søndag 13. april 2014

Smakebitar på sundag: Lesebok for jenter

Samlaget, 2014
Solveig Aareskjold har laga ei eiga lesebok, og ho presenterer den nye tekstsamlinga si om jenter slik i forordet (s. 7):

Det er ikkje ei lærebok i vanleg forstand, men ei samling av tekstar som burde ha stått i skulebøkene for lenge sidan. Dei spenner frå oldtida til vår eiga tid og handlar om jenter og unge kvinner som tenkjer og handlar som fullverdige samfunnsborgarar. Den motgangen dei kjem ut for, er slikt som kan råka kven som helst, og dei taklar det som folk som er vande med å bli møtte med respekt. 

- Så kjem det 12 ulike tekstar, skrivne av kvinner (med unnatak av Homer?) og med kvinner som handlande hovudpersonar. Det er iallfall det som er meininga, og sjølv om eg likte samlinga og til og med vart røyrt (særleg av Dikken Zwilgmeyers Magrete Kind, som eg hugsar eg sjølv las som jente) hendte det eg stussa over om dei eigentleg var så handlekraftige. 

Navsikaa som reddar Odyssevs i fyrste teksten er handlekraftig nok i møtet med han, men etterpå tek ho den vanlege plassen til kvinna og vakar i kulissane, litt letta for at han er gift så ho slepp å tenkje meir på han. (Odyssevs ærer henne riktignok.)

Det virkar som om fleire av hovudpersonene må "bli menn" eller undertrykke det kvinnelege for å vere modige eller handlekraftige, eit tydeleg døme er den kristne Perpetua som ventar på å bli ofra i arenaen: "Eg blei avkledd, og eg blei ein mann." (s.  ). Keiserinne Irene må mot sin vilje gi avkall på den medfødde trongen til å halda seg i bakgrunnen, og denne trongen blir framheva som noko typisk kvinneleg (s. 61). Dronning Kristina er tøff, og ho takkar Gud for at ho er kvinne, men ho seier: "...du har vist meg den nåden å ikkje la noko av det veike ved kjønnet mitt føre sjela mi vill. For den har du gjort heilt mannleg, til liks med resten av vesenet mitt." (s. 91)
Elles voktar dei æra si, dei er blyge og romantiske og empatiske og så vidare... tradisjonelt kvinnelege eller med eit tradisjonelt syn på det å vere kvinne, kanskje bortsett frå Katniss, som får det siste ordet.
(Eg har nett lese om Alf Prøysen, som ikkje fann seg heime i det tradisjonelle synet på mannen, som skulle vere hendig og tøff og fysisk sterk. Interessant parallell i parentes!)

Så sjølv om eg likte tekstene og særleg i ny nynorsk språkdrakt, følte eg rett og slett at dei ikkje ga meg så mykje nytt om temaet kvinner. Forklaringane i forkant av kvar tekst var meir interessante i så måte. Men litterært var det fint og fascinerande. Og tanken er god, me fortener forteljingar om sterke damer!

Eg skulle forresten gjerne ha lese resten av Hunger Games på nynorsk! Tek med eit siste sitat om Katniss, som symptomatisk nok er i situasjonen der ho går frå å vere ein einsleg og hard krigar til å agere omsorgsperson for ein mann... men handlekraftig er ho i alle fulle fall. Hurra for Katniss!

"Peeta, me må få noko mat i deg," insisterer eg. 
"Det kjem berre opp igjen," seier han. Det beste eg kan gjera, er å få han til å ete nokre bitar tørka eple. "Takk. Eg er verkeleg mykje betre. Kan eg få sova no, Katniss?" spør han. 
"Snart," lovar eg. "Eg må få sjå på beinet ditt." Så varleg eg kan, tek eg av han støvlane, sokkane, og deretter lirkar eg veldig langsamt buksa av han. Den rifta som sverdet til Cato laga i stoffet over låret, førebur meg på ingen måte for det som ligg under. Den betente rivna der det svell ut blod og materie. Det opphovna låret. Og verst av alt, stanken av rotnande kjøt.
(s. 199)  

Smakebit på sundag er idéen til Mari på Flukten fra virkeligheten. Sjå fleire påske-smakebitar her!

mandag 7. april 2014

Baksjå og framsjå: mars

De to første lesemånedene av året ble til smakebit-innlegg med oppramsing av det jeg hadde lest, her og her. Denne gangen prøver jeg med et oppsummeringsinnlegg à la de jeg hadde i fjor. Jeg likte dem, nemlig.

