tirsdag 23. september 2014

Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre.
(Syden s. 103)

Gyldendal, 2003


Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.



Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):
  • Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
  • The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

  • Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

    Nordlig inspirasjon også

    Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

    Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

    Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
    Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

    Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
    Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

    En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
    I Syden, så. 

søndag 7. september 2014

Baksjå og framsjå: august (med noen unnskyldende betraktninger)


En venn av meg ga meg et råd da jeg fortalte at jeg ville lage en ny blogg i tillegg til denne: husk at det kan bli vanskelig å vedlikeholde flere blogger.

Jeg avskyr å selv lese unnskyldninger på andres blogger, jeg vil bare lese gode innlegg, så på forhånd unnskyld! Unnskyld! Men. 

Bims lurer på hva som er så forferdelig viktig å få sagt at jeg
må bryte opp et oppsummeringsinnlegg. Makan.


Jeg vet ikke hvor mye ekskristen-bloggen har hatt å si for det at aktiviteten har gått ned her på Lesehest-bloggen. Den har aldri vært ment som jobb, men etter hvert har det nok føltes slik, så irriterende samvittighetsfull som jeg er. Det er akkurat som om bøker jeg har lest ser på meg med sure blikk hvis jeg ikke skriver om dem. (Har vi inngått en kontrakt eller noe?) Og så ser jeg tilbake på de første innleggene mine, da jeg virket tent og uredd og mer kreativ i skrivinga, og blir en smule trist.

Men tida går, mange aktiviteter i hverdagslivet fyller opp, og ting skjer i livet som krever ettertanke og som gjør det vanskelig å konsentrere seg om bøker og skriving om bøker.

Slik er jo bare livet!

Likevel, jeg holder fremdeles på på denne adressen, og baksjå og framsjå-innleggene har, som før nevnt, blitt en hjelp for meg. Hvis ikke jeg skriver noe annet, så har jeg iallfall dette. Glemmer jeg bøkene jeg egentlig hadde tenkt å skrive inspirert og fortruffent om, så får de noen ord her. Ellers kommer det jo av og til oppdateringer på Facebook

-

Unnskyldning ferdig. Her kommer oppsummeringa for august! (Her kan du se oppsummeringa for juli.)

Jeg blogget om

Jeg leste ut 15 bøker i måneden, og siden arbeidsåret på biblioteket er i gang, ble det en del ungdoms- og barnebøker. 
  • men først en illustrert roman, ei ebok som jeg lastet ned til Kindle på den nye smarttelefonen min (ja, jeg har endelig gått til det skrittet): Hyperbole and a Half av Allie Brosh. Den er så søtt og genialt barnslig tegnet at jeg bare må gjengi headeren på bloggen det begynte med. Men det gjennomgående temaet er - trass i mange fiffig beskrevne episoder hvor selvironien aldri er langt borte - alvorlig. Det handler om det å leve et liv hvor en som oftest er enten hyper eller depressiv. Hvordan funker det? Jeg gikk faktisk igjennom mange forskjellige følelser selv ved å lese denne boka.
Allie Brosh, Hyperbole and a Half
  •  så leste - og hørte - jeg Kjærlighetens lov av Laura Esquivel. Funnet i en rydderunde på biblioteket. Syntes med en gang den virket litt spesiell og dermed potensielt interessant. En cd med klipp fra opera og latinomusikk fulgte med baki boka; den skulle en sette på innimellom hvor fortelleren la opp til det. Klippene var ikke bare musikk; det hørtes av og til et skrik eller en bildur eller lignende, som nok skulle passe inn i handlinga i boka uten at jeg helt fant ut av hvordan. Og så skulle en danse til latinosangene, for å riste kroppen litt løs. Selve handlinga hadde et science fiction-plott, hvor heltene forflytter seg fra planet til planet og hvor "sjeler" flytter seg fra kropp til kropp. Tegneserietegninger var satt inn her og der som en kommentar til og delvis illustrering av teksten. Etter hvert ble jeg veldig forvirret og klarte ikke følge med i hvem som var i hvems kropp; men jeg fikk med meg det jeg mener var hovedbudskapet: ikke døm noen før du har vært i deres situasjon og følt den på kroppen. (?) Så, tidvis interessant, ellers mest rar. 
Omnipax, 2014

