Viser innlegg med etiketten historisk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten historisk. Vis alle innlegg

torsdag 3. april 2014

Hedenske vikinger

Da jeg gikk på barneskolen var jeg ei stund inne i en vikingverden. Torill Thorstad Hauger, som skrev om Sigurd Drakedreper og Tir og Reim og Ravnejenta, barn fra vikingtida, var den store helten. Hun kom på besøk til skolen vår, og jeg var med i en tegnekonkurranse basert på figurene fra bøkene. Skrev dikt om dem, til og med. Og Sigurd-filmen gikk på kino.



Senere ble jeg slukt inn i steinalderverdenen til Åse Gyrid Solli (Under helleren), middelalderverdenen til Vera Henriksen og jeg vet ikke hva. Fortida fascinerte meg. Menneskene levde på en annen måte, og de hadde på mange måter andre valgmuligheter og andre dilemmaer og måter å tenke på - men de var mennesker. Med følelser jeg kunne kjenne igjen, eller forestilte meg at jeg ville komme til å kjenne en gang.

Nye historiske romaner mynta på ungdommer er sjeldne i Norge i dag. Men noen dukker opp. I dag hadde jeg ei lita reise tilbake til denne fortida, med Atle Nielsens ganske så nye vikingserie. Den første boka heter Hedenske menn. I forbindelse med utgivelsen av andre boka har den første kommet med ny layout, noe jeg tror den tjener på.

Schibsted, pocket 2013
Utgangspunktet for romanen er den brutale kristningen av det hedenske Nord-Europa mot slutten av 700-tallet. Prologen, hvor Karl den store diskuterer med mennene sine, er en interessant inngang til dilemmaet: hvordan kan en religion som blir regnet som fredens religion - og en nådig Gud - tvinges på folk med øks? En eller annen gang må de kristne ha stilt seg dette spørsmålet.

Så møter vi Ingrid, en trettenåring fra Jylland; hun rømmer fra frankerne som har drept faren hennes med øks etter en tvangsdåp. Senere kommer hun til Oster i Norge, og der bor hovedperson nummer to, bondesønnen Torgeir. De to faller snart for hverandre, og etter hvert får Torgeir en spesiell sjanse til å "hjelpe" henne: han skal være med et skip til Northumbria (område i dagens England) for å overfalle en kristen borg og hevne faren hennes.

Moderne lesere, iallfall voksne, vil snart skjønne at den kristne "borgen" er et kloster, og at disse fiendene ikke er av det krigerske slaget som vil innføre Hvitekrist-troen med sverd i hånd. Og etter hvert får vi også se hvordan klosterbrødrene lever. At de i tiden før angrepet lever i frykt, fordi noen av dem har sett et uvanlig tegn på himmelen, men de prøver å leve som vanlig i gudstjeneste og hardt arbeid. Så skjer det...
Og dilemmaet fra starten blir gjentatt, bare med motsatt fortegn. Vold er aldri svaret!

Jeg levde meg lett inn i historien. Jeg kjente igjen visse temaer og karaktertyperer fra andre historiske bøker jeg har lest - du har helten, jenta han er forelska i, samt hjelperne og fiendene - for eksempel den slemme gutten, her Eirik, som gjør livet farlig for Torgeir. (Eirik er mørkhåret, Torgeir og Ingrid lyshårete, en detalj jeg ikke helt vet om jeg liker, men jeg velger å glemme det.) Fortellinga er spennende, og budskapet er utrolig viktig.

Anbefales. 

Dere skal få et lite utdrag til slutt, fra side 98:

Store offer? Det var det Torgunn hadde sagt. Vær klar til å gjøre store offer! Hvor store offer da? Han så på hesten sin og ropte på den. Den kom luntende bort til ham. Han stakk til den litt friskt gress og klappet den på mulen. - Før de ofrer Thorir får de ofre meg, sa han stille til seg selv og hesten. 


tirsdag 5. februar 2013

Hvis jeg hadde vært jøde...

Hvis jeg hadde vært jøde
(altså født av en jødisk kvinne)
og bodd i Oslo
26. november 1942
ville jeg
ganske sikkert,
kanskje,
vært blant dem som hørte banket på døra
fikk noen minutter til å pakke det mest nødvendige
ble skysset ut i en bil
kanskje med min egen, norske nabo som sjåfør
ned til havna
der "Donau" ventet
blitt stuet inn i båten
for aldri å vende tilbake
til livet
og verdigheten
som menneske.

Eller ville jeg
vært av dem som
av en eller annen grunn,
det en kan kalle en tilfeldighet,
kom seg unna
og siden bare kjente det havdype savnet
og den ubeskrivelige fortvilelsen
hver gang tanken på de jeg elsket
snek seg fram?

Aschehoug, 2012


LES Nærmere høst av Marianne Kaurin. Det gjør vondt langt inn i brystet, men du, så godt vi har av det, du og jeg.

onsdag 14. november 2012

Førvinterlesing: sånt som kan skje (og kanskje har skjedd)


Flamme, 2012
1. Bare ukedager av Cecilie Aurstad.
Het kandidat til "Beste bok lest i 2012"! Jeg skal prøve å sette ord på hvorfor.
Aurstads debut er ærlig og rå, intens, full av følelser og av store tanker om menneskene - i en nittenårings dagboksnotater. Lettlest og dyp samtidig, full av potensielle sitater! Og jeg har også bodd i kollektiv i Oslo...

Jeg-personen har flyttet til Oslo fra bygda for å bli skribent. Hun bor i et kollektiv, men føler seg likevel merkelig ensom helt til Han dukker opp. Hun forteller om den store kjærligheten på alle mulige slags måter, der følelsene hennes dekker alt fra "oppe i skyene" til "helsvart", men også om de sære naboene hennes i kollektivet, ting hun ikke burde brukt penger på og referat fra vonde krangler i naboleiligheten.
Jeg lar rett og slett boka tale for seg selv (side 81):

Mandag
Alle som har stått og venta på T-banen og kjent en voldsom lyst til å hive seg foran den.

