fredag 17. oktober 2014

Mannsunderskudd = for få guttebøker?

Gutta leser! Foto: Flickr, Christos Tsoumplekas

Her om dagen ble juryen som skal kåre tidenes norske ungdomsroman presentert. Det er Dagbladet og nettstedet Ubok som har tatt initiativ til dette. Flott initiativ, norske ungdomsbøker trenger alt det fokuset de kan få!

Det eneste jeg reagerte på - med en gang - var kvinneoverskuddet i juryen. En ung mannlig leser (og en fagperson som ikke var tilstede da bildet ble tatt), ellers bare voksne damer (25+?)

Vi er mange kvinnelige fagpersoner på litteraturfeltet, men det fins vitterlig mannlige fagpersoner, entusiaster og ikke minst forfattere av ungdomsbøker i Norge. Hvorfor er ikke de i juryen? (Forfattere kunne for så vidt fått et habilitetsproblem, men flere leser også ungdomsbøker av andre forfattere.)

Så det ser jeg på som et tankekors, og forhåpentligvis vil det ikke gå ut over utvalget av bøker. Jeg regner med at jurymedlemmene er obs og åpne for innspill fra alle lesere og formidlere av begge kjønn.

Men det går også an å gjøre for mye ut av dette tankekorset.

I dag hørte jeg et innslag på NRKs Kulturnytt, hvor forfatteren Erik Fosnes Hansen tar utgangspunkt i denne juryen og på grunnlag av denne kritiserer utvalget av ungdomsbøker for gutter. Han hadde først skrevet om dette på Facebook, og det var nok utgangspunktet for intervjuet. - Det er ikke sikkert at gutter har lyst til å lese om sugemerker og skilsmisser og sånt, mener han. Det fins altfor få bøker med spenning og action som gutter vil ha, sier han.

Så: når det er damer som bestemmer hvilke ungdomsbøker som er gode, betyr det at det stort sett utgis ungdomsbøker som passer for jenter. Har jeg skjønt deg riktig da, Hansen?

Det første jeg irriterte meg grønn over her var ideen om at jenter vil lese om sugemerker og skilsmisser. Det fins fremdeles en trend, den er det ikke å komme bort fra, at mange jenter (særlig i tenårene?) ønsker bøker som beskriver forholdet mellom mennesker, og menneskelige følelser. Men mange jenter elsker jo også thrillere og grøss! - Som barnebibliotekar har jeg litt oversikt over hva jentene leser, så jeg kan uttale meg her. Og de fleste vil ha en eller annen form for spenning! (En kan jo også si: hva skjer med guttene som i hemmelighet vil lese om sugemerker og skilsmisser, hver gang noen sier offentlig at det ikke er mandig nok?)

For det andre lurer jeg på hvor lenge det er siden Erik Fosnes Hansen besøkte en ungdomsavdeling i et folkebibliotek, eller i en bokhandel. Ti år? Tjue år? Sannsynligvis ville han blitt positivt overrasket over utvalget av ungdomsbøker som kommer ut i dag. Her er det flere ulike sjangre og masse spenning, faktisk! Og både kvinner og menn skriver bøker med action som fenger begge kjønn. (Utfordringa er å få flere norske forfattere til å skrive spennende serier og at forlag og formidlere markedsfører dem godt; mye av det mest populære er oversatt litteratur. Hva dette vil ha å si for kåringen i Dagbladet, vet jeg ikke.)

Et aktuelt eksempel er Ungdomsbokgildet, som gikk av stabelen i Drammen i går (mer kommer om det). Her var vi seks formidlere som pratet om fem bøker hver. En av oss var mann, resten damer. Men utvalget var ikke begrensa til typiske "jentebøker" likevel! Og ingen av oss leser bare bøker om sugekyss og skilsmisser. Det ville blitt kjedelig, det.

Vi hadde også et innslag med fire ungdommer som hadde deltatt på Uprisen, hvorav to var gutter og pratet veldig engasjert om sine yndlingsbøker, Gone av Michael Grant og 1920 av Jon Ewo. Og de hadde hatt en kvinnelig skolebibliotekar, så damer ("gamle kjerringer", som det heter så pent i kommentarfeltet til artikkelen om juryen) kan faktisk finne bøker som gutter liker også!

Så mine konklusjoner er:
  • vi trenger flere mannlige formidlere og lesende forbilder! Og de som fins, må løftes fram:)
  • vi damene som formidler i dag kan også finne bøker til gutta!
  • gutta leser faktisk bøker og kan også formidle til andre!
Spre budskapet videre, folkens!









søndag 12. oktober 2014

Baksjå og framsjå: september

Dette kunne sikkert vært mange kyster,
men det er Tenerifes nordkyst.


