigen skrev jeg om her.
Det er allerede tre år siden den første boka kom, og jeg lurte på om jeg burde ha lest den på nytt før andreboka. Det gikk fint likevel; de viktigste hendelsene blir repetert når Cody mimrer tilbake (med eller uten vilje).

Etter harde kamper med brunrotter og forvokste insekter i den første boka er Slafs, Codys kampmentor, hardt skadd. Cody og de han er glad i - moren og musa Frøya - er i foreløpig sikkerhet, men brunrottene ruster stadig opp og får hjelp av en forræder i svartrottenes leir. Cody
må gjøre seg klar til kamp. Samtidig får han sanndrømmer (evne arvet fra faren) som han må vurdere om han skal fortelle til noen (det at han holder noe skjult en stund blir en liten spenningsfaktor).

Jeg lot meg engasjere også i lesinga av toeren og slutten. Jeg følte med Cody, jeg ble en blanding av redd og blodtørst (!) i kampscenene, jeg kjente avsky mot brunrottene og forræderen, som blir avslørt veldig tidlig. Akkurat her kunne forfatteren gjerne overrasket oss - at forræderen var en annen enn det ble lagt opp til. I det store og det hele blir karaktertegningene ganske Disney: utseende og oppførsel viser hvem vi har å gjøre med: en helt, en hjelper eller en skurk. Men liker en Disney, eller velger å bare la seg rive med, så glemmer en det. Boka er god lesning! Jeg kjenner at jeg skulle hatt bedre tid til å skrive et innlegg om alt jeg likte.

På Barnebokkritikk.no ble første boka anklaget for å være reaksjonær og patriarkalsk. Noe av det reaksjonære handler om Hollywood-karaktertegningen som jeg nevnte. Men forfatteren hadde i det minste ingen intensjon om å skrive en rase-anologi. (Hvorfor legger han da brunrottenes område til østkanten av Oslo, lurer jeg på? Oslo som virkelig geografisk sted burde nok vært unngått.)

Ei uventa utfordring: flere sidene var limt sammen på toppen, så jeg måtte rive dem løs!

Her ble forfatteren intervjuet om Codys arv.

Her kan du faktisk se og høre Odd-Magnus Williamson lese fra den første boka!




Gyldendal, 2010

3. Adrians atlas 1-3 av Arne Svingen.

Det rare er at mens vi står der, Viktor med revolveren framfor meg som en presang, så tenker jeg på livet hjemme. Hvor langt fra verdens råskap jeg befant meg. Ondskap var kanskje et kort innslag på nyhetene, noe som skjedde langt borte og ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg satte aldri pris på at jeg levde i en av verdens fredeligste utkanter. Jeg tenker på pøbelstrekene med kameratene, på lange kvelder med Wii-spill og dager da ingen verdens ting skjedde. Det kjennes så utrolig lenge siden jeg opplevde sånne dager (...) Dette er min virkelighet nå. 

Adrians atlas 3, s. 40-41

Denne trilogien er, som den klassiske gutteboka, bygd over lesten "hjemme - borte - hjemme". Det aller meste i serien opplever Adrian borte - utenfor trygge Oslo, som har vist seg å faktisk ikke være så trygt. For foreldrene og søsteren er sporløst borte en morgen, og det viser seg etter hvert at de er tatt til fange. Adrian finner en koffert med penger under senga og tar dem med seg ut på en farlig togtur gjennom Europa, og videre med fly ned i Afrika. Med ett eneste mål: finne moren, faren og søsteren, slik at de kan bli en familie igjen. Men hvor er de? Og vil de egentlig bli funnet?
På veien blir han voksen før tiden. Det er umulig å komme med detaljer uten å spoile, men dette er følelsesmessig brutalt. Og det er spennende; Adrian starter opp ganske naiv og tror han kan ordne opp i det meste, og dermed går han rett som det er inn i løvens hule. Og blir lurt. Jaget. Fanget. Etterlyst.