Mandag #2
Ringer hjem og ber om penger, sier at jeg har behov for å spise ordentlig og kose meg litt innimellom nå som det er eksamenstid, mamma sier ok og at hun ikke skjønner hva hun har gjort riktig som har fått et så flinkt barn.

Tirsdag
Du flytta inn på gulvet mitt og bodde i det ene hjørnet i stua som om du var en katt. Jeg måtte vaske deg og mate deg og slippe deg inn om kvelden og innimellom hoppa du opp i senga og malte og sov tett inntil meg, og jeg strøk på deg og det fungerte fint helt til du begynte å ta med deg andre katter hjem og innimellom små kattunger.  

Les ellers Julies anmeldelse her.


Oktober, 2005


2. Mors og fars historie av Edvard Hoem.
Jeg er så heldig at jeg har fått høre Hoem laiv - en gang på en julekonsert der verket Den fattige gud ble framført, den andre gangen nå i høst på et foredrag om den ukjente Bjørnstjerne Bjørnson. For en skikkelse! Bjørnson gjenfødt? Uansett, jeg fant ganske raskt etterpå denne biografiske romanen og leste den. Leste om Knut Hoem, odelsgutten som heller ville preke til folk om Gud i Gudbrandsdalen enn å drive garden (han hadde fått det som i kristenverdenen heter "et kall"); og om Kristine Nylund, den inneslutta jenta som trodde hun hadde funnet den store kjærligheten under krigen. Så ble det ikke akkurat som de hadde tenkt.

Forfatterens følelser for foreldrene skinner igjennom hvert avsnitt, og jeg som leser fikk føle at jeg var der med dem.

Her kan du høre forfatteren lese begynnelsen av boka!


Cappelen, 2007


3. Muleum av Erlend Loe.
Hvorfor har jeg ikke lest denne før? Jeg har vært igjennom Naiv.Super og L, og likte spesielt den siste, men denne var ny for meg.
Loe er en mester i å behandle ganske alvorlige temaer med en lett og småkomisk tone uten at det blir ufint. Og her er temaet døden. Ei ung vestkantjente vil ta livet sitt; all luksusen virker ganske meningsløs etter at familien hennes døde i en flystyrt. Rett før han døde skrev faren på sms til henne: "Gjør hva du vil." Og det er nettopp dette som blir vanskelig. For hva vil hun egentlig?

Boka er skrevet i dagboksform, det gjør alt mer personlig - og gir en naturlig framdrift, akkurat som i Bare ukedager (og som i Daniel Glattauers epostromaner). Spenningen ligger i det som skjer mellom dagboksnotatene. Vil hun gjennomføre planene sine? For eksempel ved å utsette seg selv for fugleinfluensa-smitte?  (Her er vel et smilefjes på sin plass:))

27. mars
Sent i går kveld fant jeg en bondegård som er sperret av. Alle biler som kjører herfra får desinfisert hjulene sine i spesielle bad. Folk med hvite beskyttelsesdrakter kommer og går i ett kjør. 
Når det mørkner skal jeg snike meg inn i det svære hønsehuset. 
Dette er med andre ord kanskje det siste jeg skriver.  
(s. 126)

fredag 5. oktober 2012

1900: en hyllest til Bergen


For noen år siden bodde jeg i Bergen. En flott by der den ligger mellom fjellene! Slik så den ut i 2008.

Så er jeg nettopp ferdig med den historiske romanen 1900: Morgengry av Gunnar Staalesen. Første boka i Bergens-trilogien som leder opp til mannen Staalesen er best kjent for: Varg Veum.

Gyldendal, 1997

En mann med etternavnet Veum dukker opp i denne første boka, men han er ikke den mest omtalte av de kanskje tjuetalls personene leseren blir kjent med og som vi delvis får del i tankene til. Det er nemlig en kollektivroman Staalesen har begått. Det er en krimgåte her også - konsul Frimann blir funnet drept i huset sitt nyttårsaften 1900 - men romanen er først og fremst en hyllest til Bergen. Her får en vite hvordan byen utviklet seg første delen av 1900-tallet, hvordan den trakk til seg mennesker med håp om et bedre liv og støtte andre fra seg. Hvordan den moderne tiden begynte. Hvordan de mange brannene preget bybildet. Og hvordan motsetningene mellom venstresiden og høyresiden blusset opp og ble til harde kamper i mellomkrigstida.

Akkurat den politiske historien skummer jeg igjennom; det jeg nyter er fortellingene om menneskene. Den godhjertige politimannen Christian Moland, barnepiken Tordis som svermer i smugene med visergutten Ole, frøken Pedersen som kjenner byens høye herrer bedre enn de vil være ved, skuespilleren Robert Gade som håper på nye roller. Til og med ei ungjente forført av "Herren selv". De har så store håp og lengsler. De hater og elsker. Og for å si som sant er: de fleste går det ikke så bra med. (Jeg kommer til å tenke på Joss Whedons (Buffys pappas) regel om at lykken aldri kan vare.)

Jeg bodde for kort tid i byen til å kunne stedfeste alle områder og gater, men likevel føler jeg at jeg kjenner meg igjen.
Av og til flytter fortelleren seg ut av Bergen - sørover til Rogaland, vestover til Finse og nordover til Sunnfjord - for å gi innflytterne en bakgrunn. Ei fin avveksling. Jeg som innflytta halling er litt stolt av den kjekke anleggsarbeideren Gudmund Bergo (en jentefut, vel å merke). Jeg biter meg også merke i etternavnet til Bergos rival, Nesbø; min farmors mor kom fra Bergen og hadde dette etternavnet. Men som Staalesen skriver før fortellingen starter:

Alle personer og hendelser i denne boken er oppdiktet, bortsett fra historiske personer som er nevnt ved eget navn eller hendelser fra århundrets historie som er allment kjent.

