Lesehesten fra Sørlandet

Biografiutfordring 1: Tenke sjæl

2012-01-27T20:36:00.000+01:00

Så er jeg i gang med biografiutfordringen jeg fikk av pappa i jula! Først ut er

Tenke sjæl: ei bok om å trives med den man er, og ikke streve med å bli noe andre vil du skal være av Trond-Viggo Torgersen.

Pantagruel, 2007

Boka er en mellomting mellom ei folkelig essaysamling, memoarer (ikke noen saklig kronologisk biografi) og diktsamling, og rett og slett veldig fin å lese. Jeg har alltid hatt sansen for denne legen/sangeren/humoristen, og nå kunne jeg veldig godt tenke meg å ha ham i bokhylla permanent. Mannen altså. Men boka får duge som erstatning, iallfall fram til forfallsdatoen går ut (bibliotekbok).

Hvert kapittel er knytta til en sang - og et minne eller ei livsbetraktning. Fint pynta av Vivian Zahl Olsen, som i sin tid illustrerte Kroppen.
Jeg har alltid visst om den morsomme, språklekende siden av Trond-Viggo, men det er så mye mer. Tanker om livet og døden, om det å være voksen, barnslig og barnlig (en av mine kjepphester!), om regler og grenser.

Nok av mine ord. Her er hans egne:

Jeg er for meg selv og jeg er ikke redd
bare redd for å bli helt alene
Jeg har bare meg og jeg skal ingen sted
bare dit jeg må være den ene

Den andre - å kjære - vil du være den
den som lar meg få noe å dele
som varmer der kulde og tomhet vil fram
en som ser meg og vet - og som er som en venn
så jeg ikke blir redd og alene

OK, og så litt fjas da.

Du och jag, Alfred!

2012-01-26T15:51:00.002+01:00

Alfred Bamse er en hyggelig fyr. Han har til nå vært på to spennende ekspedisjoner som jeg tenkte jeg skulle reklamere for, selv om jeg sjelden anmelder faktabøker på bloggen:

Selja forlag, 2010

Selja, 2011

1. Alfred offshore
Her forteller Kurten (Kurt Rutledal) og bamsen Alfred, sistnevnte utlånt fra Bulandet skule, om livet på en oljeplattform i Nordsjøen. Alfred får være med på alle mulige slags aktiviteter og besøker sikkert hver eneste avdeling i det jeg får inntrykk av er en egen by i seg selv. De har til og med bibliotek:)

2. Alfred Bamse på sjukehus
Tittelen røper hva det handler om! Sånn kan det gå når en får flis i poten. Alfred får denne gangen den flotte tittelen "kosolog".

Bøkene er stappfulle av bilder med artige kommentarer til, de er rett og slett en skatt. Om du ikke er interessert i temaene fra før er det fare for at du blir det. På grunn av omfanget (over 100 sider) og de mange bildene passer bøkene kanskje best til "myldre-lesing", selv om det er oversiktlige registre bakerst.

Oljevirksomheten kan en mene mye om, men den er tross alt viktig for Norge per i dag. Og sykehusene - det sier seg selv. I tillegg får de satt søkelyset på virksomheter i distrikts-Norge. Herlig!

Alfred er til og med på Facebook, hvis du skulle ha lyst på en bamsevenn!

Intervju på Flukten fra virkeligheten!

2012-01-24T11:53:00.000+01:00

Nå har bloggen Flukten fra virkeligheten lagt ut et intervju med Lesehesten fra Sørlandet. Artig!
Det er en pågående "bloggserie" der norske bokbloggere blir presentert. Verdt å følge med på.

Det var dagens reklame!

Water night

2012-01-23T14:29:00.000+01:00

Stone Horse Studios (Flickr.com)

Night
in the eyes of a horse
that trembles in the night

Night with eyes of water
in the field asleep is in your eyes
A horse that trembles
is in your eyes of secret water
Eyes of shadow water,
eyes of well water,
eyes of dream water

Silence and solitude,
to little animals moonled
Drink in your eyes,
drink in those waters

If you open your eyes
night opens doors of musk
The secret kingdom of the water opens,
flowing from the centre of the night

And if you close your eyes,
a river
a silent and beautiful current
fills you from within,
flows forward
darkens you

Night brings its wetness
to beaches in your soul

- Octavia Paz

- Dette er altså diktet vi synger i Virtual Choir i år. Nysgjerrig? Søk det opp:) Jeg har lastet opp to videoer og er kjempespent. Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden kommer vel i løpet av april/mai tenker jeg!
Merkelig tekst, vakker, men uforståelig.

Ondskap, sinne og mørke

2012-01-22T13:53:00.003+01:00

Jeg har noe å innrømme.

Jeg rygger av det minste tegn på aggressivitet.
Kommer menneskelig tale over et visst lydnivå - høyere enn vanlig for personen det gjelder - er jeg frista til å stikke hodet ned i sanden (og det har ikke noe med yrket mitt å gjøre).
Det før nevnte hodet mitt blir lett ved synet av blod.
Jeg kjenner også et ekkelt rykk i kroppen når noen spytter ut banneord.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror blindt på fullkommen fred på jorda. Jeg kan bare skru på nyhetene for å miste enhver illusjon. Jeg vet også at "fred og ro" kan være et uttrykk for undertrykkelse og falsk trygghet. Men jeg hater å tenke på alternativet.

Er det derfor jeg har store problemer med de bøkene jeg nå skal skrive noen ord om?
Er jeg rett og slett følsom? Og er det en bra ting eller dårlig ting?

Mangschou, 2011

1. Psyko av Widar Aspeli. Kommet i fjor på Mangschou forlag som en av tre "lettleste" bøker for ungdom.
Jeg skriver lettlest i gåsetegn fordi jeg ikke følte den var spesielt lett å lese, selv om sidene er få og setningene korte. Først og fremst fordi språket er så fylt med bilder:

Hvert pulsslag var drønn fra dypet.
Det mørke stoffet stod som en spent bue.
Som om noe buktet og vred seg inni der.

Jeg har merket meg det samme i spenningsserien Aspeli nå har skrevet 3 bøker i, Caravan (for yngre barn). Bildene gjør bøkene mer poetiske, noen vil kanskje si mer levende, men det ødelegger for spenninga, og jeg stopper stadig opp for å gruble på om bildene er bokstavelig ment.

Men det var ondskap jeg skulle skrive om! Psyko handler om en gutt som er en typisk "stalker" og som har fått kjenne på kroppen hvordan jenter som føler seg forfulgt kan ta igjen med renter - inspirert av Lisbeth Salander i Millenium-trilogien? Her er det blodspor i huden, bankende blod i ørene, en skogtur full av redsel og et sykt sinn.

Cappelen Damm, 2010

2. Bra 7ke greier av C.J. Skuse. Et amerikansk tvillingpar på 16, Paisley (Pais) og Beau, drar ut på en Bonnie and Clyde-aktig tur til Las Vegas i bestemoras lekre bil etter at Paisley satte fyr på bestemoras villa. Målet er å finne faren, som nettopp har kommet ut etter flere år i fengsel på grunn av ran, og starte et nytt liv sammen med ham. Fram til da har gutten Beau (betyr "vakker", og han er vakker og snill) bodd hos bestemora, en botoxoperert gammel skuespiller som har samlet penger til seg selv ved å gjøre "vidundertvillingene" berømte da de var små. Paisley, den ustyrlige tvillingjenta, måtte flytte fra broren og har blitt utvist fra skole etter skole etter usedvanlig slett oppførsel. De to forteller annethvert kapittel i boka. Det viser de enorme kontrastene mellom dem. De er nært knyttet til hverandre, men de har lite til felles.

Paisley er det som populært sett ville blitt kalt en "problemunge". Hun lever for å gjøre livet surt for den slemme bestemora, og når søsknene ikke finner faren gjør hun hva som helst for at han skal legge merke til dem: forfører en mann på en bar for å ta pengene hans, doper ham, og setter i gang et skikkelig rans-raid med ekte pistol i butikker - med Beau på slep. Hun er rett og slett full av ett av de ordene jeg ikke vil bruke offentlig (fyll inn). Og hun når målene sine; de blir berømte/ beryktede, får en stor fanskare på kort tid (forfatterens kommentar til den sprø internett-verdenen?) og finner faren. Så finner "bestemora fra helvete" dem igjen, og alt blir veldig dramatisk.

Tittelen passer på boka. Dette er rett og slett sjukt, og jeg kjenner meg kvalm av å lese om tvillingenes eskapader og spesielt Paisley. Det er så mye sinne, vold og (bestemor-)ondskap her.
Jeg syns heller ikke boka var spesielt godt skrevet. Jeg reagerer på at personene er så ekstremt lagd - til det lite troverdige. Til krydder har vi noen typiske "snille karakterer" - faren til tvillingene og den gamle, snille hushjelpen som har samlet på de femti brevene fra faren.

Jürgen Volle i Die Welle, 2008.

3. Denne uka så jeg filmen Die Welle (tysk gjeninnspilling av den amerikanske The Wave, som bygger på en sann historie fra et college i California). Læreren Rainert Wenger underviser elevene i autokrati (enevelde) med helt spesielle metoder, klassen lager en nazi-aktig sekt i løpet av ei kort uke, og ting går over styr. Filmen sier litt om hva vi mennesker kan få til av ondskap, men den er ikke helsvart. Og den viser hvordan gode motiv - ønsket om det å høre til, ha en mening med tilværelsen - ligger bak. Hvis en bare kan styre disse motivene i riktig retning, gi et fullgodt alternativ, kan kanskje ondskapen bremses?
Slutten var utrolig sterk, og jeg vil anbefale denne filmen.

Helt til slutt: nå har jeg fått tak i siste bok i Septimus Heap-serien, og den heter Mørke. Skal jeg ha bange anelser? Jeg gleder meg i alle fulle fall.

Problemer med kommentarer

2012-01-18T18:41:00.000+01:00

Jeg har de siste dagene hatt problemer med å få opp kommentarer og svare på dem på bloggen. Er det bare meg? Sida blir rett og slett helt hvit når jeg klikker på tallet for kommentarer eller følger lenker til kommentarene fra Google Reader. (Jeg får dem opp i det interne verktøyet og leser dem der.)
Så hvis du har skrevet en kommentar
uten å få noe fengende svar,
ikke fortvil,
ta det med et smil,
jeg skal nok prøve å få det til!

Post scriptum: jeg har funnet en foreløpig løsning etter tips fra Blogger Help.

Foto: LSE Library (Flickr)

Uprisen

2012-01-17T14:31:00.001+01:00

Visste du at ungdommene har sin egen ungdomsbok-pris, Uprisen? Den blir utdelt hvert år av foreningen !les, og bøkene blir både nominert og framstemt av ungdommene selv. I tillegg blir både de nominerte og mange andre bøker anmeldt av målgruppa på uprisen.no. Kjempebra - den lenka havner på sida mi over barnebokblogger!