Trondheimsfjorden sett fra Trondheim!


April er i gang og mars over. Mars var en innholdsrik måned, hvor jeg blant annet reiste til Bibliotekmøtet i Trondheim og faktisk ble leder for Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe BUF (Spesialgruppen for bibliotekvirksomhet blant barn og unge). Når jeg først sitter i lederstolen håper jeg å få gjort noe mer med denne utfordringa, men ellers får vi se hva vi i styret finner på! Ellers så jeg i trønderhovedstaden en veldig fascinerende film, Her, som jeg gjerne burde skrevet noen ord om; jeg lurer på om jeg rett og slett burde hatt ei side som heter Sett i 2014? Selv om dette liksom skal være en bokblogg. 

I mars blogget jeg som dere ser ikke overdrevent mye:
Men hva leste jeg i måneden som gikk?

  • Bibelen 2 av Are Kalvø og Steffen Kverneland (ill.), en humoristisk fabulering rundt hva som ville skjedd hvis Jesus kom igjen - til Lørenskog. Og ble venner med noen merkelige typer, prøvde å være venner med media, men ikke for mye, og lagde rockegruppe. Den største utfordringa hans var, tragikomisk nok, å bli trodd - også av de kristne.
  • Havet i enden av veien av Neil Gaiman, en fortryllende grøsser/eventyrroman. For hvem? For voksne, tror jeg. Eller hvem som helst som liker en god historie med en litt nostalgisk stil og tåler onde vesener som forsøksvis kveler små barn med mynter, lager orm i beina deres og så videre! Skummel. God. Typisk Gaiman, tenker jeg.    
  • Nattens sirkus av Erin Morgenstern, toglesing og en spennende roman. Anbefalt av en kollega i Lyngdal (takk, Miriam!). Ei bok som en gjerne drømmer om mens en leser den; jeg kan dessverre ikke huske konkrete drømmer, men det skulle ikke forundre meg om de var der. Og sirkus blir ikke helt det samme etterpå.  
  • Bridget Jones: Mad about the Boy av Helen Fielding. Nyeste boka i serien, om hva som skjedde flere år etter at Darcy og Bridget giftet seg. Morsom (pluss). Oppdatert med chatting og nettdating (pluss). Rosa slutt (minus).
  • Alf Prøysen: Præstvægen og sjustjerna av Ove Røsbak og Pappa Alf av Elin Prøysen. Lest fordi jeg skal ha en minikonsert med Prøysen-sanger etter påske, og jeg ville vite mer om denne "hundreåringen". Jeg fikk vite såpass mye at jeg vet jeg ville likt å ha ham som venn!
Alf Prøysen. Foto: Prøysenhuset
  • Sorg og sommerfugler av Gunn Hild Lem. Veldig sterkt om hvordan kjæresten Steinar Lem levde, ble kreftsyk, døde og levde videre etterpå i det han la grunnlaget for, men også om hvor viktig og rett det er å leve videre midt i sorgen. Gunn Hild har engasjert seg sterkt i kritikken av alternative behandlingsmetoder, og etter å ha lest denne boka skjønner jeg hvorfor. Jeg plukket den opp etter å sett en tv-debatt med forfatteren (omtalt på den andre bloggen min) og lest boka Religionskritikk.   
  • May Lenda av Marte Aune, ungdomsbok som ble nominert til Uprisen, ungdommenes egen pris, og har en ganske så ung forfatter. Godt håndverk og en viktig tematikk (forventningspress, selvmord og sorg). Stusset litt over at en noen-og-syttiåring blir framstilt som en gamling - det var de nok for tjue år siden, men har du sett syttiåringene i dag?:) Det hendte også at jeg reagerte på omstendelige og høytidelige fraser i ei ungdomsbok. Men dette er små ting. Jeg likte personene, plottet, fortellinga rett og slett. 
  • Zom-B av Darren Shan, en spenningsbok som handler om... ja, nettopp, zombier (visstnok starten på en zombie-apokalypse-serie). Tittelen spiller på hovedpersonens navn, B, som uten at jeg skal fortelle for mye gir leseren (iallfall meg) noe å tenke på mot slutten. Stikkordet er fordommer. Krystallklart antirasistisk budskap, en smule typisk når det gjelder framstillingen av personer; det tar litt tid før grøsset kommer, men da kommer det til gagns. Litt mot min vilje fikk jeg lyst til å vite hvordan det går videre.
  • Markus kjenner ikke Supermann av Tor Fretheim, funnet i magasinet på biblioteket i en rydderunde. En klassiker om identitet og vennskap, kanskje den første norske barneboka (utgitt som ungdomsbok) med homofile følelser og seksualitet som tema? (Kikket også i jentebøkene Mias kråke av Else Breen (1970) og Hver sin lyst av Kari Bøge (1986; Bokhylla) mens jeg var der nede).
Gyldendal, 2013