Språket: det trenger en kommentar. Staalesen skriver med en tone som setter en tilbake til akkurat denne tida. Bytt ut "å" med "aa" og bruk dansk rettskrivning, så er du der. Virkelig godt gjort! Det kan ikke være tilfeldig, og jeg er spent på hvordan neste bind, 1950, vil se ut.

Og hvem var det egentlig som drepte konsul Frimann? Og hvem drepte... ja, det gjenstår å se.

Påskrift:
Dialogen er av og til på dialekt (hos alle andre enn sentrums-bergensere? Eller sosieteten?) Av og til på nært nynorsk. Virker troverdig og er et smakfullt krydder.

lørdag 16. juni 2012

Lite tå kort på en lørdag

Kort og godt fra ventepåblogginnleggbunka:

Samlaget, 2012
1. Inn i elden av Aina Basso. Tenkte stadig mens jeg leste: "Så godt skrevet"! Lettlest, poetisk og sterkt om hekseprosessene i Finnmark, og to jenter som havner på hver sin side av disse. Jeg føler med dem begge. Også intense "ekte" hekseinnslag.
Astrid Terese om Inn i elden (med flere linker til bloggomtaler)

Gyldendal, 2005

2. En intens motvilje mot allsang av Arne Berggren. Jeg leser sjelden essays, men denne gangen fikk jeg lyst til å prøve. Det anbefales! Berggren skriver 1) generelt om anstrengt og forrædersk kreativitet, og 2) personlig om en gutt som prøver å være sterk og gjerne skaper latter rundt sin egen person, bare han kan styre den selv. Og en dag finner ut at han må til psykolog.


Gyldendal, 2012

3. Blackout av Elen Betanzo. Veldig fin ungdomsroman med flere fortellere som strever på hvert sitt livsområde - mot ugjengjeldt kjærlighet, fjerne vennskap, sultekunst og høye standarder. Og det handler om en fest der de møtes, der flere alvorlige ting skjer som ikke kan gjøres om på. Er det lov til å skylde på blackout?

Omnipax, 2012


4. Bandet mitt spiller ikke progrock av Liv Eirill Evensen. Andreboka til forfatteren jeg roste her. Gjennomillustrert (Ronja S. Berge) og fin bok, passer for eldre ungdommer, lett å lese. Handler om rockemusikk, en ny pappa som kan mer enn å lage pizza, og en uskreven regel: du roter ikke med et medlem av ditt eget band.

HarperVoyager, 2012

5. A Game of Thrones av George R. Martin, grafisk roman ved Daniel Abraham og Tommy Patterson. Jeg har altså tatt snarveien, ikke lest romanserien eller sett tv-serien. Men kanskje jeg fikk lyst til å utforske universet videre? Elsker iallfall tegnestilen og fargene, spennende historie. Anbefales!

Villard Books, 2011

6. Flight: volume 8 av Kazu Kibuishi. Tegneseriealbum med flere tegnere og flere historier, i ulike sjangre men med flyvning som felles tema. Hadde lest flere anbefalinger og kjøpte boka endelig. Enkle, fargesterke historier å le av, fryse på ryggen av, drømme om og bare nyte.

torsdag 14. juni 2012

Mer fra Sverige: Kulla-Gulla

Damm forlag

Som før nevnt skal jeg til Sverige i sommer, det er bare litt mer enn ei uke til! Søster og jeg (som tidligere har reist sammen til England/Wales og Irland) skal innom Göteborg, Vimmerby med Astrid Lindgrens värld (selvfølgelig!), Gotland og Stockholm. Det kan bli et kjør hvis vi ikke passer på å stoppe opp og nyte ting. Og godta at vi ikke får med oss alt.
I tillegg skal vi bo et par netter i en ekte svensk stuga ved sjøen, uten strøm og innlagt vann. Det blir kjekt! (Mine kollegaer, som er vokst opp med faste stølsopphold i fjellet og eier hytter med det mest nødvendige, småler litt da.)

Før jeg leste Gösta Berlings saga raste jeg gjennom sju Kulla Gulla-bøker som jeg har skaffet meg i senere tid og som jeg husker at jeg leste som barn.
Denne serien til Martha Sandwall-Bergström handler om det svenske hittebarnet Gulla (Gunilla), som blir barnehjemsbarn og siden tjenestejente i flere fattigslige husholdninger før hun blir oppdaget av en herregårdseier som viser seg å være bestefaren hennes.

Gulla er praktisk, finner alltid på gode løsninger på ting og har et varmt hjerte som banker for både rik og fattig, ung eller gammel. Hun respekterer alle, uansett stand og bakgrunn. Jeg må bare beundre evnen jenta har til å gjøre det beste ut av tilværelsen og ikke gi opp. Hun ikke bare overlever vanskelige forhold selv, men hjelper andre å overleve.

Serien er nok barn av sin tid (skrevet på 1940-tallet), det merkes i en viss fordomsfullhet mot "sydlandske" (og amerikanske!) personer og favorisering av det nordiske utseendet. Det er også lett å gjette hva som skal skje i løpet av serien. Når det er sagt, er bøkene likevel god lesning, syns jeg.
Forfatteren var ifølge Wikipedia prestedatter, men jobbet som tjenestejente selv, og visste dermed hva det var å være fattig i Småland. Senere forsørget hun sin egen familie gjennom å være forfatter. 