Den første "ordentlige" høstmåneden, med høstfarger og en rar blanding av varme og kulde, er over. Lesemåneden september skal oppsummeres, akkurat som i august.


Jeg blogget om

Jeg leste 17 bøker, her er noen ord om de jeg ikke fikk blogget om:
  • Sin mors datter av Joy Fielding. Krim som var lett å bli oppslukt av, men dessverre så lett å glemme at jeg måtte lete etter sammendrag på nettet! Tror ikke jeg falt helt for hovedpersonen Amanda, kanskje det er der problemet ligger. 
  • Hr. Penumbras døgnåpne bokhandel av Robin Sloan. Noe så spesielt som en data-thriller fra bokhandelverdenen. Hvis jeg prøver å oppsummere: et gammelt, hemmelig forbund har lagt igjen mystiske spor i et system med bokhyllebøker i en viss rekkefølge. Veldig mye informasjon om datakoding - og om Googles aktiviteter (reklame?) - gjorde at jeg datt ut underveis og egentlig, det må innrømmes, ikke skjønte løsningen på gåten. Tidvis bra likevel.
  • Mummi: Tove Janssons samlede tegneserier, bind 1 og 2. De originale tegneseriestripene med Mummifamilien, først utgitt på engelsk på 50-tallet. Artig å se! Like mye for voksne som for barn; persontyper vi kjenner igjen med problemer vi kjenner til i dag (også) - selvrealisering versus fellesskapsfølelse, problemet med berømmelse, frykt for framtiden osv. - er til både kos og ettertanke.
Tove Jansson/ Cappelen Damm, 2008
  •  Good Without God av Greg Epstein. Denne boka om humanismen bør oversettes til norsk (med litt tilrettelegging for Europa/ Norge)! Den tar for seg humanismens historie helt fra oldtiden og fram til nyere tid; og den skisserer områder av livet hvor også ikke-religiøse mennesker trenger å ta stilling til moral og etikk. Et ikke-religiøst alternativ til de ti budene er et eksempel på de humanistiske rådene Epstein forteller om.
  • Og så noen barnebøker: Gangster-bestemor av komikeren David Walliams, han med Den rikeste gutten i verden; denne ble for søt for meg og manglet snert. Livet er herlig av Guus Kuijer; andre bok om den rappkjefta nederlandske jenta Polleke. Ingen andre barnebøker jeg kjenner til forteller så åpent om en forelder med rusproblemer. Nora får en pappa av Bodil Vidnes-Kopperud (i Leseløve-serien) handler på sin side om ei adoptert jente som får utfordringen å lage en tale til mammas bryllup, med hjelp av sin nye pappas band. Fin bok. Krokodilletyven av Taran Bjørnstad og Christoffer Grav skiller seg ut i et ganske stort format, en fortellingsbok hvor en ensom gutt som det meste går galt for finner en voksen venn på et museum, etter å ha stjålet en babykrokodille. Selv om jeg ikke trodde helt på den helsvarte tilværelsen til gutten, tror jeg boka har noe for seg.
    Før månedsskiftet fikk jeg også lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, ei ny bok som tar utgangspunkt i en hverdagssituasjon og lager morsom fantasi utav den. Likte denne, som jeg vel har likt det meste av forfatteren! 
Ved månedsskiftet hadde jeg lest 164 bøker siden nyttår, full liste finner du her.

Good Without God er helt klart en nyttig bok for meg personlig, men vet ikke om jeg kommer til å ha en passende kategori i videoen Best i 2014. Vi får se!

Hva skjer i oktober?
  • Jeg har lest Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, som handler om... ja, igrunnen det tittelen forteller. Hva skjer når en får vite at en familiemann som en elsket og respekterte var en krigsforbryter og krigshisser? (Her kommer det ganske sikkert et innlegg!) Akkurat som Kristin Storrusten ble jeg full av følelser - og tanker - mens jeg leste, og jeg syns Jackson får flettet fakta inn i den personlige fortellingen på en ypperlig måte.
  • Litt på grunn av Bokbloggerprisens fokus på nyere norsk litteratur kikket jeg igjennom karusellen med nye bøker på jobben og tok med meg et par-tre romaner hjem. Jeg har lest Kardemommeloven av Ellen Mette Finsveen (kjærlighetsroman som var feelgood med en litt rar ettersmak. Kanskje jeg skriver mer senere!) og håper å få lest de andre to om ikke så lenge.
  • Ellers har jeg blant annet rukket å lese om både "sjekkeeksperter", onkel Laurits (Johnson) og kristne ungdommer. Bredt spekter. 
  • Allerede på torsdag (16. oktober) skal jeg være med som bokprater på Ungdombokgildet i Drammen. Det blir kjempespennende, og jeg gleder meg! Fem ungdomsbøker fra 2014 vil bli presentert av undertegnede den dagen - og også et par dager i Oslo og Vestfold før jul. Deler av gildet vil bli lagt ut på nett, og jeg tror det kommer til å bli streaming av gildet samme dagen. Stikk gjerne innom!