  • Mirakel av R. J. Palacio. Denne barne-/ungdomsboka gjorde så sterkt inntrykk at jeg til og med husker hvor jeg leste den, og følelsen jeg hadde. (Jeg gikk rundt i Drammen, satte meg på et venterom, en benk og ei kirketrapp, og leste.) Tematikken minner meg litt om denne boka, siden det handler om en person med et syndrom som misformer ansiktet; men i motsetning til Angelika er det ikke nettet som blir et fristed hvor August kan være som alle andre; det er Halloween (når alle går med masker). Men nettopp det viser seg å slå uheldig ut. Mesterlig lagd bok; delt inn slik at August og menneskene rundt ham får fortelle hver sin del, tydelig med hver sine tanker og sitt perspektiv. Ble glad i dem alle.  
  • Nasevis av Erna Osland. Fin nynorsk fagbok, foreløpig siste i det en vel kan kalle en serie om dyrevenner, dyretenner, dyrevinger og dyrefedre. Ja til barnlig undring om snabler, nebb og tryner! 
  • Buffy the Vampire Slayer, sesong 9 bok 3 og 4. Ikke så mye å si om disse - du må kjenne Buffyverset godt for å få noe ut av dem, og selv da kan det være litt vanskelig å holde tråden. Her skrev jeg om tegneseriesesong 8.  
  • Ellers leste jeg ungdomsbøkene Muffe 4: Djevel i forkledning av Arne Garvang (sosialrealistisk fra nåtida) og 1920 av Jon Ewo (dystopisk fortid). Likte begge to godt; engasjerende, tankevekkende (spesielt sistnevnte) og godt skrevet.
Kommer noen av disse opp på lista over Best i 2014?
Mirakel henger høyt av barne-/ungdomsbøkene. Nattens sirkus er vel den mest magiske til nå. Eller Gaimans bok? Syns det ble en fin lesemåned.

Hva skjer så i april?
Jeg har enda ei bok igjen om Prøysen som jeg kanskje skal lese. Sangtekster må også leses, og pugges... Jeg lånte ei barnebok i Trondheim, spenningsbok med katter i rollene, som nok blir ferdig snart. Skal snart ut og toge igjen (påske), og er spent på hva som blir togboka! Kanskje ei ny krimbok av Jussi Adler-Olsen, som jeg så vidt har snust på? Ellers er lesinga for tida litt fragmentert, vi får se hva som skjer.

Til slutt i dette passe lange innlegget får lærer Burke i Zom-B komme med et visdomsord (s. 68):

Life's complicated. Answers rarely come wrapped up nice and simple. There are plenty of people out there ready to tell us what we should and shouldn't believe. We always need to be sceptical, to look for the sting in the tale.