Kulla-Gulla ble film i 1956 og gikk også som tv-serie på 80-tallet.


søndag 10. juni 2012

Smakebit på en søndag: Gösta Berlings saga

Så er det søndag igjen, og enda ei uke er snart ferdig. Dagens smakebit kommer fra den svenske klassikeren Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf, først utgitt i 1891 men med handling fra den svenske landsbygda på 1820-tallet. Sitatet kommer fra side 26 (norsk tobindsutgave):

Han lutet pannen mot dørposten, strakte armene over hodet og gråt, så hjertet kunne briste.
Majorfruen slengte pipen i peisen og kom frem til Gösta. Bevegelsene hennes ble plutselig myke som en mors.
- Så, så, gutten min!
Og hun fikk ham ned på benken ved siden av døren, der gråt han med hodet mot hennes knær.
- Vil du fremdeles dø?

Dette er ekte poesi, ekte dramatikk, og jeg nyter det. Lagerlöf har en varm og levende måte å beskrive mennesker og natur på som gjør at jeg føler at jeg er der, at jeg ser det skje, og at alt er en del av alt. Nesten religiøst, men ikke helt. (Jeg har forresten lest Kristuslegender av samme forfatter, og de anbefales til alle som lengter etter en følelse av allmennmenneskelig, vakker høytid!)

Jeg syntes det passet å lese ei svensk bok siden jeg skal til broderlandet i sommer. Det gleder jeg meg til. Det kommer sikkert reisebrev derfra!

Gösta Berlings saga er filmatisert flere ganger, og her er et klipp fra 1924-utgaven med Greta Garbo.


Finn flere smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten, denne gangen med en giveaway!

lørdag 31. desember 2011

Kjærlighet i koleraens tid

Gyldendal, 1986
Jeg har nå rukket å lese ei bok fra hver verdensdel likevel, i siste liten. Representanten fra Sør-Amerika ble den moderne klassikeren Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez. Kjærlighetsromanen har handling fra en koloniby i Colombia, men hvis en ser bort fra beskrivelsen av det ekstreme klimaet og landskapet rundt byen kunne det nok vært en hvilken som helst internasjonal by rundt skiftet attenhundretall - nittenhundretall. Det "siviliserte" mennesket har vært der og herjet!

Jeg brukte litt tid på å komme meg igjennom boka; den er skrevet med en høytidelig og poetisk tone, samtidig som den er lunt humoristisk. Kjærlighetsparet Fermina og Florentino er tragiske og komiske på en gang - spesielt Florentino, som er ulykkelig forelsket i mer enn femti år og så ser sitt snitt til å erobre Fermina når mannen hennes dør i jakten på ei tam, men uskikkelig papegøye (som ellers er det mest humoristiske innslaget i romanen).
Mot slutten er de begge to gamle, og jeg føler at tid som går er et viktig tema i romanen. Det gjør den for oss vanlige dødelige, og det blir framstilt som en realitet, ikke som noe håpløst.

Boka ble film i 2007.

fredag 11. november 2011

Årets feelbad-roman?

Aschehoug, 2011

-Hva i all verden er det dere snakker om? Hva har de gjort med min datter? Jeg forlanger å få vite det nøyaktig i dette øyeblikk, ellers skal jeg Gud hjelpe meg sende dere begge-
-Vampyrisme, sa jeg til slutt. - Datteren deres bærer tegn på vampyrisme, og jeg trenger å kjøre en stake gjennom hjertet og kappe hodet av henne for å unngå at hun vender tilbake fra de døde for å drikke menneskeblod.
- Men vi er ikke sikre, skjøt Jonathan inn i et forsøk på å dempe sjokket.
Stillheten var overveldende.


Nei, jeg hadde ingen god følelse etter å ha lest denne andre boka i serien Dr. Schnabels krønike. Og det er nok heller ikke meningen.

Boka er rett og slett vanskelig å komme igjennom. Det betyr ikke at den er dårlig skrevet, selv om det etter ei grøssete innledning (som sier noe om det som kommer) tar litt tid før handlinga kommer i gang. Språket er bevisst gammeldags og gir en følelse av å lese en klassiker, men det er heller ikke spesielt vanskelig tilgjengelig (selv om en kan lure på om et så høytidelig språk passer til den attenårige fortelleren). "Vanskelig" betyr bare at innholdet er sterk kost.

Første bok om vampyrjegeren Vlad, Vampyrjegeren, blogget jeg om her. Den var også mørk med heslige episoder, men hadde et visst innslag av noe lett og lyst i form av de vampyriserte "kjæledyrene" Bunny og Batty, Vlads venner. Dette gjorde at boka tross alt kunne (etter mitt skjønn) karakteriseres som ei ungdomsbok.
I De dødes hus har disse to forsvunnet inn i halvmørket (det kan jeg nok si uten å røpe for mye), og skjebnen deres er faktisk med og bidrar til den vonde stemninga.

Der forrige bok først og fremst hadde groteske innslag av det overnaturlige slaget, har Bakkeid nå funnet fram historiske, splatter-aktige fakta som minner om den "morsomme" serien Fæle fakta. For det fins nok av grusomme handlinger som ble begått i vitenskapens navn på 1700-tallet i Europa (og selvfølgelig før og etter). Det gjelder ikke bare tortur og henrettelse av kriminelle. Sinnsyke pasienter ble behandlet med det en i dag vil kalle vanntortur, de ble tappet for blod og fikk etsende stoffer på huden. Og de levde under fæle forhold, skal en tro denne boka. (Helt bakerst finner en ei referanseliste, så forfatteren har gjort research).
Så tipper det over i det fantastiske når forfatteren viser hva som kunne skjedd hvis noen kunne og ville utvikle denne torturvitenskapen for å skape evig liv - ved bruk av vampyrblod.
Og han ikke bare nevner metodene, han beskriver dem og resultatene ganske så detaljert.