Så var det ungdomsbøkene:
  • Den grønne sirkelen av Stefan Casta. Denne svenske dystopien kom på kulturfond til norske folkebibliotek, og jeg syntes i starten den så spennende ut. Jeg ble fascinert av personifiseringen av ukedagene som romanen startet med, selv om dette ikke ble fulgt opp eller forklart senere. Men boka ble litt langdryg, og jeg stusset veldig over enkelte grøsserelementer som ikke passer inn i en ellers "realistisk" dystopi. Eller. Hele boka hadde et drømmeaktig preg, vil jeg si.
  • Ting vi gjør for LOVE av Torbjørn Moen. Dette var noe helt annet. En slags kjærlighetshistorie som faktisk foregår - store deler av den, kanskje hele, det er litt uklart - i hodet til hovedpersonen. Samtidig ser en forsøkene hans på å overbevise folk rundt seg, blant annet klassekamerater, om at den deilige dama han ble forelsket i faktisk på kino faktisk har blitt sammen med ham. Overdrevent romantiske passasjer får en dreven leser til å skjønne at det er dagdrøm det er snakk om. Og ingen uskyldig dagdrøm, nei, men en gal ung manns dagdrøm. Boka er ganske kort og lettlest i språket, men ikke lettfordøyd.
  • Ingen vei tilbake av Michelle Gagnon er andre bok i en spenningsserie; den første boka kom også på kulturfond i januar og var så bra at fortsettelsen måtte kjøpes inn. Her er det ekte action-spenning hvor ensomme ungdommer, med hackereksperten Noa i spissen, samler seg i kampen mot et nådeløst forskningsfirma. Firmaet driver eksperimenter på bortførte ungdommer, og Noa klarte såvidt å flykte... etter en operasjon som har endret henne uten at hun helt vet hvorfor. Personene har historier det er lett å bli engasjert i.
  • Trollskallen av Alexander Løken, en trollhistorie fra norske skoger og med handling fra et alternativt, magisk 1800-tall. Jeg likte plottet, og personene var fascinerende, men jeg syns at forfatteren har en del igjen på beskrivelser og et språk som skaper spenning. Litt for flatt for min smak.
Flukten, nevnt før!