God lesemåned!

torsdag 3. april 2014

Hedenske vikinger

Da jeg gikk på barneskolen var jeg ei stund inne i en vikingverden. Torill Thorstad Hauger, som skrev om Sigurd Drakedreper og Tir og Reim og Ravnejenta, barn fra vikingtida, var den store helten. Hun kom på besøk til skolen vår, og jeg var med i en tegnekonkurranse basert på figurene fra bøkene. Skrev dikt om dem, til og med. Og Sigurd-filmen gikk på kino.



Senere ble jeg slukt inn i steinalderverdenen til Åse Gyrid Solli (Under helleren), middelalderverdenen til Vera Henriksen og jeg vet ikke hva. Fortida fascinerte meg. Menneskene levde på en annen måte, og de hadde på mange måter andre valgmuligheter og andre dilemmaer og måter å tenke på - men de var mennesker. Med følelser jeg kunne kjenne igjen, eller forestilte meg at jeg ville komme til å kjenne en gang.

Nye historiske romaner mynta på ungdommer er sjeldne i Norge i dag. Men noen dukker opp. I dag hadde jeg ei lita reise tilbake til denne fortida, med Atle Nielsens ganske så nye vikingserie. Den første boka heter Hedenske menn. I forbindelse med utgivelsen av andre boka har den første kommet med ny layout, noe jeg tror den tjener på.

Schibsted, pocket 2013
Utgangspunktet for romanen er den brutale kristningen av det hedenske Nord-Europa mot slutten av 700-tallet. Prologen, hvor Karl den store diskuterer med mennene sine, er en interessant inngang til dilemmaet: hvordan kan en religion som blir regnet som fredens religion - og en nådig Gud - tvinges på folk med øks? En eller annen gang må de kristne ha stilt seg dette spørsmålet.

Så møter vi Ingrid, en trettenåring fra Jylland; hun rømmer fra frankerne som har drept faren hennes med øks etter en tvangsdåp. Senere kommer hun til Oster i Norge, og der bor hovedperson nummer to, bondesønnen Torgeir. De to faller snart for hverandre, og etter hvert får Torgeir en spesiell sjanse til å "hjelpe" henne: han skal være med et skip til Northumbria (område i dagens England) for å overfalle en kristen borg og hevne faren hennes.

Moderne lesere, iallfall voksne, vil snart skjønne at den kristne "borgen" er et kloster, og at disse fiendene ikke er av det krigerske slaget som vil innføre Hvitekrist-troen med sverd i hånd. Og etter hvert får vi også se hvordan klosterbrødrene lever. At de i tiden før angrepet lever i frykt, fordi noen av dem har sett et uvanlig tegn på himmelen, men de prøver å leve som vanlig i gudstjeneste og hardt arbeid. Så skjer det...
Og dilemmaet fra starten blir gjentatt, bare med motsatt fortegn. Vold er aldri svaret!

Jeg levde meg lett inn i historien. Jeg kjente igjen visse temaer og karaktertyperer fra andre historiske bøker jeg har lest - du har helten, jenta han er forelska i, samt hjelperne og fiendene - for eksempel den slemme gutten, her Eirik, som gjør livet farlig for Torgeir. (Eirik er mørkhåret, Torgeir og Ingrid lyshårete, en detalj jeg ikke helt vet om jeg liker, men jeg velger å glemme det.) Fortellinga er spennende, og budskapet er utrolig viktig.

Anbefales. 

Dere skal få et lite utdrag til slutt, fra side 98:

Store offer? Det var det Torgunn hadde sagt. Vær klar til å gjøre store offer! Hvor store offer da? Han så på hesten sin og ropte på den. Den kom luntende bort til ham. Han stakk til den litt friskt gress og klappet den på mulen. - Før de ofrer Thorir får de ofre meg, sa han stille til seg selv og hesten. 


mandag 24. mars 2014

Hva er galt med Divergent-plakaten?






Jeg har for lengst bestemt meg for å ikke se filmen Divergent. Det er flere grunner til det.