Det verste er likevel den følelsesmessige torturen leseren blir utsatt for. Det som var trygt, lyst og varmt, har blitt slimete og tragisk og mørkt. Jeg tør rett og slett ikke anbefale denne til ungdom uten å komme med en stor advarsel. Kanskje Bokelskerinnen rett og slett har fått en norsk grøsser-kandidat? Samtidig er det en krim av "whodunnit"-typen, der fortelleren ikke kan vite hvem som er venn og fiende.

Barnebokkritikk har anmeldt boka her. Som anmelderen skriver: "hadde det ikke vært for vampyrdyrene samt det usedvanlig heslige og grelle omslaget, kunne De dødes hus like gjerne vært utgitt for voksne".


 

onsdag 20. juli 2011

Tilbake i tid: 2 gode romaner

Vintage, 2005
1. The Time Traveler's Wife av Audrey Niffenegger. (På norsk: Den tidsreisendes kvinne)
Den ultimate romanen om tidsreiser? Tok litt tid å lese; 500 sider tettpakket med livsfilosofi, romantikk, humor og spenning.
Boka handler om Henry, en mann som får anfall der han reiser i tid, gjerne bakover. Det første anfallet kommer når han er barn, etter ei tragisk bilulykke der mora dør. De er ustoppelige, og Henry kan dukke opp hvor som helst når som helst - naken. For å ikke fryse i hjel og/ eller bli fengslet for blotting må han skaffe seg klær raskt, ofte på uærlig vis. Han risikerer å bli overfalt, innestengt eller komme ut for ulykker. Han prøver likevel å leve et normalt liv, og som 28-åring arbeider han som bibliotekar på Newberry Library.
En dag møter han Clare, som er den andre hovedpersonen (kapitlene veksler mellom de to); hun er 20. Hun kan fortelle at hun kjenner ham godt, selv om de aldri har møtt hverandre i nåtid. Første gang for henne var da hun var 7. Siden har han dukket opp i ei eng ved Clares hjem mange ganger i ulike aldre. Henrys tidsreise-møter med Clare ligger fram i tid. Og i fortida.
 
Forvirra? Jeg ble nok det av og til. Boka er bygd opp på en tilsynelatende usystematisk måte, veksler mellom Clares og Henrys nåtidsnotater og fortellinger fra tidsreisene, men gradvis får en vite ting om de to som kommer til å påvirke framtida, en får frampek til dramatiske episoder og møter mennesker som vil bety mye for dem - venner og familie. I begynnelsen er det stort sett fascinerende, men det blir intenst spennende (og trist).

Jeg falt for Niffeneggers roman. Den er så innholdsrik og er skrevet så godt, jeg blir glad i personene, og den har så mange flotte partier som jeg dessverre ikke har merket av for sitering. Ord jeg gjerne vil lese om igjen. Når jeg får tid.
Jeg kan forresten ikke skjønne hvordan noen får til å filme ei bok som dette. Her er traileren (2009).

Virago, 2009
2. Sacred hearts av Sarah Dunant.
Kjøpt i Irland, og disse ordene på baksida falt jeg for: 1570 - illicit love affair - glorious voice - power play.
Denne romanen går tilbake i tid på en annen måte; vi er i Italia i 1570, i Santa Caterina-klosteret. Her arbeider blant andre søster Zuana, som har arvet farens interesse for og håndlag med medisiner og sykepleie. Hun havnet i klosteret for 17 år siden mot sin vilje etter farens død. Men hun føler nå at hun er på rett plass.

En dag får klosteret ei ny novise, Serafina, som vekker opp Zuanas gamle minner. Den unge jenta har blitt sendt til klosteret av foreldrene etter en romanse med sanglæreren Jacopo, og alt hun ønsker er å komme seg ut og tilbake til ham. Men hun er nødt til å bli der ett år før hun kan prøve å slippe fri, og hun går inn for å vise hvor intenst hun hater sitt nye liv. Blant annet nekter hun å bruke englestemmen sin i klosterkoret. Hun blir motvillig Zuanas assistent, og samarbeidet forandrer dem begge. Og det får følger for hele klosteret, som er effektivt styrt av Zuanas tidligere venninne - nå abbedissen som alle skal lyde blindt.

Jeg har ingen som helst planer om å gå i kloster. Men: rent hypotetisk ville jeg heller vært i et kloster som arrangerer konserter og framfører helgenskuespill, lager berømte marsipanfrukter og har besøksdager, enn i det abbedissens rival ønsker seg - fullstendig avstengt fra omverdenen, uten musikkinstrumenter, uten medisiner, hysterisk og helsefarlig opptatt av denslags mirakler som helst oppstår når en "helgen" er gal av sult og selvpining. Jeg fikk vondt i magen i tanken på at denne fraksjonen skulle vinne. (Selv om abbedissen heller ikke hadde alt sitt på det tørre.)  
Jeg kommer til å tenke på Stormenes tidprior Philip og hans venner har mye av de samme utfordringene. Renkespill og korrupsjon som kanskje virker helt absurde på en nordmann. Vi er jo et fritt og demokratisk land, eller hur?    
Ellers var det enkeltskjebnene som fenget meg. Serafina spesielt!

Sacred hearts er en god historisk roman, jeg er fornøyd med kjøpet! Men får du angst av høye murvegger, tunge ikoner i fritt fall og poetiske beskrivelser av magekramper er det kanskje ikke boka for deg.

Hva leser så en lesehest de siste dagene av ferien? Har kikket litt i denne, irskinspirert som jeg er:
Litte, Brown, 1989
      

søndag 1. mai 2011

Påskelesing og etter-påskelesing

Nå har jeg blitt ferdig med hele Stormenes tid av Ken Follett. Her er et bilde av bind 1, som jeg leste i Drammenssola sammen med årets første softis.