Jeg stusser av og til på språket; det jeg legger mest merke til er alle de språklige bildene, for eksempel "kinnene mine brenner som strykejern", "hodet mitt er et annet sted, det føles i hvert fall som om det har tatt første fly" (AA1, s. 51). Dette piffer forsåvidt opp fortellermåten, men virker litt for ofte forstyrrende. Ellers er jeg enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk i at de geografiske opplysningene kunne vært bedre integrert i handlinga. Men når det er sagt, dette er virkelig spennende og lesverdige bøker for ungdom som ønsker action! 



onsdag 29. oktober 2014

Barnebøker mens en venter på snøen... eller ikke?

Gyldendal, 2014

1. Det ble begått feil av Stephan Pastis, første bok i serien Timmy Tabbe.

Denne selvhøytidelige og stokk dumme, unge detektiven fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Og flire. Timmy er ikke utspekulert som Greg (En pingles dagbok), som han ellers gjerne kunne blitt sammenlignet med på grunn av den gjennomillustrerte, enkle dagboksformen. Denne gutten har eksepsjonelt høye tanker om seg selv, og når ting ikke går hans vei skylder han på andre, særlig jenta med sladdet ansikt (hun hvis navn ikke må nevnes...)! Og detektivarbeidet i firmaet Kjempe Tabbe AS er ganske så forutinntatt og ubehjelpelig. Men søt er han jo. Eller er det kompanjongen hans, isbjørnen Kjempe, som egentlig er søt?
Jeg kikket nettopp i en annen bok i humorsjangeren, bok 2 i Nerdepatruljen, og falt nok mer for den - kanskje fordi flere ting skjer og det er flere hovedpersoner å dele på?
Uansett, Timmy Tabbe er også morsomt skrevet, og lett å lese!


Cappelen Damm, 2014

2. Dommedag kan vente av Levi Henriksen, frittstående fortsettelse av Engelen i Djevelgapet.

Et menneske består av over 60 prosent vann, og i sjøen inne i magen til mamma svømmer han som skal bli broren min rundt. Jeg vet ikke hva som er verst. De tingene mamma og pappa måtte gjøre for i det hele tatt å kunne sjøsette ham, eller at når jeg endelig skal få et søsken, vil jeg være 13 år før han blir født. Når han kan ta førerkortet, stemme og kjøpe alkohol, vil jeg være over 30. Når broren min pensjonerer seg, vil jeg være nesten 80. Veldig stas å dra rundt på den gamle søstra si da. Det er ikke sikkert han vil gidde å besøke meg på gamlehjemmet engang. Det er forresten ikke sikkert de vil ha gamlehjem når jeg blir gammel. Mormor sier at hvis vi ikke snart begynner å ta bedre hånd om de eldre, kan vi like gjerne sette dem om bord i en båt og slippe dem ned over Glomma den dagen de fyller 70.

Når jeg nå har lest andre boka om trettenåringen Astrid Baros, er hun fremdeles min favoritt som norsk barnebokkarakter. Og to ting kan en iallfall lese ut av sitatet: hun vet mye om mye forskjellig (typisk snusfornuftig), og hun liker ikke tanken på å bli storesøster til gutten hun foreløpig kaller Lille Bøtteknott. Hun ville jo ha mamma og pappa for seg selv, nå når de endelig har blitt sammen igjen!

Inn i Astrids tilværelse kommer en ny gutt i klassen, amerikansk-norske Matt, som hamstrer hele handlevogner med hermetikk for "doomsday prepper"-familien sin. De gjør seg klare for klimaendringer og strømbrudd; dette er altså ikke snakk om den religiøse typen endetid.
Matt er like veslevoksen som hovedpersonen (quiz-scenen hvor de diskuterer for første gang er slående); han blir Astrids nye venn... og litt mer, etter hvert. Måten Henriksen beskriver den gryende forelskelsen på, usikkerheten og alle de sterke fysiske følelsene, er mesterlig, syns jeg. Likevel: forelskelsen er ikke hovedplottet og krydrer det bare; det fins et mysterium som de to må løse, etter hvert med fare for livet. Mye av spenningen foregår ved blanke skogstjern og inne på mørke stier, det intensiverer den grøssete (men ikke overnaturlige) spenninga.