Og de nominerte for 2011 er:

Johnsen, Kjetil: Den 4. parallell: Maria-eksperimentet. Jeg blogga om den her.

Lerum, May Grethe: Solstorm 1. Himmelslør. Blogga om her.

Moldskred, Åshild: Mørketid. Blogga om her.

Nielsen, Jan Henrik: Høsten. Blogga om her.

Torkildsen,Terje: Dystopia III. Ikke lest enda, men når jeg leser anmeldelsene på uprisen.no får jeg lyst til å prøve!

Vinneren blir annonsert på Litteraturfestivalen i mai.

Passe masse magi (og et litt langt innlegg)

2012-01-16T19:44:00.002+01:00

Gyldendal, 2012

Etter å ha lest dette innlegget om spenningsboka Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren kjente jeg at noe løsna, den lille bloggtørken kan få litt vann (har ikke skrevet på EI UKE!) og ventepåblogginnleggbunka bli mindre.
Elliken skriver at det magiske i Sirkelen blir for blodfattig. Det er jeg enig i.
(Nå kommer først og fremst kommentarer til måten boka er skrevet på, ikke noen typisk presentasjon.)

Som tidligere nevnt har Sirkelen blitt lansert som en blanding av Fucking Åmål og Twilight. Og det er som "Fucking Åmål" - altså som ei ungdomsbok med store og små problemer virkelige ungdommer kan ha - den fungerer best etter min mening. Det magiske fungerer som krydder, men jeg har hele tiden en følelse av at det er påtatt og unaturlig.
Særlig har jeg problemer med rektoren, ei dame som lenge (SPOILER) blir utpekt som en mulig skurk, men så blir en slags mentor for ungdommene i sirkelen. Jeg klarte ikke å tro på mytologien hun lanserer og som jentene altså er blitt en del av. Det har ikke med den uklare skurke-/hjelperrollen hennes å gjøre, hun framstår ikke som noen autoritet.

Det som på den andre siden ER intenst og spennende er jentenes nye evner (spesielt Anna-Karin, mobbeofferet som plutselig kan styre andres følelser så de liker henne) og den ukjente personen som påvirker tankene deres. Det passer bare ikke til mytologien. Grøss + (urban?) fantasy er ikke alltid sant.

Ellers følte jeg meg litt snurt av at de seks "ungdommene" som det står om bakpå boka alle var jenter. Hvorfor ikke skrive seks jenter? Jeg må innrømme at jeg venta på litt forelskelse (jamfør Twilight), og dette fins, men skjer utenfor sirkelen og er bifortellinger. Ei gruppe med bare jenter gir på den andre siden litt dramatikk i form av konkurranse og sjalusi.
Når disse men-ene er sagt: jeg leste boka stort sett i en "sitting", for det var nok av spenning i fortellinga.

Simon and Chuster, 2007

En serie som har det jeg syns Sirkelen mangler, er Mortal Instruments av Cassandra Clare. Jeg har nå lest de to første bøkene, City of Bones og City of Ashes, og gleder meg til å lese fortsettelsen (det skal komme seks bøker). Dette er typisk urban fantasy med svært lite sosialrealisme, en del romantikk, mye dramatikk og passe mye - en god andel - magi som virker naturlig i settingen. Helt fra første kapittel blir en alternativ virkelighet - et magisk New York - presentert for leseren, og selv om hovedpersonen Clary har problemer med å godta den innledningsvis er hun bare nødt for å kunne overleve. En kveld på et diskotek finner hun ut at hun kan se det ikke "vanlige" mennesker kan oppfatte; shadowhunters som jager demoner. Ikke bare det, men hun er en selv. Det skaper en avstand til bestevennen Simon og åpner en helt ny verden for henne.

Noen mener at Clare (som skrev Draco Trilogy) hermer etter Harry Potter-bøkene. Jeg kan ikke se likheten. Jeg ser heller en parallell til disse urban fantasy-bøkene. Utvalget av magiske skapninger (vampyrer, varulver, feer) er mye som hos Mercy Thompson, men Mortal Instruments utfolder seg i en metropol og har et ungt persongalleri - med det det fører med seg av berg og dalbane-følelser og dramatikk. I tillegg er skurkene hakket skumlere (spesielt storskurken Valentine), og Clare maler med en bredere pensel enn Briggs. En egen parallell eventyrverden (som jeg foreløpig bare har fått se gjennom et speil), en underjordisk by bygd av menneskeaske, et magisk beger... alt er på en måte større og mer fantasy-aktig. Stort sett bra skrevet og helt klart ment til underholdning.
Og jeg klarer å tro på det, selv om det FAKTISK er helt urealistisk. Slik er det med bøkenes magi!

Selvfølgelig må det også komme en film! Til og med en tegneserie (spørs om ikke det blir bokkjøp i år likevel)! Første bok er ute på norsk med tittelen Demonenes by.

-----

Mange bloggere har anmeldt bøkene, de fleste har vært positive:

Sirkelen: Flukten fra virkeligheten, Elliken, Anitas blogg, Julies bokbabbel, hersitterjeg
Mortal Instruments (Skyggejegerne): Ikke bare ei bok, leselysten.com, Betraktninger, hersitterjeg, Lesekaninen, Flukten fra virkeligheten

Ventebunke

2012-01-07T17:12:00.001+01:00

I dag kjøpte jeg to bokstøtter for å få litt mer system på ventepåblogginnlegg-bøkene mine. Ha dem i synsfeltet når jeg sitter med dataen, osv.

Blogger vil visst ikke vise dem rett vei, men her er litt om dem!

1. Guds venstre hånd av Paul Hoffman. Actionpreget roman som jeg ikke helt klarer å plassere - historisk eller fantasy? Han skriver om virkelige historiske steder, men også sekter og grupperinger og trossystem som er så ekstreme at jeg ikke kjenner dem igjen. Uansett - virkelig god, denne underholdt meg på toget tilbake fra jule- og nyttårsfeiring, og det kommer nok en lengre anmeldelse. Før det kan du lese denne lovprisningen!

2. Til odel og eie av Emily Griffin. Lest ferdig på toget før jeg leste Hoffman. (Ja, togturen er lang! På et halvt døgn får du tid til å kjede deg hvis ikke lesestoff er tilgjengelig!) Denne hadde jeg ikke de store forventningene til - handler om en trettiåring som innleder et forhold til "bestevenninnas" forlovede - og lot meg underholde av innledende artige betraktninger om det å bli tretti, men boka utvikla seg ikke som jeg likte. Med to ord: FEIL MANN! Boka er filma (Something Borrowed), og jeg fikk ikke veldig lyst til å se filmen.

3. Heksenes hevn av Joseph Delaney. Første bok i fantasyserien Den siste lærling. Denne falt jeg ikke for, og kan ikke helt sette fingeren på hvorfor. Jeg vet at jeg forventa ei mer spennende bok (selv om det er nok av potensielt skremmende elementer) og ei bok som passer bedre for voksne. Det er helt klart ei fantasybok for barn og yngre ungdommer. På baksida står det: "Advarsel: Bør ikke leses etter mørkets frembrudd", men det gjorde jeg uten problemer:)

4. Det nattblinde folket av Wenche Hauge. Anbefalt av Lena og fanget min interesse. Novellesamling fra 1986 med tematikk fra et strengt pietistisk samfunn på ei vestlandsøy. I hver novelle møter vi en person som må velge hvordan han/hun skal forholde seg til dette samfunnet. Sterk lesning og en virkelig reklame for "den gylne middelvei".

5. Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg. Ungdomsbok om ei gruppe ungdommer som overlever en eksplosjon på T-banen i Oslo. Fascinerende på sin måte, men Eeg er en forfatter jeg har problemer med. Han bruker så mange abstrakte bilder som får meg til å stoppe opp i lesninga (er det ment bokstavelig eller ikke? tenker jeg), på grensa til det surrealistiske. Gyldig fravær kan minne om ei tidligere bok av ham, Vrengt (her er ei gruppe misfostre "innestengt" i et kjøpesenter). I tillegg er språket han bruker ganske radikalt bokmål, krydra med slang og saftige gloser, og jeg blir ikke helt venner med det. Kan være at en ungdom vil syns det er greit. - Handlinga slutter også på en merkelig måte. Det kunne vært ei handlingsspekka actionbok i samme gate som denne, men det er for mye blanding av ulike tema og de før nevnte bildene. Og en ren thriller var nok heller ikke forfatterens intensjon.

6. Deep shit, Arkansas av Victoria Durnak. Denne er enda rarere oppbygd og ikke helt grei å få tak i alltid, men jeg likte den ganske godt. Den er kort, bygd opp som et teaterstykke med "sceneanvisninger" (ute og inne) og replikker, men framstår likevel som en roman. Tida er uklar, det står ingen dato i kapitlene, noe av handlinga blir gjentatt, og det er forvirrende. Men jeg har iallfall fått med meg at jeg-personen

er over gjennomsnittet opptatt av sorte hull (ja, de farlige i verdensrommet),
at hun av og til har problemer med å være sammen med andre mennesker, og
at hun reiser og besøker bestemoren og den erkekonservative mannen hennes i Arkansas, USA.

7. Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne svenske boka, som snart kommer på norsk på "ordentlig" (jeg fikk leseeksemplar), har blitt rost opp i skyene både i Sverige og her hjemme, og forventningene var store. Kan si så mye som at jeg ble litt skuffa - håper på å utdype det senere. Og èn ting er iallfall klart: denne er ikke "Twilight møter Fucking Åmål". Har ingen ting med Twilight å gjøre!

I går var jeg på en ungdomsskole og bokprata om norsk samtidslitteratur for tiende trinn. Spennende! Barn og ungdommer krever mye på litteraturfronten, men de gir også mye. Jeg håper at ikke den firkanta analyseoppgaven som mange av oss husker fra ungdomsskolen tar fra dem lesegleden. Eller hva tenker du?

Barnebokforum om bokblogging (et metainnlegg)

2012-01-03T12:53:00.000+01:00

I IBBY Norges medlemsblad Barnebokforum, nærmere bestemt nummer 3/11 (ikke på nett enda), er det presentasjoner av tre bokbloggere som skriver om barne- og ungdomsbøker: lesebabbel-Eli, Mørke Mari og undertegnede. Litt skummelt å se presentasjonen på trykk, men artig også. I bladet skriver forfatteren Kristine Tofte (Song for Eirabu) om fenomenet bokblogging - med treffende litterære bilder fra skogens verden. Her skriver hun blant annet:

Det er eit underleg geografisk og sosialt overskridande danningsprosjekt me skapar saman (...) Det skjer ei merkverdig danning av litterær medvite djupt nede i skogen, fasilitert av internett.

Jeg tror vi bokbloggere trenger å stoppe opp litt av og til, tenke over hvem vi skriver for og hvorfor - og om vi har noe overordnet mål. Det vil påvirke både valg av tema og skrivemåte. Jeg for min del skriver først og fremst for leserne - og kanskje de leserne som (akkurat som meg) sjelden orker å lese lange anmeldelser. (Er anmeldelsen godt skrevet hjelper det selvfølgelig uansett lengde på innlegget/ artikkelen.)