lørdag 4. oktober 2014

Det vi jenter liker. Bla bla på en lørdag

I dag kjøpte jeg faktisk med meg hjem to jenteblader fra dagligvarebutikken, Topp og Julia. Bare for å se hva (mange av) jentene som vokser opp i dag leser og er opptatt av.



For å si det sånn, begge er ROSA. Fokus på utseende, kjendiser og forbruksartikler, med de obligatoriske popstjerneplakatene. Bladene forteller i tekst at det er viktig å være seg selv og at utseende ikke skal være det sentrale for selvbildet, men bildene av velkledde og stylede kjendiser og tips til bling og smakfulle leppepomader sier noe helt annet. (Og flere av leserne ber om mer sminketips og kjendisstoff.)

Men bladene var på samme tid fascinerende lesning, og svarene i spørrespaltene gir grunn til optimisme for den unge generasjonen som opplever et veldig press (12-åringen som er den eneste jenta i klassen med ubarberte legger, 13-åringen som lurer på om hun skal ha sex med kjæresten sin, fordi han har så lyst). (Uttrykket "seksuell lavalder" nevnes forresten ikke...)




Av de to bladene er Julia helt klart mest variert temamessig og mest variert i formen; jeg likte det best og ville nok også gjort det som 12-åring. Det har flere interessante spalter om for eksempel miljøvern, det har tips til gode apper og brevvenn-annonser, samt et realistisk fokus på kjendiseri (sykdommer hos et utvalg kjendiser - visste du at Daniel Radcliffe sliter med hodepine som ikke har med sikksakk-arr å gjøre?) Pluss også for et fengende tegneserieblad som følger med hovedbladet.

MEN hva i all verden har et intervju med et synsk medium i et jenteblad å gjøre? Hvor journalisten går fra intervjuet med en opplevelse av å ha fått vite akkurat det hun trengte? Er det bare vi jenter som tror på sånt? (Bonus for at bladet skriver i en boble at det fins ulike synspunkter på det overnaturlige og spør "Hva tror du?"; men...)





Apropos:
- Symptomatisk nok måtte jeg igjen inn i "manneavdelingen" på Drammen stasjon for en uke siden for å finne et tidsskrift jeg var interessert i (Humanist). I "dameavdelingen" stod det som vanlig blader om interiør, mat, kropp og helse, mote, bryllup, familie, kjendiser og - det overnaturlige.

Det er det vi jenter liker, nemlig.

Fins det flere av kvinnekjønn som opplever slikt som provoserende? Hva kan vi i så fall gjøre? Og er du mann og leser dette innlegget, hva syns du om slik oppdeling i "lesekjønn"?

fredag 26. september 2014

Ett sekund om gangen

Mangschou, 2014

Til slutt sier Ella: 
"Hedvig, jeg klarer det ikke."
"Greit," sier jeg. "Jeg kan lete."
Jeg sitter av hesten og binder tøylene rundt den ene portstolpen. Ella tar fram en pakke tørrfôr og rekker meg den. 
"Rist med denne," sier hun. 
Så går jeg rundt i hagen og rister på pakken med kattemat så det skrangler og roper: 
"Kringlan, Kringlan! Pus, pus, pus."
Jeg føler meg dum. Jeg er redd også. Det begynner å bli mørkt, og foreldrene til Ella ligger døde inne i dette huset som ser så koselig og fint ut. Og Ella. Jeg er redd for hvordan Ella har det. Tenk om hun sitter på hesten og blir helt ødelagt mens jeg går her og roper på en katt som ikke finnes?
(s. 124)

Enda en postakopalypse, en roman om det som skjer etter Den store katastrofen.
Ei ung jente, Hedvig på tretten, alene i en død verden.

Hvordan skiller denne boka seg ut fra mengden av dystopier og katastrofebøker?
Ved å beskrive psyken til den overlevende på en veldig ærlig og realistisk måte.