  • Barsakh av Simon Stranger. Spennende å lese denne bare noen uker før jeg selv skal til Kanariøyene; de viser et dystert bilde av virkeligheten milelangt fra turistbrosjyrene. Jeg satt faktisk med boka i hendene og tenkte: hva hvis jeg er ute og går langs kysten i løpet av ferien og plutselig ser en båt full av utsultede flyktninger ute i havet? Hva ville jeg, Synne, gjøre? Ville jeg svømme ut og redde menneskene, som tenåringsjenta Emilie? (Med min svømmetrening: nei, men det er ikke poenget, er det vel?) Simon Stranger er en engasjert forfatter, og bøkene hans om Emilie og Samuel - en tredje har nettopp kommet, til strålende kritikker - bør leses.
  • Den første barneboka jeg leste i august var grøsserboka De takknemlige døde av Benni Bødker. Den danske forfatteren har lagd flere lettleste spenningsserier for barn de siste årene, og dette er den første i grøsserserien Infernus - om en ung demonutdriver som her må frigjøre en landsby. Jeg syns det er vanskelig å vurdere slike lettleste og dels masseproduserte bøker annet enn ut fra spenningsfaktoren, og jeg tror nok den vil være ganske spennende for målgruppen. (Merker dere engasjementet?)
  • Da er Villheks-serien av Lene Kaaberbøl en helt annen sak. Her er det kvalitetsspenning for cirka 9 år og oppover! Jeg har nå lest de fire første titlene; den femte er også i salg på norsk. Kampen mellom gode, dyrevennlige hekser og onde, hevngjerrige hekser er det som skaper spenning, til dels en ganske grøssete spenning med forbannelser, blodsofre, trollstier (villveier) og forhekselser... og mer sjarmerende ting, som min yndlingsfigur Ingentingen.
Samlaget, 2014
  • Coolman og Kai av Bertram & Schulmeyer har jeg ventet på lenge, helt siden forlagsredaktøren i Samlaget fortalte at ei morsom, pingle-aktig bok skulle oversettes fra tysk til nynorsk. Nå er den første boka i serien her, og jeg har lest den, og må innrømme at jeg ble skuffet. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne skrive noe annet! Karakteren Coolman er en slags Skybert for eldre barn, og det er han som skaper eller forverrer de forsøksvis morsomme situasjonene, men det blir rett og slett litt for barnslig når jeg tenker på målgruppen for En pingles dagbok (Kinney). Kai er en sær, mobbet outsider mens pinglen Greg Heffley er en usympatisk feiging, og en kan spørre seg hvorfor den sistnevnte skal være den store helten i bokverdenen. Men. Kanskje jeg burde lese boka en gang til og gi den en ny sjanse? Er det andre som har innspill på det?
  • Etter årets kasseringsrunde på biblioteket fikk jeg med meg hjem bildeboka Synne begynner på skolen av Liv og Haakon Sandberg. Interessant gjensyn med gjengen fra To hus tett i tett! Jeg lette forgjeves etter et videoklipp å sette inn her, men fant bare dette innslaget fra NRK om Haakon (alias farfar), hvor TV-serien også er nevnt.
  • Supersommer av Nina E. Grøntvedt ble hørt på lydbok, en ganske sjelden foreteelse i Synnes dagligliv. Lest av forfatteren. Tredje boka om Oda, som er heeeeelt ærlig i dagboka si, og som havner opp i merkelige og litt pinlige - og triste - situasjoner, denne gangen på grunn av kjæresteri. Hva SKAL denne trettenåringen gjøre når hun får sin første kjæreste på sommerleir, men egentlig har en kjæreste (eller noe) hjemme? Og for å si det med vår helt, litt omskrevet: hvorfor kan ikke folk bare si hva de mener, i stedet for å bare se rart på meg og tro at jeg forstår hva de mener?
    Kommunikasjon er kjempeviktig, men å, så vanskelig. Selv for en lesehest som har levd tre ganger så lenge som jenta i Grøntvedts serie.
Alt i alt: fra januar til august leste jeg 147 bøker (se full liste her).

Hva kan komme med i videoen "Best i 2014"?  Det må bli Hyperbole and a Half, som fagbok eller grafisk roman. Bøkene til Lene Kaaberbøl kommer høyt opp på lista. Flukten, kanskje? Ellers var det ingen som helt klart skilte seg ut.

Hva skjer i september?
Jeg har snust litt på flere bøker og blant annet lest deler av en roman om kvinnelige soldater i Israel. Boka til Marte Wexelsen Goksøyr er ferdiglest. Ellers koser jeg meg med Good without God av humanisten Greg Epstein. Og så gleder jeg meg til bokbloggertreff i Oslo om bare seks dager til. 

God lesemåned!

søndag 31. august 2014

Smakebit på søndag: Flukten

Dagens smakebit kommer fra Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopiserien Beta, som vel er det nærmeste en kommer Norges svar på Dødslekene? (Jeg er til vanlig ikke noen tilhenger av å gjøre slike sammenligninger, men denne passet.) Boka er full av action, og har også intense følelsesmessige partier, så det er nok av sitater å velge i uten å røpe for mye om det som skjer.

Jeg ble virkelig revet med og er sprengklar for å finne ut hva som skjer videre med heltene våre. Men neste bok kommer vel ikke før til neste år? Fram til da kan vi gjøre oss kjent med nettsiden for serien, for eksempel.