Bokbloggere generelt har fått pepper av en litteraturanmelder (Bernhard Ellefsen; Vagant nr. 4/11) som mener vi begår litteraturkritikk som er bare "entusiasme og halvkvedede viser", uten kritikerens faglighet- og det kan en ta til seg hvis en vil. Men kanskje vi kan være trærne som strekker oss mellom grenene dit de mer proffe (dvs betalte!) skribentene ikke når. Til grasrota, så å si?

Kjærlighet i koleraens tid

2011-12-31T12:48:00.002+01:00

Gyldendal, 1986

Jeg har nå rukket å lese ei bok fra hver verdensdel likevel, i siste liten. Representanten fra Sør-Amerika ble den moderne klassikeren Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marquez. Kjærlighetsromanen har handling fra en koloniby i Colombia, men hvis en ser bort fra beskrivelsen av det ekstreme klimaet og landskapet rundt byen kunne det nok vært en hvilken som helst internasjonal by rundt skiftet attenhundretall - nittenhundretall. Det "siviliserte" mennesket har vært der og herjet!

Jeg brukte litt tid på å komme meg igjennom boka; den er skrevet med en høytidelig og poetisk tone, samtidig som den er lunt humoristisk. Kjærlighetsparet Fermina og Florentino er tragiske og komiske på en gang - spesielt Florentino, som er ulykkelig forelsket i mer enn femti år og så ser sitt snitt til å erobre Fermina når mannen hennes dør i jakten på ei tam, men uskikkelig papegøye (som ellers er det mest humoristiske innslaget i romanen).
Mot slutten er de begge to gamle, og jeg føler at tid som går er et viktig tema i romanen. Det gjør den for oss vanlige dødelige, og det blir framstilt som en realitet, ikke som noe håpløst.

Boka ble film i 2007.

Så var det mål for neste år!

2011-12-30T23:24:00.001+01:00

Jeg fakser dette god-ordet fra Elidas blogg:

In the case of good books, the point is not to see how many of them you can get through, but rather how many can get through to you.
- Mortimer J. Adler

Det tar jeg til meg! Det viktigste er ikke antallet bøker, men om jeg har fått lese noe som har berørt meg, kanskje forandret meg til og med. Det skal jeg tenke på, og så kommer jeg forhåpentligvis fram med funn fra 2011 i en ny bok-video om ikke så lenge!

Jeg har en klok familie, så jeg fant ut at jeg skulle be dem komme med innspill til nye litteraturmål for 2012. De har fått med seg at jeg leser mye fantasy og overnaturlig dilldall, så utfordringa var først nye sjangre!

reiseskildringer (mammas forslag; mitt mål: 5)
biografier (pappas forslag; mitt mål: 5)
uleste bøker jeg har i hylla (lillesøsters forslag; mitt mål: 5)
I tillegg vil jeg fortsette med å blogge dikt og skal prøve å klare 5 stykker også i 2012.
Jeg vil også lese ei russisk (oversatt) bok.

Brenda Starr (flickr.com)

Så har jeg lyst til å gi noen utfordringer igjen.

Mamma er glad i blomster, hun skal få lese 5 bøker med en blomstertype i tittelen.

Søster er glad i dyr, hun skal få lese 5 bøker med en type dyr i tittelen (og er faktisk i gang!:))

Pappa leser heller lite i utgangspunktet, så jeg utfordrer ham til å lese 5 bøker som ikke er debatt- eller faktabøker!

Godt nytt år til alle sammen - med hilsen fra multikunstneren Odd Hamre. JA, jeg er kjempeglad for at jeg får fortsette å bo i dette landet i 2012.

Enthralled

2011-12-28T14:01:00.003+01:00

en·thrall (n-thrôl)

tr.v. en·thralled, en·thrall·ing, en·thralls

1. To hold spellbound; captivate: The magic show enthralled the audience.

2. To enslave.

(Definisjon hentet fra freedictionary.com)

Den paranormale novellesamlinga Enthralled (med redaktørene Melissa Marr og Kelley Armstrong) holdt iallfall meg fanget så lenge jeg holdt på med den. Og etterpå. Det er et knippe amerikanske og britiske forfattere av paranormale ("overnaturlige") romaner som har gått sammen om en antologi, og den gir meg virkelig lyst på mer. Ally Condie (Matched-serien) er en av dem, ellers var forfatterne helt ukjente - men blir det kanskje ikke framover?
Det som er så flott med denne boka er at fortellingene er så varierte. Her er det renskårne science fiction-noveller (den før nevnte Condie), lattervekkende transevampyr-gotikkhistorier (har jeg funnet på et nytt ord?), tåreperser om spøkelser og romantiske, middelalderpregete noveller med engler som overnaturlig element. Noe er litt ekkelt, noe er rett og slett vakkert.
Jeg har vel funnet ut at jeg lenge har trengt en pause fra den klassiske, tunge fantasyen. Liker bedre det realistiske med innslag av noe magisk. Det er vemodig, men muligens ei naturlig utvikling. Eller bare noe jeg innbiller meg selv, nå som Harry Potter forlengst har blitt avløst av Dødslekene og dens like? Er jeg et offer for folkeopinionen?

Ellers er jeg midtveis i Mus av Gordon Reece. Skummel historie som det også er vanskelig å bli kvitt.

Litteraturmål - hvordan gikk det?

2011-12-25T12:35:00.000+01:00

1. Kjøpe ei ny bokhylle. Gjort!
2. Fortsette å bruke mine rettigheter som leser. Ganske flink her, tror jeg? Selv om jeg fremdeles har visse sperringer mot å legge fra meg ei bok før den er ferdig lest. Hindringer er til for å overvinnes.
3. Lese de uleste bøkene i bokhylla mi. "The George MacDonald Treasury" ble jeg nesten ferdig med, ellers har jeg nok fått en del nye/gamle bøker som ikke er lest. Jeg har sett noen Off the shelf-mål på bokblogger rundt omkring, jeg tror ikke jeg vil binde meg til det, men vil ikke at bøkene bare skal samle støv, selvfølgelig!
4. Være med på NaNoWriMo neste november. Strøk med glans. Har ikke sjekket om jeg har fått klaps på hånda for å ikke ha lastet opp min en sides lange roman. Finner vel ut at jeg ikke hadde den rette motivasjonen for det. MEN: korsang er gøy, og jeg håper jeg får vært med på Eric Whitakers virtuelle kor i januar. Satser på å laste opp en eller flere videoer der. Ikke noe litteraturmål, men kan være det kommer oppdateringer på det likevel!
5. Lese ei bok på fransk. Cosette venter fremdeles på meg, flaut at jeg ikke har klart selv ei så lett bok!
6. Lese minst ei bok med handling fra hver av de fem verdensdelene. Det fins faktisk sju verdensdeler, har jeg funnet ut nå! Jeg har lest om Afrika, Europa, Nord-Amerika, Oseania (Australia/New Zealand), Asia og Antarktis. Sør-Amerika rakk jeg ikke. Ei uke igjen av året, hm...
7. Aldri la ventepåblogginnleggbunka mi bli større enn tre bøker. Den har til tider blitt større, men jeg har også latt være å legge bøker der hvis jeg finner ut at jeg ikke vil blogge om dem. De står likevel i oversikten over "lest i 2011".
8. Lese ei bok jeg husker at jeg likte som barn. Jeg har lest både Ronja Røverdatter og En liten prinsesse!
9. Blogge minst 5 dikt jeg har skrevet selv. Har kommet med 3. Her er det fjerde, helt nytt:

Sette seg ned,
hvile ryggen,
senke skuldrene,
kjenne hjertet banke roligere,
musklene knytes opp,
tenke:
Hvor godt det er
å vite at en er på rett tog.

Synne - 11

10. Bruke minst like mye tid på lesing som film. Tror det har gått bra!

Bøker til jul

2011-12-25T11:52:00.000+01:00

Jeg har fått to bøker til jul!

Det er ikke skremmende dystopier eller spennende fantasy. Slike kjøper jeg helst selv, fordi det er lettest, låner dem på biblioteket (selv om de hyllene stort sett er gjennomlest) eller får dem ellers i året, (takk for god tog-bok, Ann Kristin!) Ikke diktbok eller noe stort litterært verk. Ikke noen bok som en skal kile.
Det var:

1. Lyngdalsboka, et hefte med artikler om bygda (nå byen) jeg vokste opp i, der jeg til nå har lest om to unge kvinner som reiste med Stavangerfjord til Nordkapp, de kreative ungdomsskolelærerne som lagde revy på 90-tallet og en gravplass brukt på 1600-tallet. Og så den nye Lyngdalssangen, om byen som "vil og våger".
Små perler, rett og slett. Denne boka har jeg i praksis abonnement på, fra mamma!

2. Ei helt enkel, svart notisblokk med to røde streker utenpå og blanke sider inni. Også mammas idé. En lapp med en hilsen der det står hva boka skal brukes til:
"Ei takkebok - for noen vi er glad i!
En helt vanlig dag -
En dag du er glad -
En dag du er trist -
Tenk på noe du er takknemlig for!
Skriv det!
Eller les noe du har skrevet før!
Så blir gjerne gledene
mer tydelige -
og sorgene mildere!"

Første setning i denne boka blir:

Det er godt å vite at en sitter på rett tog.

24. desember: Den store boken om Lotta

2011-12-24T13:31:00.000+01:00

Tjuefjerde og siste sitat i årets julekalender kommer fra Den store boken om Lotta av Astrid Lindgren:

Da lyste stjernene, derfor liker jeg stjernene aller best, selv om sola og månen er bra, de også.

Så ønsker Lesehesten fra Sørlandet alle lesere god jul - uansett om en får se stjerner eller ikke!

23. desember: Arven etter onkel Rin-Tin-Tei

2011-12-23T13:26:00.000+01:00

Cappelen, 1998

På lille julaften er sitatet hentet fra Samson og Roberto-boka Arven etter onkel Rin-Tin-Tei av Ingvar Ambjørnsen:

- Det er Olli, værsågoood!
- Alt-mulig-oteren? spurte Roberto.
- Nesten alt mulig, svarte Olli. - Hvis du har hull i tennene, må du heller ringe tannlegen.

Altmulig-oteren Olli er KNIRKs favoritt. Kanskje hun kan bli din også?

22. desember: Hundre og en dalmatinere

2011-12-22T12:37:00.000+01:00

Tiden, 1986
(lydbokutg. Lydbokforlaget)

Tjueandre sitat (bare to dager igjen til jul!) kommer fra Hundre og en dalmatinere av Dodie Smith:

"Kaller Pongo og Missis, Regents Park. Intet nytt om valpene deres. Dypeste medfølelse. Over."

Boka, som er best kjent i utgaven fra Disney-filmen 101 dalmatinere (se traileren her), kom først i 1956. Den forteller om dalmatinerne Pongo og Missis' kamp for å frigjøre 100 dalmatinervalper fra den forferdelige Cruella de Ville. Ved juletider, faktisk!