Et bi-tema i boka er et kjent naturdilemma: skal ulv eller sau få leve, når ulven tar sauene? På "sauesiden" finner vi en gjeng som blir framstilt veldig negativt i starten (en av dem er "sjefsnaver"), og de truer de snille "ulveelskerne". Jeg selv har blitt mer saueelsker enn ulveelsker etter at jeg flyttet til bondelandet, og dermed blir jeg fornærma på bøndenes vegne, Henriksen! Men du kommer deg etter hvert.

Avsnittene er fremdeles få og lange, så veldig lett lesning er ikke dette for uvante lesere. Men boka kan helt klabert også brukes til høytlesning i en klasse på mellomtrinnet...eller som nattbok på sengekanten. 


Samlaget, 2014
 
3. Elise og mysteriet på Hestøya av Anne Viken. Dette er egentlig den tredje boka om den unge veterinær- og detektivspiren Elise på 13, etter Elise og mysteriet med dei døde hestane (som jeg har lest) og Elise og mysteriet på hesteklinikken. Bøkene kan leses hver for seg; i denne boka er det noen få referanser til tidligere eventyr, men bare slik at det vil vekke nysgjerrigheten til den som møter vår helt først i årets bok.

Elise er ei tøff jente som elsker dyr og som denne gangen opplever drømme-påskeferien: være med onkel Kalle på veterinærvakt på Hestøya. Kalles kamerat Viktor trenger nemlig avløsning. Snart oppdager de at ikke alt er som det skal på øya; verdifulle hester forsvinner sporløst, og det etter at de er lagt ut for salg på nettet. Tilfeldig? Neppe. Et par på øya vil helst bli kvitt alle hester for å drive med villsau. Hvilke dyr har egentlig mest rett til å være der, og er det noen som bruker ublu metoder? Elise begynner å lete etter hestene på egenhånd, og det blir dramatisk for både mennesker og hester.

Jeg syns denne detektivboka var spennende og godt skrevet. Jeg har mer respekt for enn kjærlighet til disse dyrene etter å ha falt av en islandshest i trav en gang (og nei, jeg steg dessverre ikke opp igjen), men syntes ikke boka hadde for mye detaljer om hestedrift, akkurat passe. Så jeg tror at Elise-bøkene kan passe for andre enn hesteungdommer også. Og så har vi et grøsserelement med mot slutten av denne som gjør handlinga ekstra spennende - løsninga finnes nemlig på ei spøkelsesøy, den svarte øya.
Alle øyene i boka er forresten uten veiforbindelse, og dette bidrar til stemningen av ubehag.

lørdag 25. oktober 2014

En dronning jeg gjerne skulle vært

Gollancz, 2012

She had expected weapons of torture in this room, perhaps a collection of knives, stains of blood. But not ruined art arranged on a ruined rug, surrounding the skeleton of a bed. 
He destroyed the sculptures in his rooms. Why?
The walls all around were covered with continuous hangings. A field of grass, turning to wildflowers, then into a thick forest of trees that gave way to wildflowers again, then to the field of grass it had started with. Bitterblue touched the forest on the wall, just to assure herself that it wasn't real, only a hanging. Dust rose; she sneezed. She saw a tiny owl, turquoise and silver, sleeping in the limbs of one of the trees. 
(Bitterblue s. 321)


Kristin Cashore har gjort det igjen. Lagd Fortellerkunst. Et eventyr som gav meg en følelse av å være fullstendig tilfreds, glad, litt trist bare, etter siste side. Og så fikk jeg le litt også til slutt, av en humoristisk navneliste lagd av en av mine personfavoritter, bibliotekaren Death (rimer på "teeth").