Gyldendal, 2014
Sitatet jeg valgte er hentet fra side 129:

Livni kikket opp mot vakten som gikk fram og tilbake øverst på plassen ved statuen, han holdt øye med dem i sidesynet. Hadde han hørt hva Kodak hadde sagt, tro? Oi, nå kom han rett mot dem. Livni kastet på hestehalen. 
- Det har dere helt rett i, sa hun med høy stemme. - Skal man forbedre seg i utholdenhet, er man nødt til å trene mer anaerobt. Intervaller. Harde intervaller. Livni støttet seg til rekkverket og dro i ankelen, strakk ut låret. 
- Du sparer ikke på effektene, sa Kodak. 
Livni skar en grimase, fortsatte å strekke ut. Jor gjorde det samme. Kodak satte hendene i sida. 
- Tør du ikke å se sannheten i øynene, Livni? Folk blir sendt til nordområdene. Våre venner! Ikke du, kanskje, men de fleste andre.

Flere smakebiter finner du i dag hos Astrid Terese, og ellers til vanlig hos Flukten fra virkeligheten.


søndag 10. august 2014

Amerika! Amerika! del 2

Her kan du lese det første innlegget om USA-turen vår. 

Reisen vår gikk først med tog fra Snartemo stasjon i Hægebostad kommune, midt på natta, og tidlig om morgenen var vi i Oslo og kom oss etter hvert til Gardermoen. Trøtte og spente forlot vi landet klokka 11.10 om formiddagen lørdag 20. juli 2013.

Så nærmet vi oss USA. Jeg hadde med meg digitalkamera og tok små filmsnutter underveis. Heldigvis orket søster å svare på nysgjerrige spørsmål fra kameradama!

We started by train from Snartemo station in the middle of the night, arriving in Oslo early next morning. Tired and excited about our coming adventure we left our country from Gardermoen airport at 11.10 a.m Saturday July 20th 2013.The trip began.
After some hours we saw land, the US. I had brought a digital camera making small video clips during our journey. Fortunately my sister was (kind of) ok with answering curious questions from the filming lady.




I sjutida om kvelden lokal tid kom vi til Newark flyplass i New Jersey. Det var interessant for oss å lære at det faktisk var en by som hette Newark, for fram til da hadde vi vært overbevist om at det var New York vi skulle lande i. Pytt, pytt. Uansett var det godt å sette føttene på amerikansk jord etter åtte timer i fly.

Vi fikk dessverre litt problemer med neste avgang på grunn av dårlig vær (visstnok et vanlig problem i området), så kvelden ble sen før vi kom oss til Minneapolis. Men der stod Glenn og Carole og ventet på oss! Denne første natta overnattet vi i en by ved Minneapolis. Deilig å få sove i ei seng.

Neste dag ble det tidlig avgang i bilen - i en skikkelig kraftig regnbyge - sammen med vennene våre, med kurs mot Wisconsin og Ashland. Først var det tid for vår første amerikanske frokost, på den sjarmerende Lighthouse Restaurant.

Around 7 p.m (local time) we arrived Newark airport in New Jersey. We were a bit perplexed to find out that the city Newark was not the same as New York and not even in the same state! Well, well. Anyway it was good to feel American ground under our feet after the eight hour trip. 

Unfortunately there was some (not uncommon) trouble with our next flight due to bad weather, so it was late evening before we got to Minneapolis. But Glenn and Carole were there, waiting for us! The first night was spent in a city near Minneapolis. Lovely to get some sleep in a bed. 

Next morning we went off early, first driving through heavy summer rain but happily dry in the car, heading for Wisconsin and Ashland. First we stopped for our first American breakfast, at the charming Lighthouse Restaurant.  

Foto: Glenn Samuelson

På forhånd hadde vi varslet om at vi ønsket å oppleve ting som var genuint amerikanske. Og hva passer vel bedre da enn å besøke en Pow Wow - et indiansk (Native American) stevne? Her var det boder med håndlagd brukskunst og god mat og drikke (lemonade var godt i varmen, som vi fikk merke mye av de første dagene). Vi satte oss på en benk og så og hørte på tradisjonell dans og sang, imponerte over at de tar vare på kulturen sin på en så flott måte. Flere generasjoner sammen.