Oppsamling av spenning - del 2 (begynnelser)

2011-12-21T16:03:00.000+01:00

Aschehoug, 2011

1. Himmelslør (Solstorm) av May Grethe Lerum.
Nå har jeg altså fått lest igjennom begynnelsen av Solstorm-serien. Den var lett å komme igjennom, ganske spennende - og stort sett godt skrevet, syns jeg. Boka slutter med en cliffhanger, og jeg er spent på å vite hvordan det går videre med Maja og spesielt broren hennes Thomas.
Bok 2 i Den 4. parallell-serien, Carrington-katastrofen, handler om hvor ekstreme forhold en kan komme til å leve under i en strømløs, kaotisk verden. Lerum er helt klart mer optimistisk, selv om hun også forteller om fortvilte mennesker, mennesker som skor seg på krisen og som opptrer hensynsløst (sterkt å lese om den "perfekte" festen til Cecilia). Hun får fram håpet, dette at mennesker flest tross alt har en iboende trang til å hjelpe hverandre. Iallfall til et visst punkt. Den viktigste hovedpersonen, Maja, og kjæresten Andreas, ofrer seg både for familien og andre - men ikke uten komplikasjoner.
Så er det andre som helt klart er egoistiske og nådeløse. Først og fremst Ronny, en tvers igjennom utrivelig fyr (en vanskelig oppvekst hjelper lite på sympatien), som etter å ha overlevd flere ekle døgn innestengt i en heis lar rusavhengigheten styre og gjør forferdelige ting. Det er først og fremst dette som skaper action i boka.
Barnebokkritikk.no har skrevet en fin anmeldelse, og jeg var enig i mye av den - både gode og mindre gode sider ved boka.

Harper Collins, 2011

2. Divergent av Veronica Roth.
Lest for andre gang nettopp - og jeg tror nå jeg faktisk har funnet den beste framtidsthrilleren/ dystopien jeg har lest så langt. Ja, faktisk bedre enn Dødslekene. Jeg leste Divergent på engelsk,
regner med at den snart blir oversatt. Neste bok i serien kommer til våren.

Selve premissene for samfunnet i Roths bok er ekstreme, men om en godtar dem er de ekstremt sterke. En tenker seg at samfunnet (et sted i tidligere USA) etter et sammenbrudd har blitt delt inn i fem ulike faksjoner - hver med sine spesielle egenskaper og oppgaver. Dauntless er de modige krigerne, Erudite de kunnskapstørste forskerne, Amity de elskelige omsorgsarbeiderne, Candor de 100 % sannferdige dommerne og Abnegation de uselviske lederne. Hver av faksjonene har strenge regler for oppførsel og et spesielt tankesett. Hovedpersonen Beatrice har vokst opp i Abnegation, men som 16-åring får hun velge selv hvem hun vil være - etter en test som tar utgangspunkt i de ulike egenskapene. Bytter hun faksjon vil det bety at hun mister kontakten med familien, så det er ikke noe enkelt valg.
Beatrice viser seg etter testen å være en divergent - en person som ikke kan settes i bås fordi hun er for kompleks. Hun får vite at hun aldri må røpe dette for noen. Og Beatrice - med det nye navnet Tris - velger å bli en Dauntless. Det første hun skal gjøre er å hoppe på og av et tog i fart, og senere gjennomgår hun flere harde og farlige tester som skal bekrefte om hun er modig nok. Dauntless har beveget seg bort fra det opprinnelige motivet om å bruke mot til å beskytte de svake og hjelpe hverandre; lederne er harde og brutale og oppmuntrer til egoisme. Alle utenom Four, den mystiske attenåringen som hjelper Tris og etter hvert blir veldig viktig for henne.
Boka er rett og slett veldig godt lagd, og jeg får en følelse av at det som skjer kunne vært virkelig. Personene er troverdige, språket er godt og spenningen til å ta og føle på.
Maria, Julie, Heksa fra Nord og Bokelskerinnen har også mye fint å si.

Cappelen Damm, 2011

3. Aarons maskin av Sverre Knudsen
Denne spenningsromanen - også en framtidsroman - ble nominert til Brageprisen i år. Det er en ganske bra roman, men var helt klar mer ujevn enn Divergent. På sitt beste er den utrolig spennende, på sitt verste forvirrende og frustrerende.
Det første jeg reagerte på var at jeg ikke klarte å finne ut hvor gammel hovedpersonen Aaron var. Han blir først beskrevet som om han skulle være en åtte-niåring, men så får en vite at han er høyere enn mamma - altså en tenåring. Det er veldig viktig å kunne se personene klart for seg, så dette ble jeg skuffa over.

Aaron flytter til det digre leilighetskomplekset Libercasa med Mamma; hun er skuespiller uten jobb. Pappa skal ha fått en viktig stilling i organisasjonen Libercorp (dette viser seg etter hvert å være bare halvveis sant), og de ser ham sjelden. Mamma forandrer seg uten at Aaron kan sette fingeren på hvordan. Og så får han treffe den store oppfinneren Julian Libermal som arbeider med Libermaskinen - maskinen som skal gjøre menneskene 100 % gode. Aaron er flink med datamaskiner og blir opplært i å styre maskinen.

Det er nok denne maskinen jeg har mest problemer med. Ikke fordi ideen er dårlig, den er fascinerende, men fordi jeg aldri skjønner helt hva Libermaskinen egentlig gjør. Den skiller på en måte lutter velvilje fra pur egoisme, men hva er egentlig godt og vondt? Det er ulike teorier om dette i løpet av boka, og selv mot slutten er jeg forvirra. Når maskinen er så viktig for bokas budskap og jeg ikke blir fortrolig med den, da...
- Når det er sagt, så fins det episoder og utsagn jeg får lyst til å huske, det er mye dramatikk, og personene er særegne. Jeg har lyst til å like Aarons maskin, men klarte det ikke helt.
Boka var en del av Bokbloggturneen, og Barnebokkritikk.no har anmeldt den (og her står det også mer om ideologi og filosofi, som er viktige tema i boka).

21. desember: Dei utruleg utrøyttelege gapparane frå Fripp

2011-12-21T12:34:00.002+01:00

Skald, 2008

Tjueførste sitat kommer fra Dei utruleg utrøyttelege gapparane frå Fripp av George Saunders:

"Uansett, kva skulle du funne på om det ikkje fanst gapparar?"
"Sova," sa Kapabla med auge som djupe, mørke brunnar.

Jeg skrev litt om denne fabelen på bloggen for to år siden, her. Akkurat som Den lille prinsen passer den nesten like godt for voksne som for barn, og den sier noe viktig om hjelpsomhet og medmenneskelighet. Den ble i sin tid en New York Times bestseller! Den fins både på nynorsk og bokmål.

20. desember: Den lille prinsen

2011-12-20T14:55:00.000+01:00

Aschehoug

Tjuende sitat er hentet fra klassikeren Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry:

- De voksne er virkelig kolossalt merkelige, sa han til seg selv da han dro videre ut i verden.

Bokomtale på bokkilden.no:

Den lille prinsen dukker opp i Sahara hvor Saint-Exupéry har nødlandet med flyet sitt. Han forteller om planeten han kommer fra og at har lagt ut på en reise til andre planeter for å finne en venn. Han har besøkt kongen uten undersåtter, den forfengelige mannen, drankeren, forretningsmannen, lyktetenneren og geografen. På Jorden snakket han med blomster, mennesker og dyr. Til slutt forsvinner den lille prinsen, og Saint-Exupery forstår bedre hva som er viktig og hva som er likegyldig i livet.

19. desember: Boken om fugl

2011-12-19T14:49:00.000+01:00

Ingri Egeberg, 1983

Nittende sitat er hentet fra Boken om fugl av Ingri Egeberg:

- Hei, fugl, bli med oss da vel. Vi har noe fint til deg, en flott hemmelighet.

Ingri Egeberg har en helt spesiell strek i de nydelig gjennomillustrerte barnebøkene sine, som ofte kan passe både for barn og voksne. Denne første boka hun lagde handler om en fugl som ikke kan fly og blir deprimert - men får hjelp av noen fantasifulle venner. Budskapet er enkelt og litt blidt og trist på samme tid.

Oppsamling av spenning - del 1 (fortsettelser)

2011-12-18T17:04:00.000+01:00

Trass i litteraturmål nr 7 har jeg nå hatt flere spenningsbøker liggende ved pc-en lenge, nervøst ventende på omtale. "Er ikke jeg så spennende at du bare MÅ fortelle andre om meg?" sier de.
Vel, her kommer de første.

Simon and Chuster, 2011

1. Silence av Becca Fitzpatrick. Ble nettopp ferdig med tredje actionfylte bok om menneskejenta Nora og den falne engelen Jev/ Patch. De to første bøkene blogget jeg om her, og slo Twilight-alarm før jeg klarte å vri meg unna og lovprise originaliteten i mytologien og den gode spenningsdriven.

Og ja, det hender at jeg fremdeles tenker på Bella og Edward (og Jacob) når jeg leser Silence. Det som blant annet demper Twilight-alarmen er at Nora er ei tøffere jente enn Bella. Bella kjemper også for det hun tror på, men hun er litt for ofte ei "jomfru i nød". - Men jeg skal ikke gjenta det jeg skrev i forrige innlegg.

I denne tredje boka har Nora fått hukommelsestap. Faktisk har hun glemt alt som har skjedd de siste 5 månedene - det betyr hendelsene fra de to første bøkene. Intuisjonen hennes gjør at hun reagerer når hun hører et spesielt navn, men hun har ingen opplysninger å knytte følelsene til - for eksempel de sterke følelsene for den nå mystiske fremmede Jev. Hank Millar, som (her bør du ha lest de to første bøkene!) er hennes biologiske far, kidnappet henne og står bak hukommelsestapet, er nå "bare" den uforskammet ungt utseende rikmannen (og Mercies far) som har begynt å date moren hennes.
Dette gjør at leseren vet mer enn Nora store deler av boka, og det kan en bli utålmodig av, men det skaper også en viss spenning - vil hemmelighetene bli avslørt tidsnok? Det viser seg at Patch har inngått en avtale med Hank, og krigen mellom nephilimene og de falne englene er ikke langt unna.
- Det er noe som ikke stemmer med omslagsbildet, den som leser boka vil skjønne hva jeg mener. Ellers: ei god fortelling som en lett blir dratt inn i!

2. Så har jeg lest bok nummer 2 i den dystopiske Uglies-serien av Scott Westerfeld, og denne heter - surprise! - Pretties. Her skrev jeg litt om bok 1. Tally Youngblood har kommet til Penby og fått operasjonen hun har lengtet etter hele livet - det vil si, bortsett fra de siste månedene, da hun bodde sammen med styggingene i Røyk. Men de er glemt, iallfall delvis. Sammen med skjønnhetsoperasjonen har hun fått en hjerneskade som påvirker hukommelsen hennes (hullete), språket hennes (mildt sagt dårlig) og den generelle innstillingen til livet og andre mennesker (sykelig skjønnhetsmani). Men fortiden kommer snart tilbake til henne - delvis i form av spørsmålene til Zane, en av peningene som har spesialisert seg på "sprudlende", det vil si, actionfylte og delvis ulovlige, aktiviteter. Shay, Tallys venninne som var sammen med henne i Røyk, har også blitt en pening, og de bor på samme rom.