Jeg skal ikke si så mye om bøkene. De er virkelig verd å lese; Follett er flink på spenning, og han skriver om forskjellige personer (flere synsvinkler) som en kan elske, hate og følge med argusøyne, klump i halsen og dirrende fingre.

Minus: altfor mye arkitektur i denne boka. Kanskje bygging rett og slett er et tema, i konkret og overført betydning? Men det blir veldig mange detaljer, riktig nok poetisk og flott beskrevet. 

Mye av handlinga spinner rundt bygginga av en flott katedral i den først så lille, bortgjemte og forsømte byen Kingsbridge i England på 1100-tallet. Arbeidssomme og godhjertede pater (etter hvert prior) Philip og Tom Byggmester er de som setter i gang - Philip fordi han ønsker at Kingsbridge skal bli et kirkelig sentrum som Gud kan være stolt av, Tom fordi han leter etter et stort prosjekt å bruke evnene sine på.

Men Tom og Philip har fiender som ikke vil at Kingsbridge skal bli noe slags sentrum: den adelige rabagasten William og foreldrene hans, og den skruppelløse presten (etter hvert biskopen) Waleran. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for både katedralbyggingen og all annen aktivitet der. Det er dette som skaper mye av dramatikken i boka. Hvem vinner? Store menn bestemmer mye, men små menn kan gjøre undre... for eksempel en liten gutt som er uforsiktig med ild. Med vilje.

Det er ikke bare storpolitikk og økonomi det står om. Sjalusi, sterk kjærlighet og dødelige hevntanker er også elementer som piffer opp Stormenes tid. Jarledatteren Aliena opplever å miste både uskylden, farens frihet og familiegodset, og hun lover faren i fengselet å vinne gods og jarletittel tilbake fra William. Hun er jernhard, hun har en tæl de fleste må misunne henne og som jeg falt for. Hun og "heksa" Ellen, som har levd i flere år som fredløs, er de sterke kvinnene i Folletts verk.

Les bøkene. Det tar litt tid, men jeg angret iallfall ikke!

søndag 17. april 2011

Påskeferie

I går tok jeg toget sørover for å hilse på mamma og pappa og resten av familien igjen. Koselig! Fikk to timers ventetid i Drammen, og de tilbrakte jeg ute i sola ved Papirbredden med årets første softis - og Ken Folletts Stormenes tid som dessert (og forrett, forsåvidt). (Her skulle det vært et mobilbilde, men overføringsledninga ble på mystisk vis gjenglemt. Det får vente.)

Jeg leste I all evighet sist påske, faktisk, og har siden tenkt at jeg må få lest romanen som kommer før denne. Og nå er jeg inne i magien! Jeg har glemt navn fra sist og har stadig en følelse av at jeg burde visst hvordan det går med personene, men regner med at jeg får noen aha-opplevelser etter hvert.

Anbefales. Virkelig.

søndag 19. desember 2010

Bare 5 dager igjen til jul!

Jeg gleder meg!

I går så jeg filmen Hulebjørnens klan, som bygger på boka med samme navn av Jean Auel. Klump i hjertet. Det mest fascinerende var å se hvordan en tenker seg at neandertalerne kommuniserte - ved klikke- og gryntelyder, fakter og korte ord. Ellers så jeg hvordan de (i denne fortellinga) hadde et sett av overtro og hellige regler som ingen måtte bryte, men som ikke gir noen mening for et moderne, opplyst menneske:) Vi tror vel at vi kan og vet alt i dag, men gjør vi det? Uansett, disse reglene brøt Cro Magnon-jenta Ayla, som vokste opp hos neandertalerne, og det skapte uro og sterke følelser i klanen.

Foto: Internett

Noe helt annet.
I dag har jeg prøvd en ting som jeg kanskje kommer til å bruke her på bloggen. Men siden mamma sjekker bloggen min, vil jeg ikke si hva det er. Ennå. Og hvis noen har en idé om hva det kan være: ikke tipp! Iallfall ikke før første juledag. Det ville vært tidenes julespoiler. Etter hvert vil vel den tingen bli introdusert, tenker jeg.

lørdag 18. desember 2010

Slangeringen

Foto: bokkilden.no
Jeg blogga om den første boka i serien Slangeringen her. For å huske bedre leste jeg igjennom den på nytt rett før bok 2.

Vi følger tre ungdommer i folkevandringstida (nærmere bestemt år 239 e.Kr.) som lever tre forskjellige liv, men som på grunn av dramatiske hendelser møter hverandre.
Are er en norsk gutt som rømte hjemmefra fordi skurken Hallgeir ville ta høvdingsembedet fra faren hans. Bothwar slet seg fram langs landeveien sammen med faren og slavedriveren deres, Ambrosius. Sirona rømte fra en romersk kommandantfamilie hun har trellet hos. De tre møttes i det som nå er Nord-Tyskland, på en gård der de i Ravnebitt starter nye liv og blir kjent med hverandre.

Sirona og Bothwar finner hverandre og bidrar stort sett "bare til det romantiske aspektet i bok 2.
Are er den kjennelige fantasyhelten (serien blir kalt for "historisk fantasy"). Han har venner og familie, men lever egentlig alene (jamfør Frodo med Ringen). Han kan se og snakke med åndene, han har syner og får vite at han har en spesiell oppgave som ingen andre kan dele med ham. Ravnebitt er sverdet han får, et magisk sverd. Det trenger han når han skal få hevn over nidingen Hallgeir!

Forfatteren er flink til å skape en spesiell stemning, så jeg føler at jeg er på stedet hun leser om - med litt magi inni. Jeg tenker: ei blanding av Sigurd Drakedreper, Arthur-legendene og Ulvebror, kanskje?

tirsdag 26. oktober 2010

Ville du ha reist til ukjent land?