Before our trip we had told our friends that we wanted to experience things genuinely American. And a real Pow Wow - a Native American gathering - was perfect. There were stands with hand-made crafts and good things to eat and drink (lemonade perfect in the heat that followed us the first days). We sat down watching and listening to traditional dance and song, impressed how they take care of their culture in such a fine way, all generations together.




Før vi kom "hjem" til Ashland stoppet vi også i Mason, landsbyen hvor onkel Ole hadde bodd i de første årene sine i Statene. Her så vi bygdemuseet, pratet med noen besøkende der og fikk ellers se Oles siste hvilested på kirkegården.

Ashland er en liten by helt ute ved sørkysten av Lake Superior, og sentrum ligger helt nede ved havnen. Men vi skulle bo i et hus noen kilometer, en fin spasertur, unna. Her bor Glenn og Carole sammen med sin herlige hund Braxton, vår nye kjæledegge.

Vi fikk hvert vårt soverom. Allerede den første natten fikk jeg merke at ting var annerledes enn hjemme. Vinduene var helt umulige å åpne (trodde jeg), så det ble varmt i rommet. Og neste morgen kunne jeg ikke for mitt bare liv få dusjen til å virke, så det ble kattevask i springen. 
Dumme nordmenn... (Heldigvis tør man å spørre seg for.)

Velkommen til USA:)

On our way "home" to Ashland we also made a stop in Mason, the village of Uncle Ole's first years in the States. We got to see the Mason Depot Museum, chatting with some visitors there and then visited Ole's last resting place in the graveyard. 

Ashland is situated right at the Lake Superior southern coast, and the town centre lies down by the port. But we were staying in a house some miles, a nice walk, outside the centre. Here Glenn and Carole live together with their lovely dog Braxton, our new favorite pet. 

We got one bedroom each. Even the first night I learnt that things were different from what I was used to back home. The windows were seemingly impossible to open, so the room turned really hot. And the next morning I couldn't get the shower working, so the body wash was finished in a hurry. Silly Norwegians... (Fortunately it's ok to ask for demonstration.) 

Welcome to the US:) 



 




lørdag 9. august 2014

Baksjå og framsjå: juli

Human-Etisk Forbunds tenkebenk i Skien.
Sommermåneden juli var først og fremst ferietid, men også tenketid, og da er det godt å ha en benk å sitte på. (Det hjelper også med en benk under tak når det striregner!) Så er det tid for å krote ned hva som skjedde på blogge- og lesefronten. Her kan du se oppsummeringa for juni.

Jeg blogget om
Jeg leste ut 18 bøker, men blogget ikke om noen av dem. Her skal de få noen ord!

  • Harry av Are Kalvø: litt flaut å sitte og le av harryene i denne boka på leirstedet hvor familien overnattet i Telemark. Måtte likevel. Hvem som helst kan jo bli harry i noens øyne. Kanskje jeg burde lese Sitt ned og hold kjeft av Knut Nærum en gang til, gjerne delen "du tror du er noe fordi du er kulturell".
  • Insektsommer av Knut Faldbakken: kjøpt på bruktbutikk i Gvarv sammen med Harry. Tenkte at denne var en klassiker, og det var også den følelsen jeg fikk da jeg leste den - en typisk "coming of age"-fortelling (hva var det norske uttrykket igjen?) om en ung gutt som tar et bevisst steg fra gutt/barn til mann/voksen denne sommeren, med gjennomført insektsymbolikk og et persongalleri iallfall jeg ble grepet av. Jeg vet at jeg selv hadde en slik sommer omtrent på den alderen (skrevet om i dagboka mi), og slikt har alltid fascinert meg. I ettertid vet jeg jo at det skulle ta lengre tid før jeg ble voksen!
  • Et slag i ansiktet av Christos Tsiolkias, også nevnt i forrige oppsummeringsinnlegg, ikke mer å si om den.
  • I mørket skinner stjerner av Lars Rustbøle, funnet i bokhylla hos mamma og pappa. I det siste har jeg bladd litt i bøker jeg vet jeg leste som barn og ungdom for å se om jeg husker dem og får et annet bilde av dem nå. (Jeg leste også de to heftene Kristen tro i barnelitteraturen og Kristen tro i romanen for å få en oversikt.) Rustbøle var en veldig populær forfatter blant kristne romanlesere, men ble av litteraturkritikere kritisert for å skrive sjangerromaner, med en unyansert inndeling av persongalleriet og et fast plott. Jeg skjønner den kritikken, men forstår også fascinasjonen fra den første gangen jeg leste bøkene hans, fordi de bød på spenning innenfor den verdenen jeg kjente igjen og verdiene jeg trodde på. Og miljøskildringene syns jeg faktisk er ganske godt skrevet.