Det er her jeg syns noe skurrer. Burde ikke myndighetene fjerne alle Tallys minner om den opprørske perioden, gjøre henne fullstendig pen og holde henne borte fra fristelser? Det viser seg at de har en baktanke med det - men i det minste fortellerteknisk syns jeg det ville vært en god ide. Tallys vei tilbake til sannheten går rett og slett for raskt. Like raskt som hun og vennene hadde håpet på. Og hun blir en opprørsleder.

Likevel - ei spennende bok, kanskje enda mer spennende og mer ekstrem enn den første. Tally oppdager nye deler av framtidsverdenen, blant annet et sosialt eksperiment med steinalder-lignende mennesker som aldri har fått noen operasjon men har blitt foret med mytologiske, skrudde ideer på andre måter.
Jeg har også lest Divergent, som kan minne litt om denne serien, og som har ligget i ventepåblogginnlegg-bunka i evigheter. Men dette innlegget er viet til fortsettelser, og i det siste tilfellet, avslutninger:

3. Maria-eksperimentet av Kjetil Johnsen i den norske science fiction-serien Den 4. parallell. De første tre skrev jeg om her.
Maria har kommet tilbake til sin verden etter å ha reist mellom parallellene og rundt i tid. Hun har følelsen av å være hjemme, men en viktig ting stemmer ikke: ingen snakker om at hun har vært borte. Ingen kommenterer den manglende lillefingeren hennes. Det må være en sammensvergelse. Og snart skjønner hun at hun fremdeles er i fare, sammen med resten av familien - de må rømme. Helt til de skjønner at det fins noe ingen kan rømme fra...

Takk, Kjetil Johnsen, for

et enkelt handlingsreferat i begynnelsen, det er sjeldent stoff i serier i dag!
et gjensyn med de kjære, kjente personene og møte med noen nye; alle med sine særegenheter
en utrolig bra spenningsoppbygging: korte kapitler, skiftende synsvinkel (men med personens navn pent satt opp før teksten begynner), et stort mysterium, og heseblesende actionelementer som rett og slett hører hjemme i en storfilm. Til og med (SPOILER) utenomjordiske elementer får du plass til, og det passer helt greit i sammenhengen.
Hører du? Jeg venter på filmen, Johnsen.
en flott avslutning på denne faktisk norske serien, med en passe åpen slutt.

18. desember: Røvet av vikinger

2011-12-18T11:03:00.000+01:00

Attende sitat kommer fra ei bok av Torill Thorstad Hauger, Røvet av vikinger:

"Til neste år er jeg tolv vintre gammel. Da drar jeg for første gang ut i viking for å røve gull og sølv og store skatter."

Dette var den første boka om de irske søsknene Patrick og Sunniva som ble tatt til fange og ble treller for vikingene i Norge. Gutten som skryter er jarlesønnen Sigurd, som har mye å leve opp til.
Boka er lagt ut digitalt på bokhylla.no.

17. desember: Rampete Robin

2011-12-17T10:59:00.000+01:00

Gyldendal, 2007

Syttende sitat er hentet fra Rampete Robins store, fæle bok av Franscesca Simon:

"Psst, Sara," sa Robin. "Har du hørt det? Det er en hai i den borterste delen av bassenget!"
"Å ja?" sa Sure Sara.

Robin har et problem, og det er at han ikke kan svømme. Det skaper trøbbel når han skal ha svømmetime på skolen. Så han bruker fantasien!

Gone: Pesten

2011-12-16T23:05:00.000+01:00

Schibsted, 2011

"Ikke engang Sam klarer å ta livet av de krypene," sa Edilio. "Han prøvde, men det gikk ikke. Jeg kan ikke la dem skade flere mennesker."
"Nei, nettopp," sa Roscoe. Han nikket, og kjeven hans var så stiv at det knaket i tennene hans.
"Beklager virkelig," sa Edilio. Han stilte opp platen mot vinduet og lot den hvile mot den smale vinduskarmen.
"Si til alle jeg har vært slem mot, at jeg er lei for det," sa Roscoe. Stemmen hans var dempet nå.
"Du har aldri vært slem mot noen. Du var en grei fyr." Edilio krympet seg. For sent gikk det opp for ham at han hadde snakket i fortid. Han slo raskt inn den første spikeren.

På film kjenner jeg en intens avsky for splattereffekter og grøsserinnslag som mutanter, misfostre og parasitter som eter seg ut av kroppen på mennesker. Og det er det endel av i Gone-serien, også i denne fjerde boka. Den er mørk, grotesk og intens.
Hva er det som likevel får meg til å lese videre, halse på og ikke klare å legge boka vekk før den siste av de 500 sidene er lest?

En klar faktor er spenninga. Ungene i Rebus-verdenen (blogget om også her og her) opplever stadig nye utfordringer, overnaturlige og nesten umulige utfordringer. Skurkene vil aldri dø, Mørket er intakt, nye sykdommer og ekle skapninger dukker opp og gjør rett og slett livet til Sam, Astrid og de andre til et helvete på jord. Det kan føles litt slitsomt, og jeg får følelsen av å ha lest ting før - men jeg må vite hvordan det går med dem. Som før blir synsvinkelen delt mellom mange, og det gjør sitt til å skape spenning. Det samme gjør de spesielle superhelt-kreftene som en må være innstilt på å godta for å ha glede av boka.
Det som nok drar meg mest er den menneskelige faktoren. De sterke følelsene. Ungene - som etter hvert blir ungdommer - har nære bånd til hverandre, de blir avhengige av hverandre på godt og ondt. Spesielt Astrid blir satt på prøve. Skal hun lytte til sin egen kropp i forholdet til Sam eller tviholde på sine strenge moralske krav? Skal hun fortsette å beskytte broren Lille-Pete, som er den egentlige årsaken til all elendigheten i Perdido Beach? Kan hun fremdeles tro på en god kraft i verden? Hun får lite taletid (synsvinkel) i denne boka, men scenene med henne er sentrale.
Vi får også vite litt mer om Mørkets (gaiafagens) bakgrunn og intensjoner.

Slutten vil jeg selvfølgelig ikke røpe, men jeg kan si så mye som at det fins et lite håp om et nytt liv - i flere betydninger av ordet.
Det kommer to bøker til, den femte på engelsk i april.

16. desember: Mormor og de åtte ungene

2011-12-16T10:53:00.000+01:00

Gyldendal, 1986

Sekstende sitat kommer fra Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark av Anne-Cath. Vestly:
"Havet," sa mormor. "Nå kjem det for alvor, og je som itte har svømmebelte engong."

Dette er den sjette boka om artige og handlekraftige - men litt vannredde - mormor. Den er på lista over barnebøker jeg føler at jeg burde ha lest og håper på å få lest en gang!

I filmklippet nedenfor er vi ikke i sommervarme Danmark, men vinterkalde Norge. Filmen Mormor og de ungene i skogen kom i 1979. Jeg fikk lyst til å sjekke hvor skuespillerne er i dag, og her er iallfall Maren. Kjenner du henne igjen?

15. desember: Peter Pan

2011-12-15T16:13:00.003+01:00

Disney

Det femtende sitatet kommer fra den eventyrlige klassikeren Peter Pan av J.M. Barrie:

"Jeg er ungdom, jeg er glede," svarte Peter. "Jeg er en liten fugl som har hakket seg ut av egget."

Peter var gutten som aldri ville bli voksen. Han har gitt opphav til uttrykket "Peter Pan-syndromet" (jamfør denne interessante artikkelen), som nok har blitt ganske vanlig. Jeg gir meg selv lov til å kjenne på det i jula. Skal hjem til mamma og bli dullet med:) Litt iallfall!

Visste du forresten at det fins ei spenningsbok som fortsetter fortellinga om Peter Pan og Wendy? Den heter Peter Pan i rødt, ble skrevet av av Geraldine McCaughrean og kom i 2006. Her er selveste Aldriland i fare. Anbefales!

Balder har gi-bort!

2011-12-14T18:32:00.001+01:00

Av og til kan vi bokbloggere reklamere for hverandre - det er kjekt det! Balder har gi-bort (give-away) på bloggen sin med en uåpnet pakke fantasybøker, stikk gjerne innom og "kjøp" et lodd!

14. desember: Ronny & Julia: Bestevenner

2011-12-14T12:00:00.000+01:00

Gyldendal 2006

Fjortende sitat er hentet fra Ronny & Julia: Bestevenner av Måns Gahrton og Johan Unenge:

Ronny tar straffene alene. Han og Julia kommer aldri til å være venner mer... hvis hun ikke sier unnskyld.

Gahrton og Unenge er nok best kjent som forfatterduoen som har lagd Eva & Adam-bøkene. Her har de skrevet og tegnet om litt mindre barn, barn som fortsatt tenker mer på vennskap enn kjæresteri! Men vennskap kan være alvorlig nok når en er liten også.

13. desember: Jim Knapp og de ville 13

2011-12-13T12:30:00.000+01:00

Ex Libris, 1989

Trettende sitat er hentet fra Jim Knapp og de ville 13 av Michael Ende.

"Hvor kjenner du meg fra, store fugl?"
"Du er jo vennen min," svarte fuglen.

Jeg blir ikke ferdig med Michael Ende:) Denne boka er oppfølgeren til Jim Knapp og Lukas lokomotivfører og visstnok en av de mest elskede og suksessrike barnebøkene i det tyskspråklige Europa, ifølge Wikipedia.
Kanskje du har hørt boka som hørespill på NRK? Der gikk den i 2007.

Sammendrag fra Den norske bokbasen:
Dette er Endes andre eventyrfortelling om hittebarnet Jim Knapp og Lukas fra lilleputtøya Lummerland. En mørk regnværskveld grunnstøter postskipet mot øya. Kong Alfons den kvart-på-tolvets kongedømme vakler, og de to vennene legger ut på en farefull ekspedisjon med lokomotivet Emma for å hente et fyrtårn fra ørkenen Verdens ende. Mye skjer underveis, bl.a. får Jim endelig vite den eventyrlige sannheten om hvor han stammer fra.

12. desember: Sultanen og Prompen

2011-12-12T16:24:00.000+01:00

Ganesa, 2005

Tolvte sitat er hentet fra Sultanen og Prompen av Claudia Schreiber:

Hvorfor skal jeg dra et sted hvor det er deilig, når jeg allerede er der det er deilig?