  • Jeg likte selve bokserien så godt at jeg ikke vil la filmen spolere denne opplevelsen. For det kan fort skje. En av mine første tanker etter å ha lest første bok var "her skal jeg spare på mine bilder i tankene". 
  • Jeg kunne ikke unngå å se traileren fordi den, naturlig nok, kom før kinofilmen Opp i flammer (Dødslekene 2). OK. Jeg blundet vel så godt jeg kunne når jeg skjønte hva dette var? Men de små klippene jeg fikk rakk å ødelegge en del. Hovedpersonene lignet ikke på mine bilder i det hele tatt; miljøet rundt passet forsåvidt, men.
OG ikke minst:
  • Plakaten, den offisielle, gir meg en pekepinn på hvordan filmen er og hvilken vinkling den har.
På plakaten står hovedpersonen Tris vendt vekk fra oss, i en framoverlent stilling. En kan tolke det som om hun er på vei til å hoppe fra taket, noe som ville vært naturlig etter boka, men hvorfor ser hun da til siden? Hun burde sett ned, eller kanskje rett fram med lukkede øyne fordi hun er klar til å bare la seg falle. Jeg tipper at hun står vendt til siden fordi en skal få fram ansiktet hennes OG den fine kroppen med formene og det flagrende håret samtidig. Ansiktet er forresten ganske uttrykksløst. Hva foregår egentlig inne i det pene hodet hennes akkurat nå? Ikke lett å si.

I forgrunnen poserer Four, den mannlige bipersonen. (Ja, han er faktisk biperson. Han har veldig sjeldent synsvinkelen i bøkene, og selv om historien hans er interessant og fascinerende nok, så er det Tris som gjelder.) Og han er rett og slett for modellkjekk. Hvor er de utstående ørene? De kunne i det minste gitt ham et kompleks av ett eller annet slag. Her blir han fullstendig uinteressant for meg. Og hvorfor sitter han foran henne og vendt mot oss, men ser på noe utenfor? Kanskje for at han skal få det rette, tøffe uttrykket?

Hvis jeg skulle lagd en plakat ville Tris vært helt i front. Hun ville sett mot oss, mot publikum, og gjerne framstått som hun gjorde før valgseremonien - med grå Abnegation-klær og flettet hår - men med et blikk som rommer mange motstridende følelser og store spørsmål. Hendene kunne holdt i to metallboller og en blodig kniv, som et symbol på seremonien. Og Tris ville hatt en utfordring til oss, uten ord eller som et spørsmål:

Hvem vil du være?
Hvor hører du til? 
Og hvor langt vil du gå for å bevise det? 

I bakgrunnen kunne eventuelt Four og flere andre personer vaket. Hva med broren til Tris? Andre venner - og fiender - Tris får i Dauntless?

Jeg hevder at Divergent ikke er en actionhistorie med romantisk kjærlighet som det viktigste bielementet. Det er en fortelling om hva som skjer når mennesker blir satt i båser, og hvordan det preger og ødelegger forholdet til andre mennesker samtidig som det begrenser valgmulighetene enkeltindividet har.

Men vil Hollywood bry seg om det?

   

onsdag 12. mars 2014

Sitat for dagen

...fra ei bok som dessverre er såpass tjukk at jeg ikke tar meg tid til å lese den, iallfall ikke nå, selv om jeg leste begynnelsen, bladde fram og tilbake og tenkte instinktivt "denne boka er min type bok". Episk, fascinerende og tidvis poetisk.
Boka heter Shantaram og er skrevet av Gregory David Roberts. Sitatet er fra side 127.

En av grunnene til at vi higer etter kjærligheten og søker den så desperat, er at kjærligheten er det eneste som kan lindre ensomhet, skam og sorg. Men noen følelser skjuler seg så dypt i hjertet ditt at det bare er ensomheten som kan hjelpe deg å finne dem igjen. Noen sannheter om deg selv er så smertefulle at det bare er skammen som kan hjelpe deg å leve med dem. Og enkelte ting er så triste at det bare er sjelen din som kan gråte over dem for deg. 

Før jeg tar meg tid til å lese resten har jeg nok mange andre fine leseopplevelser i vente! Leser meg opp på Alf Prøysen (hundreårsjubilant) før en minikonsert. Og så har jeg for eksempel Neil Gaimans Havet i enden av veien i bokhylla. Gleder meg veldig.