    (Spoiler!) I denne boka handler det om ei ung, nykristen jente som blir gift med en ikke-kristen rabagast og uforvarende innblandet i hans kriminelle planer; han blir lei av henne og forsvinner til Oslo (!) med en ny dame, men vår hovedperson vil ikke skille seg fordi hun tror at ekteskapet varer evig. Heller ikke en hyggelig, kristen gårdsgutt som hun faller for kan få henne fra denne beslutningen, men det hele løser seg når ektemannen dør (etter også å ha blitt kristen og bedt henne om tilgivelse) og hun får gifte seg med gårdsgutten til slutt. The end.
  • Gjøkegget av Fredrik Wisløff. Samme motiv for lesing som den over (lest i ungdommen), men denne gangen funnet på nettet. Visste du at du kan lese en mengde norske bøker gratis tilgjengelig på NB Digital (men ikke nedlastbare)? NB, en viss fare for at du blir sittende mange timer og mimre.
    - Wisløffs første bok er helt klart mindre kioskroman-aktig enn Rustbøles, med karakterer som en virkelig blir kjent med psykologisk, som utvikler seg og som ikke er svart-hvite. Vel, det gjelder iallfall i starten. Etter hvert som jeg leste og også kikket i de to neste bøkene i serien, ble jeg skuffet over de lettvinte løsningene og det at de "snille" ble kristne, og det er også den første boka som har fått best omtaler litteraturkritisk. Jeg er forresten imponert over at jeg klarte å lese så detaljerte skildringer av kultur- og personforskjeller (og seksuelle forskjeller) i et ekteskap, uten å huske det etterpå.

Nasjonalbibliotekets digitale base

      
  • Zombie av Sveinung Mikkelsen, kjøpt på salg på biblioteket, og Skam av Mina Bai, lånt på samme sted. Begge handler om en person (henholdsvis en etnisk norsk mann og ei iransk-norsk kvinne) i ung voksenalder som prøver å finne ut av livet, venner og følelser i en moderne verden. Skam traff meg i hjerterota, jeg vet det er en klisjé å skrive det slik, men likevel. Den sier noe veldig viktig om betydningen av å høre til et sted og ha en identitet - først hos seg selv, og så hos andre. Her i en ekstrem situasjon hvor en kommer fra et undertrykkende samfunn til et "alt er lov"-samfunn som likevel har enklaver av tradisjonalisme, men det går an å identifisere seg med Sara. Også interessant å lære mer om flukt til Norge og hvordan det kan føles å være enslig jente i et flyktningemottak. 
  • Min kamp 5 av Karl Ove Knausgård. Her må jeg innrømme at jeg bare leste deler; Knausgård forteller om årene sine i Bergen, hvor han blant annet gikk på Skrivekunstakademiet, og jeg kjente både en spenning i det å lese om "ekte" forfattere i en biografisk bok (selv om beskrivelsene er det han selv husker og oppfattet), gjette på etternavn... og se byen beskrevet hvor jeg selv bodde i noen år. Ellers er vel alt som skjer i Karl Oves familie - med bror, mor og besteforeldre - det som fenger meg mest.