Ja, sånn kan en tenke om ferieturer. Det gjør iallfall Sultanen som bor på et putefjell og må heises opp og ned av tjeneren Prompen. Sultanen, stakkars, har bare blitt opplært i ingenting-gjøring og tror at alt skal være som det alltid har vært.
Denne boka er søt, morsom og gir en noe å tenke på. Hvorfor gjør vi egentlig det vi gjør? Hvorfor er det bra at ting forandrer seg av og til? Spesielt i jula, tradisjonenes høytid, kan det lønne seg å stoppe litt opp.

Ungdomsbøker er populære i Storbritannia!

2011-12-12T13:28:00.001+01:00

Bokelskerinnen gjorde meg oppmerksom på dette innslaget fra Channel 4, der vi får vite at salget av YA-(young adult)bøker har steget kraftig i Storbritannia, stikk i strid med resten av salget av fysiske bøker. Det store utvalget av fantasy og spenningsbøker blir trukket fram som en årsak; boktrailere blir også nevnt.
Det er til og med et lite intervju med Charlie Higson, som har skrevet Unge Bond-bøkene.

11. desember: Den vesle vampyren på reisefot

2011-12-11T12:31:00.000+01:00

Ellevte sitat er hentet fra Den vesle vampyren på reisefot av Angela Sommer-Brodenburg:

"Du skal bli med! Sammen med deg blir det sikkert den mest spennende ferien i hele mitt liv!"

Det har kommet 12 bøker på norsk om den vesle vampyren Rydiger og menneskegutten Anton. I denne boka skal Rydiger bli med Anton til en bondegård.

Wikipedia har en grundig artikkel om bøkene!

10. desember: Trollvinter

2011-12-10T12:25:00.000+01:00

Tiende sitat er treffende nok hentet fra Trollvinter av Tove Janson, ei av bøkene om Mummitrollet:

Du må ikke miste motet, sa hemulen vennlig. En gang til!

Så vidt jeg husker er det Mummitrollet som skal lære å gå på ski. Det fins en første gang for alt!

Jansons bøker om Mummitrollet er verdt å lese. Ikke tro at du vet hva denne verdenen er bare fordi du har sett Mummi på TV. Det er så mye mer, og noen av bøkene - for eksempel Farlig midtsommer og Pappaen og havet - passer like godt for voksne som for barn. Også tegneseriene som Janson lagde før bøkene kom.
Les mer om Mummitrollet på Wikipedia.

9. desember: Jafs! Flukten fra Villmarka Zoo

2011-12-09T12:17:00.001+01:00

Aschehoug, 2004

Niende sitat er hentet fra Jafs! Flukten fra Villmarka Zoo av Endre Lund Eriksen.

"Hvis jeg ser et stjerneskudd nå," tenkte han, "så betyr det at Aron er på vei for å redde meg."

Omtale fra forfatterens hjemmeside:
"Castro er en cubansk amazonpapegøye med litt for stor mage og litt for korte vinger. Dyrebutikken han bor i, er i ferd med å bli solgt på opphørssalg, og Castro er redd for hva som vil skje med han.
I Villmarka Zoo sitter Castros storebror Aron. Hvis bare Castro klarer å frigjøre han, kan Aron beskytte Castro.
Men framme i Villmarka Zoo styrter Castro hos den livsfarlige jentejerven Jippi. Hun truer med å spise han opp, hvis ikke hun får bli med på flukten.
Men er Aron i det hele tatt i dyreparken? Og vil han bli sluppet fri? Og hvem kan man egentlig stole på, i en verden full av ville instinkter, krasse klør og sylskarpe tenner?"

Ei spennende bok! Og så elsker jeg Bjørn Ouslands tegninger, de er fargerike og fine.

8. desember: Trylledrikken

2011-12-08T10:29:00.000+01:00

Damm, 1992

Åttende sitat er hentet fra Trylledrikken av Michael Ende:

"Men Maestro, er det ikke slik at lykken blir dobbelt så stor når den deles med andre?" fortsatte Maurizio ivrig.

Michael Ende er en av mine yndlingsforfattere. Han er best kjent for Den uendelige historie og Momo. Boka Trylledrikken (med den famøse undertittelen "satanarkeolygenialkohodeløse") er ei sprø og spennende barnebok med magiske innslag, naive kattehelter og skumle skurker under press fra høyeste (eller egentlig laveste) hold. Anbefales!

7. desember: Pode mister fotfestet

2011-12-07T10:27:00.000+01:00

Samlaget, 2000

Sjuende sitat er henta fra Pode mister fotfestet av Tor Arve Røssland:

Han vakna med den eine armen rett til vêrs, og på puta låg ei tann som ein gong hadde vore i munnen hans.

Jeg kan ikke se at jeg har skrevet om Pode på bloggen før, og det er synd. For fortellingene om Pode burde bli kjent!
Den første boka om seksåringen som opplever rare ting i bygda han bor i kom i 1999 og hette bare Pode. Senere kom Pode mister fotfestet (der Podes tannfelling gjør ham vektløs), Pode får snue (der mystiske ting skjer når han nyser) og Anti-Pode. Sistnevnte bok har faktisk handling fra juletida og viser en sårere tone. Her skal familien feire jul på hytta, men Pode er vrang og liker seg ikke. Bedre blir det ikke når en mystisk, høflig og snill dobbeltgjenger - Anti-Pode - gir seg ut for å være ham og stjeler plassen hans i familien. Tenk for en katastrofe!

Pode-bøkene bryter som dere skjønner med det realistiske. De er virkelig fantasifulle, med typete figurer og artige situasjoner. Passer til høytlesning med de som er rundt skolestart-alder (men kan selvfølgelig leses av hvem som vil).

6. desember: Tsatsiki og Muttern

2011-12-06T10:24:00.001+01:00

Gyldendal Tiden 1997
(lydbok: Lydbokforlaget)

Sjette sitat er henta frå Tsatsiki og Muttern av Moni Nilsson-Brännström:

Tsatsiki kysset Muttern som vips ble levende og kunne gjøre i stand kald saft med isbiter.

Tsatsiki kjenner jeg ikke så godt, men han er visst en morsom skrue. Det har kommet fem bøker om ham, den rocka Muttern, bestevennen Per, greske Fattern og Retzina og de andre. I tillegg har det kommet to filmer, den første heter Tsatsiki, Morsan och polisen (1999). Du kan faktisk se et glimt av norske Minken Fosheim som lærer (kanskje dette var en av hennes Gode Bøker?)

5. desember: Ronja Røverdatter

2011-12-05T13:46:00.000+01:00

Femte sitat kommer fra en annen Astrid Lindgren-bok, kanskje den jeg liker best: Ronja røverdatter. Den kom ut på svensk i 1981, og handler vel først og fremst om vennskap:

"Jeg har ventet lenge," sa han, og på nytt kjente hun den lille gleden som spratt opp i henne fordi hun hadde en bror som ventet og ville at hun skulle komme.

Filmen kom i 1984, og her er den flotte introsangen.

Det døde land

2011-12-04T22:37:00.000+01:00

Cappelen Damm, 2011

Jeg hadde aldri trodd det kunne gå an. Men jo. Josefine Ottesen skuffa meg. Den siste boka i dystopi-serien (postapokalypse-serien?) Det døde landet ble aldri som jeg hadde håpt og tenkt. Her er min blide anmeldelse av forrige bok, Gjenfødt.

Gudløs er en tanke depressiv. Jonah trodde han hadde funnet lykken og svaret på meningen med livet i De Tre Byene, der følelser skal kontrolleres og intellektet dyrkes, men nei. Hans biologiske far (her kommer det en spoiler) vil bruke Jonah i et hasardiøst sosiologisk eksperiment, og den kjærlighetssugne eleven hans Tao (en klon) blir for krevende for de styrende, som "demonterer" ham uten å fortelle det til Jonah. Jonah ser ingen annen utvei enn å flykte, se om han kan finne tilbake til livet i landsbyen han en gang reiste fra.
Så går ikke det så bra, og han finner aldri fred. Før kanskje helt på slutten. Slutten er åpen, vi får aldri svar på alle spørsmål, og det kan være en fin ting, men jeg syns det blir for mye ubesvart. Ett viktig budskap får vi: uten kjærlighet er en ingenting.

Så: depressiv. Ellers var boka skjemmet av 1) for dårlig skriving (unødvendige gjentagelser og klisjeer) og 2) for dårlig oversettelse. Noen åpenbare skrivefeil, men også ord som ikke er oversatt ordentlig fra dansk til norsk. "Compagniet" har aldri vært en norsk skrivemåte, for eksempel. I det hele virker det som om det er et hastverksarbeid. Ottesen har hatt lyst til å bli fort ferdig med boka, og oversetteren har vel hatt for liten tid på seg?
Jeg hater det. Jeg føler meg snurt. Jeg skulle så gjerne likt hele serien.

For den har virkelig kvaliteter! Det hender jeg stopper opp og tenker "wow, hun har virkelig jobbet med dette", og "for en spennende verden"! Jeg får lyst til at det skal gå godt med Jonah. Jeg blir fascinert av de andre personene og historien deres. Og de tre bøkene tar til sammen opp et sentralt tema: hva er et menneske? Når du tar følelsene, tankene, troen, fra et menneske, hva står igjen da?

Pliiiiiiis. Skriv Gudløs på nytt? Jeg må vite hva som egentlig skjedde med Jonah og de andre. Ikke tull.
Anmeldelse i Berlingske Tidende: http://www.b.dk/boeger/hvem-vil-du-vaere

4. desember: Pippi Langstrømpe

2011-12-04T13:41:00.000+01:00

Fjerde sitat kommer fra boka som sannsynligvis vil bli en klassiker til evig tid: Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren. Boka kom først på svensk i 1945.

-Jeg har alltid hørt at eggeplomme skal være så godt for håret, sa Pippi og tørket seg i øynene. - Dere skal få se at det kommer til å vokse så det knaker.

En litt utradisjonell måte å bake på!

3. desember: Folk og røvere i Kardemomme by

2011-12-03T12:59:00.001+01:00

Cappelen, 1955

Tredje sitat kommer fra Folk og røvere i Kardemomme by (1955) av Thorbjørn Egner:

Her i Kardemomme er det veldig godt å bo.
Alle har det deilig, for her tar vi det med ro.
Bakern baker kaker, og skomakern lager sko.
Og alle spiser middag klokka to.

Tenk å ha det sånn nå i julestria.

Jeg må nesten vise denne videoen fra teaterforestillinga i Bjørneparken i Flå i 2010. Den er fra ei anna kjent Egner-fortelling, Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, og den handler om pepperkakebaking som noen sikkert holder på med nå før jul!
Skuespillerne er stort sett lokale, og bakergutten har jeg hatt besøk av på biblioteket. Litt stolt:)

2. desember: Kurt quo vadis?

2011-12-02T12:36:00.000+01:00

Cappelen, 1998

Andre sitat er fra Kurt quo vadis? (1998) av Erlend Loe:

Jeg vil heller være doktor enn å kjøre truck, sier Kurt. Men helst vil jeg støvsuge verden.