Tenk deg at du er ei femten år gammel, fransk jente som har mistet foreldrene dine og plutselig bare har ei storesøster igjen i verden. Ikke noe hus, ingen måte å skaffe penger på. Avhengig av almisser fra rikfolk.

Du får et valg: lev resten av livet i kloster, eller reis over havet til Canada for å gifte deg med en fransk nybygger, en mann du aldri har sett. Du vil sannsynligvis aldri få se Frankrike igjen, og framtida er usikker.
Marie og Catherine hadde ikke noe valg. De ble med et skip til "Det nye Frankrike" i 1665, som to av Kongens døtre.

Jeg har altså lest Kongens døtre og Reise gjennom ukjent land av Nicole Macé. De er korte og lettleste, men så spennende! Anbefales, spesielt hvis du liker historiske bøker.

Marie er hovedpersonen i første bok, og hun er en sterk person. Jeg liker henne. Hun har kunnskap og lengter etter mer, og hun knytter seg lett til mennesker som har det på samme måten. Mennesker som stiller spørsmål.

Dette med å reise til ukjent land har jeg også blogget om her.
Hun som skrev om Marie og Catherine er en fransk-norsk filmregissør/forfatter som du kan lese om her.

lørdag 29. mai 2010

Denne liker jeg 2: Opp i lufta

Skikkelig eventyrbok fra Artemis Fowls "pappa" med handling fra Irland på slutten av 1800-tallet.
Jeg ble litt skeptisk da jeg skjønte at den foregikk på 1800-tallet, siden jeg ikke er spesielt begeistra for historiske romaner - men det glemte jeg fort.

På den irske øya Store Saltee bor gutten Conor Broekhart med mor og far. Han er bestevenner med prinsesse Isabella (selv ei lita øy har en konge!), som blir med ham på ganske uskyldige eventyrferder rundt slottet. En av disse holder på å gå alvorlig galt når slottstårnet tar fyr, men snarrådige Conor redder seg og Isabella ned fra taket med en improvisert drake.
Conor vet nemlig litt om det å fly. Han ble faktisk født rett etter en dramatisk luftballong-styrt i Paris. Og han får en flink læremester, Victor, som ikke bare setter ham inn i  flykunstens hemmeligheter, men også i kampkunst.
Alt er ikke som det skal på den ellers så fredelige øya. På naboøya Lille Saltee er den grusomme Bonvilain hersker over et fengsel, men han har større ambisjoner og utfører to katastrofale mord i slottet. Conor blir fanget og dømt til fengselsstraff for mord han ikke har begått. Den geniale Bonvilain finner ut hvordan han skal knuse Conors far Declan og Conor på samme tid - han narrer faren til å tro at det er Conors drapsmann som sitter i cellen (slått til det ugjenkjennelige):

Et øyeblikk etter geleidet han Declan Broekhart inn i rommet. Conor hadde aldri før sett faren så ulykkelig. Declans rygg, som vanligvis var rak som en linjal, var nå kroket og skjelvende, og han holdt fast i Bonvilain slik en gammel mann støtter seg til pleieren sin. Ansiktet var det verste. Det var dratt av sorg: Øyne, munn og rynker rant som smeltet stearin.
"Her er han," sa Bonvilain lavt, med mye medlidenhet. "Dette er ham. Bare et par sekunder."
Conor beveget seg langsomt og forsiktig mot veggen, prøvde å rette seg opp.
Pappa, prøvde han å si. Pappa, hjelp meg. Men alt som unnslapp de hovne, forslåtte leppene var svake stønn.
Declan Broekhart raget over ham med tårene dryppende fra haken.
"Takket være deg," hvisket han. "Takket være deg..."
Og så gjorde han et framstøt mot Conor, ikke for å omfavne, men for å drepe ham.

- Conor blir sendt til fengselet, der han forandrer seg til en bitter, hard ung mann, ikke ulik Jean Valjean i Les miserables - eller Greven av Monte Cristo? Han blir torturert, hundset og truet av profesjonelle drapsmenn.

Det er vondt å lese.

Heldigvis blir han ikke der. En ekte Flyger må opp i lufta, selv om han er innestengt i stein!

Les boka! Jeg sier ikke mer.

onsdag 31. mars 2010

Toglesing

På påsketoget er det veldig kjekt å ha med seg ei bok. Denne gangen hadde jeg med meg Ken Folletts World without end (på norsk I all evighet), en historisk roman fra middelalderen på vel 1000 sider. Det gjør ikke noe at den er så lang! Det er ikke en typisk spenningsroman eller krim, men jeg må jo vite hvordan det går med disse barna som var vitne til to mord i en skog utenfor en engelsk katedralby. VELDIG spennende altså.

Det eneste spørsmålet er: klarer jeg å spare resten til togturen hjem? Eller lese nå og risikere å måtte sitte med nesa ut i lufta i 8 timer?


mandag 3. august 2009

Go to Memphis (nei, var det Thebe?)

- Jeg husker henne så godt den dagen. Hun ville bli vakrere med årene, føre seg roligere og mer verdig, men aldri mer ville hun utstråle en så blendende glans av jomfruelighet. Hvert eneste mannfolk ombord merket den utstrålingen, selv krigerne på roertoftene. Verken jeg eller noen av de andre klarte å holde blikket fra henne. Hun vakte dype lengsler i meg og minnet meg om min utilstrekkelighet, for riktignok er jeg evnukk, men jeg hadde opplevd erotikkens gleder før jeg ble kastrert.
(Hapi - Elvegudinnen, s. 7)

Det er den velsette og ansvarsfulle slaven Taita som forteller om sin herskerinne, rikmannsdatteren Lostris. Sammen med en jaktgruppe ledet av den unge, barske krigeren Tanus seiler de på Nilen og ser etter flodhester - dyrene som er legemliggjøringen av gudinnen Hapi. Jakten blir dramatisk, og det er også resten av boka. Her er det uventede, altfor realistiske skuespill, en pervers kakse, en svak farao som driver landet i undergrunnen med rikdomstørsten sin, villmenn som herjer Egypt ... også den håpløse kjærlighetshistorien til Tanus og Lostris. Forsåvidt Taita også, men han faller utenfor.