Juritzen forlag, 2014   




  • Når kjærlighet ikke er nok av Åshild Sviland, Arne Sætherø og Audun og Erlend Sviland Sætherø. En av biografiene jeg lånte på Lyngdal bibliotek; handler om hvordan en mann kommer ut av skapet som homofil etter flere år i et heterofilt forhold. Boka forteller detaljert om både hans og familiens, særlig konas, følelser rundt dette; dessverre syns jeg det blir en del gjentakelser og for detaljerte opplysninger om hverdagsliv med mer, spesielt i Åshilds deler.
  • Mitt grådige hjerte av Hege Duckert, den andre biografien som er en samlebiografi om fire kvinner - Karen Blixen, Billie Holliday, Simone de Beauvoir og Frida Kahlo. Fascinerende hvordan Duckert også fletter scener og tanker fra sitt eget liv inn i beretningene.  
  • Ulvehunden av Jack London (bearbeidet utgave), tatt med fra barnerommet. Sterk historie å lese om igjen! Merker at jeg reagerer - igjen - på svart-hvitt karakterskildring av menneskene ulvehunden møter. Her er det ingen overraskelser for en person som er kjent med fortellinger, men det er like fullt gripende.
  • Fem ungdomsbøker:
    Glemt
    av Jessica Brody, en science fiction-roman med hukommelsessvikt som tema (mer kan jeg nesten ikke røpe uten at det blir en utilgivelig spoiler!), spennende men med noen logiske brister;
    kollektivromanen Skriv i sanden av Marjun S. Kjelnæs, oversatt fra færøysk og veldig godt skrevet om hva som skjer i tiden rundt en fest, fra fleres synspunkt;
    Papirbyer
    av John Green, som egentlig har fortjent et eget innlegg, sånn er det med John Greens bøker, vi får se!;
    Paul og Lollik
    av Dikken Zwilgmeyer (nostalgisk igjen, selv om jeg aldri hadde lest akkurat denne boka), om den store kjærligheten som kan føre til visse forvirringer;
    og til slutt Soledad av Tor Arve Røssland, dystopisk roman med en sterk hovedperson midt i en verden hvor naturen slår tilbake, jeg likte den veldig godt.
  • To barnebøker: Solkongen av Lars Joachim Grimstad, andreboka om mannen som stilte som statsminister for Mer-partiet (mer av alt til alle!) og her får uventede utfordringer fra nabolandet vårt, både morsomt og spennende på linje med Nesbøs Doktor Proktor; og Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen, som på sin side var en veldig trist lesning om omsorgssvikt.
Omslaget sier vel det meste.
Aschehoug, 2014

Fra januar til juli leste jeg 132 bøker (se full liste her). Men som jeg har sagt før, jeg leser fort og får også tid til et liv utenfor bøkenes verden!

Hva kan komme med i videoen "Best i 2014"? Skam er en god kandidat blant romanene. Solkongen kommer høyt opp på lista med morsomme barnebøker. Og både Soledad, Papirbyer og Skriv i sanden kan bli med i konkurransen om beste ungdomsbok.

Hva skjer så i august? Jeg er nettopp ferdig med de fire første bøkene i Lene Kaaberbøls nyeste Villheks-serie; de fortjener et innlegg. Ellers er jeg fornøyd med at jeg har lest min første roman på mobil-Kindle, Hyperbole and a half! Den var både morsom, sorgtung og en tanke gal, angrer ikke på kjøpet. (Bloggen med samme navn kan du lese her.) Jeg har også lånt med meg tre papirbøker hjem som jeg gleder meg til å begynne på, nye voksenromaner; ellers har jeg ganske mange uleste bøker i hylla å ta av.
Og så kommer det flere Amerika-innlegg, forhåpentligvis i løpet av måneden!

God lesemåned, husk at det fremdeles er sommer!

Kvavikstranda i Lyngdal. Sommerens herligste badeplass!