Fortvilelsen rett etter at hun har forlatt foreldrene og lillebroren i hjemmet, døde av en mystisk sykdom som alle andre. (Denne sykdommen forblir mystisk i løpet av boka.)
Apatien.
Det brustne håpet.
Dette at hun har lyst til å flykte langt, langt vekk, men ønsket om praktisk overlevelse slår inn, og selv om hun ikke aner noe om gårdsdrift, vet hun at dyr er den eneste sjansen hun som menneske har til å leve på sikt, så hun gjør gården til sin base. Finner bøker (!) om dyrehold og gardsdrift, lærer seg å melke, utfordrer sin egen redsel for hester, fyrer opp i vedovnen. Men er fremdeles redd. Bare hardt arbeid kan holde håpløsheten unna.

Og midt i dette kjenner hun på dårlig selvtillit. En selvforakt som for en stor del stammer fra tiden med "bestevennen" Lydia. Ja, jeg skriver ordet i parentes. For det ser ut som om denne jenta, som nå sannsynligvis er død etter at hun skrev en melding om feber, har ødelagt mye inni Hedvig. Hedvig har blant annet spart på en video på mobilen hvor Lydia filmer hennes klumsete forsøk på å ri, med latter og "Herregud" som lydspor. Det eneste Hedvig har fått ros for er at hun er tynn. Og jeg kjenner hvordan jeg, som ser på meg selv som en hjertelig person, er sjeleglad for at denne jenta er borte. At Hedvig kanskje kan få begynne å stole på seg selv, som en fin, verdifull og flink person.

Så kommer Ella, og Hedvig er ikke alene lengre. Og heldigvis, heldigvis, hjelper hun også til med å bygge opp Hedvig følelsesmessig. Gi henne en følelse av å være viktig og forstått. Selv om det å plutselig ha en annen jente å forholde seg til, overleve sammen med, sammenligne seg med, er en utfordring. Det å ha noen i nærheten som håper så mye på andre livstegn at de "glemmer" å bare overleve ett sekund om gangen. Og ikke minst: det å vite at denne andre jenta har opplevd å være nær en kjæreste, kysse ham,  en nærhet som Hedvig aldri, aldri vil oppleve. 

Eller?

Jeg sier ikke mer! 

Sofia Nordins bok Ett sekund om gangen er den første i en trilogi. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Vel er bokhaugen med dystopier høy - men vil du ha det jordnært og samtidig følelsesmessig intenst i en fortelling om vennskap, kan dette være boka for deg.

tirsdag 23. september 2014

Lesehest på Sørenferie - og noe litt mer nordlig

Jeg har nettopp vært på min første Sydenferie noensinne, nærmere bestemt ei Tenerife-uke sammen med ei god venninne. Eller kanskje det burde hett Sørenferie? Det spør jeg meg etter å ha varmet opp før avreise med boka Syden av Are Kalvø, spekket med hans vanlige tørre humor men også med funderinger til ettertanke: hvorfor er det så harry å reise til Syden? Hvorfor bør en egentlig ikke som "middelklasseinnbygger" skryte av å ha vært der, selv om så mange nordmenn har det? Og hva er det egentlig med det skillet?

Shortsskiljet er skiljet som tel. Det er skiljet som viser kor flink Syden-turist du har vore. Det var skiljet eg tok med meg heim etter min første Syden-tur. Heim, der eg visste at eg hadde ein shorts som var litt mindre enn den shortsen eg hadde brukt på ferie. Slik at skiljet faktisk viste over shortsen. Så var det berre å vente til det var varmt nok heime til å gå ut i shorts og sette seg og vente på at nokon skulle kome forbi, nikke anerkjennande og spørje:
Vore i Syden?
Så kunne eg svare, med mina til ein verdsmann, som om det ikkje var noko å mase med, som om dette skiljet ikkje var noko eg hadde slite for:
Ja. Ein liten tur berre.
(Syden s. 103)

Gyldendal, 2003


Jeg fant ut at jeg likte Tenerife, i det minste. Det var herlig å
1) bare koble av, ha fullstendig ferie. Jeg klarte nesten å la være å oppdatere meg på verdens elendighet (les: nyheter), og siden Facebook og Outlook gjorde seg vrange på hotellpcen, og wi-fien til mobilen ikke virka, slapp jeg å logge meg inn der. (Merkelig hvordan en lett havner i fella hvor en bare MÅ vite det siste.) Vi levde som i en boble, og det var rett og slett deilig.
2) slikke sol og iskrem og bade i blått vann. Det vanlige.(Med skille!)
3) oppleve en helt ny kultur som føltes både genuin og turistaktig på en gang. Høre spanske gloser hver dag og prøve seg på noen selv (la quenta por favor? uttalt en smule feil, men regner med de blir sjarmert av alle ærlige forsøk), se salamandre pile over stener her og der, prøve lokal mat, høre de mektige bølgene slå mot en svart strand. Og så videre. Mange inntrykk å ta med seg.