Hvilken bibliotekar ville vel ikke hatt nådegaven å lese superfort og huske alt etterpå? 
Eller. Nei. Den slags spesialisering ville blitt for slitsom, og hva med leselysten? Sette seg ned og virkelig kose seg med boka en holder i hendene?

Først litt om handlingen:
Bitterblue er 18 år gammel og dronning i landet Monsea, som fremdeles er preget av de grufulle handlingene faren hennes utførte (og fikk utført) for noen år siden. Etter farens død ble det lagd lover og forordninger som hadde som mål å slette grusomhetene fra folkets hukommelse, så sårene kunne leges. Men Bitterblue lurer seg ut av slottet og oppdager at folket slett ikke har glemt; de forteller historier på vertshusene, og fortrengning viser seg å være en dødelig strategi i møte med sannheten. Begravde ben ligger i elven, malte tepper skjuler mystiske dører, og de verste sårene finnes inni dronningens nærmeste rådgivere.  

Bitterblue kom i 2012, og først nå fikk jeg somlet meg til å bestille den. Kanskje fordi jeg skulle snakke om den oversatte utgaven av den første boka, Graceling (på norsk Katsa), på Ungdomsbokgildet, og kom på at jeg ville vite mer etter å ha lest Graceling og Fire. Heldigvis er ikke leseropplevelsen avhengig av at du leser ei bok nyutgitt. Kanskje tvert imot, siden nye bøker gjerne kan skape for høye forventninger på grunn av all viraken rundt.

Men det som helt klart gir den beste opplevelsen, er å lese bøkene i sammenheng, rett etter hverandre. Jeg hadde altså repetert den første, men ikke den andre. (Ville Knirk sett annerledes på Bitterblue med de to første bøkene friskt i minnet?) Jeg leste heller ikke alt i ett; over 500 sider innbundet på engelsk blir for tungt selv for en erfaren lesehest med mye på programmet, og det gjorde at jeg ofte måtte repetere. Av og til ble navnene mange, og geografien ble litt uklar for meg.

Likevel, boka - og særlig den siste femtedelen (cirka) - var både spennende, magisk og rørende og alt jeg ønsket meg. Slutten var verdig; viktige spørsmål fra trilogien får søkelyset på seg (om ikke fullstendig oppklart) og tråder blir samlet på en god måte. Samtidig åpner Cashore for at mye arbeid står igjen, og det er greit. Jeg tror jeg liker slike bøker ekstra godt, faktisk. Du får en følelse av at fortellingen fortsetter etterpå, at den har et liv utenfor permene.

Bitterblue er en dronning jeg gjerne skulle vært. Et menneske jeg gjerne skulle arvet kvalitetene til. Og hatt hennes venner (ikke til forkleinelse for de jeg har!). Hennes store mål for livet. Den indre styrken, gløden. Mysteriene.
Bare ikke fiendene. Og ansvaret. Og de vonde minnene.

Kudos til Cashore for å unngå den typiske kjærlighetsfellen for fantasy! Romantiske Synne hadde nok de samme tankene om en viss hjelper som Kristine på bloggen Leselyst (spoilervarsel!), men så tenkte jeg: nei, dette er noe jeg ikke trenger å vite. Det er greit sånn. Og kunne Bitterblue vært en like god dronning hvis...? Ja, si det.

Les!
Graceling (Katsa).
Fire (Flamme).
Og Bitterblue, som jeg regner med også kommer på norsk om ikke så lenge.

Og nei. Jeg skal IKKE se filmen Graceling.
Ikke.

fredag 17. oktober 2014

Mannsunderskudd = for få guttebøker?

Gutta leser! Foto: Flickr, Christos Tsoumplekas

Her om dagen ble juryen som skal kåre tidenes norske ungdomsroman presentert. Det er Dagbladet og nettstedet Ubok som har tatt initiativ til dette. Flott initiativ, norske ungdomsbøker trenger alt det fokuset de kan få!

Det eneste jeg reagerte på - med en gang - var kvinneoverskuddet i juryen. En ung mannlig leser (og en fagperson som ikke var tilstede da bildet ble tatt), ellers bare voksne damer (25+?)