Kurt-bøkene har vel blitt kult-bøker:) (har en talefeil så sier en det akkurat rett). Loes humor er noe for seg selv, og disse bøkene passer også både for barn og for voksne som har kontakt med barnet i seg. Hovedpersonen Kurt er en barnslig type, men han har også bevart barnets blikk for hva som egentlig er viktig i livet. For eksempel her: å kunne kjøre truck og være stolt av det hvis det er det du trives med og er flink til. Selv i møte med "viktigere" doktorer og arkitekter.

1. desember: Dustefjerten og den store marsipanfesten

2011-12-01T11:57:00.000+01:00

På biblioteket har vi en adventskalender der hver luke (et kort) har et sitat fra ei barnebok. Dere skal få de samme sitatene, det blir Lesehestens adventskalender 2011!

På 1. desember har vi et sitat fra Dustefjerten og den store marsipanfesten (1994):

Han kom til å snubla over nokre steinar som låg på golvet. Det var tre steinar med eit nydeleg skin i.

Cappelen, 1994 (lydbokutg. 2009)

Dette er ei av Rune Belsviks bøker om Dustefjerten og de andre artige skapningene i det vesle andet ved bekken. Jeg har skrevet varmt om dem før her.

Bøkene passer både for mindre barn og voksne; barn vil syns at de er koselige og rare og voksne vil kjenne igjen typene.
Og marsipanfesten som Andungen og Dustefjerten gleder seg til, den ligner mistenkelig på jula.

Bragepris og julenisse på en torsdag

2011-11-24T20:21:00.001+01:00

Nå er altså Brageprisen delt ut. Prisen for beste barne- og ungdomsbok gikk til Inga Sætre med tegneserieromanen Fallteknikk. Gratulerer!

Jeg var så heldig å få være med på avstemningen i denne kategorien:) Vi skulle velge mellom fire nominerte: Fallteknikk, science fiction-romanen Aarons maskin av Sverre Knudsen, den tegnede fagboka Gjøken av Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer og ungdomsboka Utfor av Sunniva Relling Berg. Jeg får si at jeg håpet at Utfor skulle nå helt opp; den er utrolig bra skrevet! Den har jeg planer om å skrive et innlegg om senere.

Cappelen Damm, 2011

Vinneren falt jeg ikke helt for, og jeg tror ikke det har med formatet å gjøre (jeg liker tegneserier); jeg klarte ikke å sympatisere med hovedpersonen og engasjere meg i historien. Tegningene var enkle og litt uvørent lagd, det gjorde meg frustrert. Men den har altså falt i smak hos andre! Vil du ha en positiv anmeldelse kan du for eksempel lese dette innlegget på bloggen Flukten fra virkeligheten.
En ulempe med Brageprisen er blandinga av bøker innen ulike sjangre og former på nominasjonslista. Barne- og ungdomslitteratur er et så bredt felt! Thomas Espedal, vinneren i kategorien skjønnlitteratur med romanen Imot naturen, etterlyste også en egen kategori for dikt.

Ellers har julestemninga begynt å snike seg inn! Vi har stilt ut julehobbybøker og adventsbøker for barn på biblioteket, og jeg har funnet ut at jeg vet altfor lite om julebøker. Mye spennende og vakkert! I dag leste jeg både i Brev til julenissen (1986) og Brev fra julenissen, sistnevnte er skrevet av J.R.R. Tolkien til hans egne barn i brevs form med lekre illustrasjoner.
Kanskje det kommer noen anmeldelser av julebøker? Vi får se.
Håper alle får ei fin adventstid!

Tiden, 1997

Ungdomsbøker - november (del 2)

2011-11-23T15:18:00.000+01:00

Gyldendal, 2011

1. Himmelen begynner her av Jandy Nelson

Fra omtalen: "Lennie er sytten år og lever et stille liv i skyggen av den utadvendte søsteren Bailey - en tilværelse hun trives med. Men en dag skjer det utenkelige - Bailey faller om i hjerteattakk og dør. Sorgen og savnet er uendelig, og Lennie trekker seg unna alt og alle. Samtidig opplever hun sin første virkelige forelskelse; svimlende og forbudte følelser som får Lennies verden til å eksplodere. Jandy Nelson debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2010 med denne ungdomsromanen. Boken er så langt oversatt til nærmere tjue språk, og hylles av lesere verden over."

Mine tanker om boka:

kjente og kjære tema: 1) forbudt kjærlighet, noe Katarina von Bredow har spesialisert seg på her i Norden (Bare ikke deg, Søskenkjærlighet, Ekspert på å rødme mm.) Og for å ta et enda mer aktuelt eksempel: Twilight, der Bella forelsker seg i bestevennen sin samtidig som hun har en kjæreste - litt som Lennie. Dette klassiske plottet slår an hos mange. I tillegg kommer 2) det såre og triste med ei død søster (død har også vært et vanlig tema de siste par årene).
Lennie skriver små beskjeder til Bailey (som kjæresten senere finner), de viser hvor vanskelig hun har det og hvor knyttet hun er til søsteren sin. Fint innslag i fortellinga.
Intenst, godt skrevet syns jeg. Har også masse humor.
Positivt at Lennie utvikler seg og våger å komme ut av skyggen! Blant annet finner hun ut at hun vil konkurrere med selvsikre Rachel om plassen som 1. solist i korpset (et pluss: musikkinteressert hovedperson).
Guttene blir jeg ikke helt overbevist av, de er veldig perfekte - romantiske helter. Jeg klarer ikke helt å godta Joe, selv om det er han som er "ledig" (søster Bailey spøker alltid i bakgrunnen med Toby); han blir veldig macho og er for eksempel veldig opptatt av at han skal være hennes første.
Som Lennie sier selv: "Man kan klippe attenhundretallsromanen i småbiter med hagesaksen, men man blir ikke kvitt den likevel." - Så dette blir ei blanding av guilty pleasure og følegodt-bok for meg.

Cappelen Damm, 2011

2. Mot (novellesamling)

I fjor kom Nesten som før, som jeg såvidt nevnte her, i år er det altså mot det er snakk om. Ni etablerte (må en vel kunne si?) norske ungdomsbokforfattere skriver hver sin novelle med dette felles temaet. Jeg som leser tenkte sjelden på temaet, siden novellene ellers er så forskjellige.

Sverre Henmo forteller om Boye som skriver ei stygg melding om læreren på veggen, lar en annen elev først ta på seg skylden og så finner ut at han må stå for det han har gjort.
Ingelin Røssland forteller om Emma, som tøffer seg foran rektor og senere kommer på uanmeldt besøk. Forholdet mellom voksne og barn er et tilleggstema.
Taran Bjørnstad forteller om Erling, ny på skolen med en fremmed dialekt og problemer med å skaffe seg venner. Han blir den som hjelper en klassekamerat. Likte denne ekstra godt.
Harald Rosenløw Eeg om jenta som planlegger å møte en mann hun egentlig ikke kjenner i mørket i skogen. Typisk "eegsk" novelle med en helt spesiell stemning.
Anette Münch om en gutt (tror lenge det er ei jente!) som kysser en annen gutt, liker det men har problemer med å innrømme det når den tøffeste gutten spør ham rett ut.
Charlotte Glaser Munch om Thomas som opplever et seksuelt overgrep - og tier i skam. Uvanlig tema i ei ungdomsbok, men kanskje mer aktuelt enn vi håper?
Hans Petter Laberg om gutten som henger på en vegg under vinduet til jenta han er forelska i og prøver å komme seg løs uten å omkomme. Tittelen "Veggpryd" er kronen på verket!
Lars Mæhle om Aron som prøver å tøffe seg for noen smågutter og blir en kattemorder med sjelekvaler. En av de beste!
Renate Nedregård om Magnus som ofrer vennskapet med Emilie - og ofrer henne - for å holde seg inne med de tøffe gutta etter en fest der hun ble misbrukt.

Av disse novellene er Munchs og Nedregårds tøffest lesning, med Mæhles på en tredjeplass. Labergs er den eneste en kan kalle morsom. Men alle har noe ved seg.

Mot var med på bokbloggturneen. Det var også boka under. Begge to er også anmeldt av Bokslukerne.

Cappelen Damm, 2011

3. Minus meg av Ingelin Røssland
Fra omtalen: "Linda er snart 13 år og deltar i en stupekonkurranse da hun får hjertestans. Hun reddes av den mystiske Njål, og det viser seg at hun har en svært sjelden hjertefeil og trenger et nytt hjerte, ellers kommer hun til å dø. Njål begynner å dukke opp flere ganger, og Linda skjønner at hun må rydde opp i en del ting og at hun virkelig må leve, dersom hun ikke har så lang tid igjen. "

Mine tanker om boka: jeg følte ikke at denne traff meg, men klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Det kan ha hatt noe med språket å gjøre: det er tidvis mange korte setninger etter hverandre og andre ganger flere innskudd, og det blir litt tungt å lese. Ordene faller ikke så lett og føles av og til kunstige. Kanskje Røssland burde holde seg til nynorsk? Ellers er Njål, hennes selverklært "nye bestevenn", en smule ustabil (minner meg litt om Linus i denne boka), og jeg falt ikke for ham. Men idéen er god, og nå skal jeg slutte å skrive mer for å unngå å komme med floskler (livet, dødet, kjærligheten).

Heksa fra Nord har anmeldt boka, og det samme har Pervoluto.

Ungdomsbøker - november (del 1)

2011-11-22T15:53:00.000+01:00

Her kommer noen ord om ei bunke ungdomsbøker jeg leste for ei stund siden. Disse må en vel kunne si har "spenning" som felles merkelapp.

Mangschou, 2011

1. Heaven av Christoph Marzi.
Fra omslaget: "Det er natt i London. David tar snarveien over takene og snubler over ei jente. Hun heter Heaven. Hun er vidunderlig. Og hun hevder at to menn har stjålet hjertet hennes. Skåret det ut av kroppen med kniv. Bli med på en nervepirrende reise gjennom London! Urban fantasy på sitt beste."

Mine tanker om boka: ganske spennende og med et friskt nytt (samtidig litt morbid!) tema. De to hovedpersonene er ekte ungdommer og har både gleder og stress som hører til - enda mer enn vanlig for David (som er foreldreløs og har et ublutt forhold med sosialarbeideren sin) og Heaven (som er morløs, rastløs og nå også hjerteløs og i fare). Akkurat dette med sosialarbeideren fikk meg til å tenke "ok: ikke for de yngste", samtidig følte jeg at jeg gjerne skulle gitt den også til spenningssugne og leseglade tolvåringer. Det er litt forviklinger her, et mysterium og action. Mysteriene, de foreldreløse hovedpersonene og de skumle skurkene minte meg om Neil Gaimans eventyrbøker for den yngre garde, Stjernestøv og Kirkegårdsboken. Bittelite minus for at heller ikke denne tyske forfatteren vil skrive om sitt eget land! Selv om London er en spennende by.

Mari på Flukten fra virkeligheten har også anmeldt boka.