Nå har jeg lest bok 4 i serien fra før og vet at Taita får lønn for tålmodigheten og lengselen sin, men på en annen måte enn en skulle tro... BLE DU NYSGJERRIG NÅ?

Har to bøker igjen. Hvorfor sitter jeg ved PCen da?

onsdag 22. juli 2009

Ferielesning - kort og godt

Ei høy bunke med bøker fra tre ukers ferie ligger og venter på å bli beskrevet og bedømt, eller iallfall bare nevnt. For vriens skyld kommer det nå ei liste med utvalgte sitater:

Quo Vadis av Henryk Sienkiewicz (gamle Roma, spennende, intens):

"Man må ha forstand nok til å skjelne de behagelige fra de ubehagelige bedragerier." (s. 7)

Jeg skal vise dere frykten av Nikolaj Frobenius (Edgar Allen Poes liv, skuffende, ekstremt):

""Du kommer til å bli berømt, og så kommer det du har skrevet til å bli virkelig."
Edgar reiste seg og gikk bort til gutten.
"Ikke si sånt."
"Det er sant," skrek Samuel." (s. 64)

Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick (fascinerende grafisk eventyr - burde hatt ei tegning her):

"Hugo fulgte med mens den mekaniske mannen dyppet pennen i blekket enda en gang. Så flyttet den hånden i posisjon og ... signerte med et navn." (s. 259)

Englejakt av Ingelin Røssland (irriterende ufordragelig anti-Frøken Detektiv!):

"Her er ingen måne i sikte, berre ei berrføtt mormor som dansar på kjøkengolvet i sin oransje kjole med sitt nesten oransje hår i fritt fall nedover skuldrene." (s. 45)

Trollmannens stav av Terry Pratchett (Skiveverdenen, verdens første kvinnelige trollmann):

""Så folk ser deg komme i hatten og kappen og de vet at du er heks, og det er derfor magien din virker?" sa Esk.
"Det stemmer," sa Besta. "Det heter hodeologi."" (s. 37)

Små guder av Terry Pratchett (skilpaddegud, anti-fanatistisk, sprøtt som vanlig):

""Vil jeg møte noen venner på veien?" sa soldaten.
MULIGENS." (s. 139)
(Skiveverdenen-lesere vet hvem som snakker i store bokstaver!)

Råd fra villmarken av Margaret Atwood (varme og kalde, minneverdige noveller):

"Hun vasser ut i sjøen, lar seg gli ned i vannet som mellom lagene i et speil, mellom glasset og sølvet. Hun møter dobbeltgjengerne til sine egne bein, sine egne armer, på vei uti." (s. 224)

Røverbruden av Margaret Atwood (sterkt om levende død femme fatale):

"Tony slutter å se. Hjertet hennes kjennes kaldt og sammenklemt, som en snøball. Samtidig er hun opprømt, anspent, som om hun ventet på ett ord, en kommando, kort og dødbringende. Fremad! Angrip! Fyr!"

Tilfeldigvis: Arial Footlights historie av Silje E. Fretheim (ideologisk, herlig original fantasy):

""Jeg ser dine venner. Dine fiender er litt vanskeligere å få tak på," sa Materie, etter to blink med de svære øynene.
"Kanskje det er fordi min fremste fiende opprinnelig var min venn," sa Arial" (s.567)

mandag 23. juni 2008

Fredrikssons nydelige fabrikk

(For de som ikke skjønner tittelen: Fredrikssons fabrikk var en tv-serie som gikk for lenge siden om en mini-konfesjonsfabrikk med en stakkars, svensk sjef.)
Har nå lest tre bøker av Marianne Fredriksson i ganske rask rekkefølge. Etter Syndfloden gikk jeg enda lenger tilbake i tid, til Evas bok og Kains bok. Og for en reise!
Jeg har vel egentlig ikke ord. Her er det poesi, filosofi, fortellerkunst, myter, kjærlighet og hat...
LES DEM!

Bøkene bygger veldig løst på skapelsesfortellingen i 1. Mosebok, så det er den Evaen det er snakk om. Men hun er ikke den første kvinnen, skapt av Adams ribbein - hun er den første av sitt folk som flykter hjemmefra for å kunne leve som et menneske, et menneske med ord. Det gjør hun riktig nok sammen med Adam, som skaper seg sine egne minner og fortellinger om det som har skjedd.

Og Eva tenker mye på dette med ord. De gjør levende, men de begrenser. For når du har satt ord og navn på noe, da har du pustet liv i det, men samtidig trukket opp skillelinjer og lagd et bur til det. En spennende tanke!

Kains bok er den fineste. Kain har gjort det forferdelige (drept broren) når boka starter, men han fortrenger det. Han flykter fra tryggheten hos foreldrene, sin unge kone og en nyfødt sønn - og ender opp som gudekonge... (uffda, spoiler!) Jeg har blitt så boklig blasert nå at det er ganske sjelden ei bok rører ved meg, men det gjorde virkelig denne. Maken til fortelling.

Og så har jeg forresten lest Stjernestøv nettopp (Stardust). Klassisk, flott eventyr med noen mørke elementer... det er jo Sandmans skaper som står bak:) Og så har jeg bestilt filmen. Var usikker på om jeg skulle lese eller se først, men greide ikke vente med boka. Så det så.