Ble det noe lesing, da?
Jeg strevde litt etter at jeg var ferdig med boka som jeg leste ferdig på flyet sydover, Just like fate av Cat Patrick (tatt med fra bokbloggertreff-bord etter tips fra Ann Kristin, se nedenfor). Hadde jo ikke tenkt å ha med meg noe særlig med bøker i bagasjen! Så fram til venninna mi den siste dagen tipsa meg om "hotellbiblioteket" hvor en kan bytte ut bøker på ulike språk, prøvde jeg å klare meg med et tysk vitenskapsmagasin, en utgave av The Sun (lette nyheter...) og ellers bare "tanketom" solslumring. Kjøpte også et turisthefte om Puerto de la Cruz (byen "vår") og ei lita bok om kanarisk historie og mytologi som jeg leste ferdig ganske fort.

Fra hotellbiblioteket fikk jeg med meg to bøker, den første lest ferdig på flyet tilbake og den andre første kvelden hjemme (gårsdagen, med te og varmt pledd til trøst i høstkulda):
  • Europa blues av Arne Dahl, en krim som jeg begynte å like etter hvert som jeg vente meg til det bilderike språket. Eller, jeg vente meg aldri helt til det, men klarte å glemme det. Tema: moderne menneskehandel og eksperimenter under andre verdenskrig - og mer generelt, hva materialistisk tenking gjør med dagens mennesker.  
  • The Saddest Girl in the World av Cathy Glass. Bygd på en sann historie, forfatterens, om hvordan hun ble fosterforelder til ei tiårig jente som den første tiden bare så ned for seg og ikke sa ett ord. Etter hvert ble det klart at hun hadde opplevd ti år med mobbing i familien, særlig fra moren, som er en av de som ikke burde hatt barn. Det er vanskelig å forstå at noe slikt går an, at slike typer oppvekst finnes. Boka var lett å lese og ikke veldig godt skrevet; den hadde blant annet en del gjentakelser som jeg ergret meg over (f.eks. "my heart went out to...") og ble til tider litt for feelgood for min smak, men det som sitter igjen er følelsen av dyp respekt for arbeidet de legger ned, de som hjelper barn i krise.

  • Den uka vi var i Puerto de la Cruz var det faktisk litteraturuke der. Det kunne vi lese ut av noen plakater som stod i sentrum. Men alle forklaringer var på spansk (i Norge ville de vel vært på norsk, må jeg innrømme...), så det ble ikke noe av at vi besøkte arrangement. Men jeg fikk en liten tur innom folkebiblioteket (Biblioteca Tomás de Iriarte) midt i sentrum. Det var lite i bredden (riktignok i flere etasjer), men veldig åpent og lyst og innbydende. Og da jeg spurte venninna mi hvordan bibliotekaren i første etasje hadde bedt henne gjøre ferdig spising utenfor, sa hun at denne var det hun tenkte på som en typisk barnebibliotekar, litt sånn unnskyldende for ingen mat inne-reglene og blid og lite hysj-hysj. Det må jo være en bra attest!

    Nordlig inspirasjon også

    Før Tenerife deltok jeg på bokbloggertreff i Oslo lørdag 13. september, det må også nevnes.

    Høydepunktet var nok utdelinga av Bokbloggerprisen 2013. Det tok litt tid før jeg skjønte at det faktisk var selveste Siri Pettersen (forfatter av Odinsbarn), Lisa Aisato (skaperen av Fugl), Agnes Ravatn (Fugletribunalet) og Ruth Lillegraven (Urd) som satt ved bordet bare noen meter fra meg! Ravatn vant prisen for "Beste roman" og Lillegraven "Åpen klasse".

    Flere bloggere har skrevet mer utfyllende om treffet, for eksempel minglende Elliken (tusen takk for godord:)) og Belinda. Akkurat som Elliken (Eli) ble jeg også inspirert av Lillegravens dikt om Herbjørg Wassmos nyeste roman, og fikk lyst til å lese den.
    Jeg fikk også med meg en retorikkdebatt på med Finn-Erik Vinje og Hans Olav Brenner på Last Train. Bokbloggertreffet var nemlig lagt til Oslo Bokfestival, må vite. Bokbord ble besøkt om morgenen og i småpauser.

    Om kvelden var vi tre bokbloggere som så The Maze Runner: I dødens labyrint på kino.
    Nå er boka kjøpt inn til biblioteket!

    En lesehest hviler aldri... eller nei, av og til.
    I Syden, så.