Vi er mange kvinnelige fagpersoner på litteraturfeltet, men det fins vitterlig mannlige fagpersoner, entusiaster og ikke minst forfattere av ungdomsbøker i Norge. Hvorfor er ikke de i juryen? (Forfattere kunne for så vidt fått et habilitetsproblem, men flere leser også ungdomsbøker av andre forfattere.)

Så det ser jeg på som et tankekors, og forhåpentligvis vil det ikke gå ut over utvalget av bøker. Jeg regner med at jurymedlemmene er obs og åpne for innspill fra alle lesere og formidlere av begge kjønn.

Men det går også an å gjøre for mye ut av dette tankekorset.

I dag hørte jeg et innslag på NRKs Kulturnytt, hvor forfatteren Erik Fosnes Hansen tar utgangspunkt i denne juryen og på grunnlag av denne kritiserer utvalget av ungdomsbøker for gutter. Han hadde først skrevet om dette på Facebook, og det var nok utgangspunktet for intervjuet. - Det er ikke sikkert at gutter har lyst til å lese om sugemerker og skilsmisser og sånt, mener han. Det fins altfor få bøker med spenning og action som gutter vil ha, sier han.

Så: når det er damer som bestemmer hvilke ungdomsbøker som er gode, betyr det at det stort sett utgis ungdomsbøker som passer for jenter. Har jeg skjønt deg riktig da, Hansen?

Det første jeg irriterte meg grønn over her var ideen om at jenter vil lese om sugemerker og skilsmisser. Det fins fremdeles en trend, den er det ikke å komme bort fra, at mange jenter (særlig i tenårene?) ønsker bøker som beskriver forholdet mellom mennesker, og menneskelige følelser. Men mange jenter elsker jo også thrillere og grøss! - Som barnebibliotekar har jeg litt oversikt over hva jentene leser, så jeg kan uttale meg her. Og de fleste vil ha en eller annen form for spenning! (En kan jo også si: hva skjer med guttene som i hemmelighet vil lese om sugemerker og skilsmisser, hver gang noen sier offentlig at det ikke er mandig nok?)

For det andre lurer jeg på hvor lenge det er siden Erik Fosnes Hansen besøkte en ungdomsavdeling i et folkebibliotek, eller i en bokhandel. Ti år? Tjue år? Sannsynligvis ville han blitt positivt overrasket over utvalget av ungdomsbøker som kommer ut i dag. Her er det flere ulike sjangre og masse spenning, faktisk! Og både kvinner og menn skriver bøker med action som fenger begge kjønn. (Utfordringa er å få flere norske forfattere til å skrive spennende serier og at forlag og formidlere markedsfører dem godt; mye av det mest populære er oversatt litteratur. Hva dette vil ha å si for kåringen i Dagbladet, vet jeg ikke.)

Et aktuelt eksempel er Ungdomsbokgildet, som gikk av stabelen i Drammen i går (mer kommer om det). Her var vi seks formidlere som pratet om fem bøker hver. En av oss var mann, resten damer. Men utvalget var ikke begrensa til typiske "jentebøker" likevel! Og ingen av oss leser bare bøker om sugekyss og skilsmisser. Det ville blitt kjedelig, det.

Vi hadde også et innslag med fire ungdommer som hadde deltatt på Uprisen, hvorav to var gutter og pratet veldig engasjert om sine yndlingsbøker, Gone av Michael Grant og 1920 av Jon Ewo. Og de hadde hatt en kvinnelig skolebibliotekar, så damer ("gamle kjerringer", som det heter så pent i kommentarfeltet til artikkelen om juryen) kan faktisk finne bøker som gutter liker også!

Så mine konklusjoner er:
  • vi trenger flere mannlige formidlere og lesende forbilder! Og de som fins, må løftes fram:)
  • vi damene som formidler i dag kan også finne bøker til gutta!
  • gutta leser faktisk bøker og kan også formidle til andre!
Spre budskapet videre, folkens!