Omnipax, 2011

2. Heksesot av Kari Sverdrup.
Fra omslaget: "Ella ønsker ikke å være en outsider, likevel er det akkurat det hun blir på det nye stedet. En alvorlig hjertesykdom har ført til at hun har vært mye borte fra skolen. Likevel er hun flinkere enn de fleste, og det tåles ikke. Når mor driver med alternativ medisin, blir det enda en grunn til å fryse henne ut. Men Ella finner en spesiell måte å klare seg på. Hekseritualene skal hjelpe henne. Og vennskapet med Anna. Frittstående fortsettelse av Tilfeldig engel."

Mine tanker om boka: ja, så kom endelig fortsettelsen av ungdomsboka jeg likte best av de jeg leste i fjor! Denne gangen blir fortellinga fortalt gjennom Ella, den svartkledte og litt mystiske jenta som sjelden møtte opp på Annas skole. Igjen fikk jeg en magisk følelse. (Det KAN jo også ha noe med det faktumet å gjøre at hekseri har mye plass i denne boka. For Ella driver med hvit magi - for å beskytte seg mot mobberne og sitt eget ustyrlige raseri. Jeg personlig har et litt anstrengt forhold til hekseri fordi jeg ikke kan si om det er noe hold i det eller ikke. Uten dette svaret dirrer et lite spørsmål inn i denne bokformidleren: vil ungjenter som leser dette prøve å begynne med magi? Og er det i så fall OK?) - Likevel, jeg likte boka. Den kan leses uavhengig, men det gir en ekstra effekt å få både Annas og Ellas historie om stedet de bor på, skolen og ikke minst mennene i livene deres.

Gyldendal, 2011

3. Blade: Spille død av Tim Bowler.
Fra omslaget: "Blade gjemmer seg. Spiller død. Noen er etter ham, og han vil ikke bli funnet. Han vet at disse folka ikke er til å spøke med. Men Blade kan passe på seg selv. Det er han nødt til. Det handler ikke om å vinne. Det handler om å overleve. Blade lever livet sitt i storbyens gater. Han klarer seg, men prøver å glemme fortiden. Spørsmålet er om ham har noen framtid? I det siste har han gjemt seg. Spilt død. Han vet at folk leter etter han. Folk som mener alvor. Som er farlige. Men Blade har kontroll, og vet hvordan han skal holde seg unna. Helt til han treffer noen som sakte begynner å rive ned forsvarsverkene hans."

Mine tanker om boka: Blade lever et tøft liv, kanskje det tøffeste jeg har lest om i ei ungdomsbok. Boka er kort, det passer bra for de som ikke orker lange bøker, det er stadig noe som skjer, og en får samtidig noe å tenke på. Første bok i serie. Kommer nok til å anbefale den til neste gutt som spør om noe kort og spennende:)

Solstorm

2011-11-19T23:04:00.001+01:00

I dag var det bokmesse i Hallingdal, det årlige samarbeidsprosjektet mellom biblioteka og bokhandlene i regionen. Det er først og fremst fokus på lokale utgivelser - og de er det mange av! - men også alltid plass til en eller to som er kjente utenfor dalføret. I år: Hans Olav Lahlum og May Grete Lerum (som er lokal i den forstand at hun bodde her tidligere! Best kjent for serien Livets døtre).
Lahlum fikk jeg dessverre ikke med meg - var visstnok morsomt! (traileren til den nye krimromanen Menneskefluene finner du her) - men Lerum traff jeg og fikk høre henne fortelle om den nye ungdomsboka si, Himmelslør. Den er første bok i serien Solstorm, en framtidsthriller som skummelt nok handler om nærmeste framtid, 2011/2012.
Jeg har begynt å lese, og boka virker spennende. Tanken om en solstorm som kan slå ut høyspentnettet og gjør oss strømløse - med alt det innebærer - er skremmende aktuell. Det mest skremmende er at vi sjelden hører noe om det.

Her finner du mer om fenomenet solstorm på Wikipedia.
Senest i september meldte VG at en solstorm var på vei mot jorda.

Oppdatering (se kommentarfeltet): Har du spørsmål til forfatteren, så skriv til maylerum@gmail.com eller "bevenn" henne på Facebook; hun vil svare!

Tanker etter Breaking Dawn del 1

2011-11-18T22:17:00.001+01:00

Jeg har nettopp sett Breaking Dawn, del 1 på kino. Hvis du har tenkt å se filmen og vil at opplevelsen skal være helt ny og overraskende (bortsett fra det du sannsynligvis vet som leser), ikke les videre her.

(For den som er ukjent med Twilight: Breaking Dawn er fjerde og siste bok i serien om mennesket Bella og vampyren Edward, som etter mye om og men - blant annet et trekantdrama med varulven Jacob og fiendskap med vampyrklanen Volturiene - skal gifte seg og leve sammen evig. Evig fordi Bella skal bli vampyr, noe Edward motvillig har gått med på og utsetter så lenge som mulig. Hun vil unngå å bli gammel og grå mens kjæresten er evig ung og vakker, han er redd for at hun skal miste sjelen sin og bli et blodtørstig monster. Siste bok blir to filmer, som i Harry Potter-serien.)

Jeg var nervøs, hadde lest både slakt og jubel på forhånd, og var redd for å bli skuffa. Men: lenge siden jeg leste boka, husker lite av den, så jeg hadde ikke så store ønsker, og gledet meg mest.
Ja, bryllupet tok lang tid. De ble nesten ikke ferdige. Men det er klart, en må vel dvele litt ved Bellas siste dag med et noenlunde normalt liv?

Jeg leste en anmeldelse på IMDB som ønsket seg mer av Leah og Jacob. Jeg var også fascinert av Leah da jeg leste boka, hennes skjebne og hvordan den er en parallell til Jacobs, men syns det ble vist fram ok.

Ulvene var vel overanimerte. Scenene der de kommuniserer med hverandre fikk meg til å tenke på en ren animasjonsfilm, og det er vel ikke meningen. Når det er sagt: ulvene som mennesker har blitt mine favoritter, spesielt gullungen Seth!

Jeg var forberedt på ei veldig syk Bella. Men hvordan har de klart å gjøre det så ekstremt? Det gjorde vondt langt inn i kroppen min iallfall.
Heldigvis var fødselen slørete og uklar, filmet i glimt, jeg hadde ikke taklet å se den i "helfigur". Filmen som helhet er ganske kunstnerisk og vakker.
Imprintingen - det var det virkelig viktige for meg. Og ja, det syns jeg ble helt perfekt.
Vampyriseringen også. Siste scene (før "teaserscenen" med Volturiene): skremmende godt lagd. Stillhet gir en flott effekt i en film som ellers er full av elegant piano- og strykemusikk.

De som har lest og likt bøkene vil jeg tro er fornøyd med mesteparten av filmen. De som er klare for mye romantikk, dveling ved følelser og en del dramatikk med et LITT spesielt innhold (vampyrbaby som suger livet ut av moren, ærlig talt!) - samt godt skuespill.

Dødsengler

2011-11-15T15:27:00.001+01:00

Aschehoug, 2011

Jeg har lest Dødsengler: Momentum av Steffen R. M. Sørum.

Fra omslaget: "I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan? "Dødsengler" tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv. "

Mine tanker om boka:

Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Vil anbefale den til ungdommer, men også voksne med et "fantasy-gen" (ja, vi er nok en egen rase) kan lese den. En av hovedpersonene, Peder, er over studenttida og er dermed et slags voksen-alibi.
En av de andre voksen-personene i romanen viser seg å være en gammel nazist. Rar og særegen, men slett ikke ond, og den som hjelper Mikkel og Ida til å se hva som skjer. Leseren får ikke servert noe forsvar for nazismen, men vi blir minnet på at en sak stort sett har flere sider, også en krig.

Et visst slektskap med Kjetil Johnsens serie Den 4. parallell (har nå lest siste bok); tanker om tidshull og overnaturlige vesener som reiser mellom paralleller - men tykkere og fyldigere. Kommer også til å tenke på denne boka, eller (hvis en går utenlands) denne serien. Godt skrevet - dette tenkte jeg mange ganger. Slutten er litt merkelig, de siste sidene blir dratt ut og jeg tror Sørum kunne kuttet den ned noe.

Forfatteren selv formidler mange tanker om boka og prosjektet som ledet opp til den, på sida Indre Oslo, kjemp! I et fiktivt intervju med karakteren Noor forteller han blant annet om hvordan han selv lett kunne blitt rammet av eksplosjonen 22. juli. Han traff Utøya-ungdommer på bussen før tragedien der - ei uke før korrekturen på romanen skulle være ferdig. Rart.

Andre anmeldelser:
Ungdomsboka
Elis lesebabbel

Årets feelbad-roman?

2011-11-11T13:01:00.001+01:00

Aschehoug, 2011

-Hva i all verden er det dere snakker om? Hva har de gjort med min datter? Jeg forlanger å få vite det nøyaktig i dette øyeblikk, ellers skal jeg Gud hjelpe meg sende dere begge-
-Vampyrisme, sa jeg til slutt. - Datteren deres bærer tegn på vampyrisme, og jeg trenger å kjøre en stake gjennom hjertet og kappe hodet av henne for å unngå at hun vender tilbake fra de døde for å drikke menneskeblod.
- Men vi er ikke sikre, skjøt Jonathan inn i et forsøk på å dempe sjokket.
Stillheten var overveldende.

Nei, jeg hadde ingen god følelse etter å ha lest denne andre boka i serien Dr. Schnabels krønike. Og det er nok heller ikke meningen.

Boka er rett og slett vanskelig å komme igjennom. Det betyr ikke at den er dårlig skrevet, selv om det etter ei grøssete innledning (som sier noe om det som kommer) tar litt tid før handlinga kommer i gang. Språket er bevisst gammeldags og gir en følelse av å lese en klassiker, men det er heller ikke spesielt vanskelig tilgjengelig (selv om en kan lure på om et så høytidelig språk passer til den attenårige fortelleren). "Vanskelig" betyr bare at innholdet er sterk kost.

Første bok om vampyrjegeren Vlad, Vampyrjegeren, blogget jeg om her. Den var også mørk med heslige episoder, men hadde et visst innslag av noe lett og lyst i form av de vampyriserte "kjæledyrene" Bunny og Batty, Vlads venner. Dette gjorde at boka tross alt kunne (etter mitt skjønn) karakteriseres som ei ungdomsbok.
I De dødes hus har disse to forsvunnet inn i halvmørket (det kan jeg nok si uten å røpe for mye), og skjebnen deres er faktisk med og bidrar til den vonde stemninga.

Der forrige bok først og fremst hadde groteske innslag av det overnaturlige slaget, har Bakkeid nå funnet fram historiske, splatter-aktige fakta som minner om den "morsomme" serien Fæle fakta. For det fins nok av grusomme handlinger som ble begått i vitenskapens navn på 1700-tallet i Europa (og selvfølgelig før og etter). Det gjelder ikke bare tortur og henrettelse av kriminelle. Sinnsyke pasienter ble behandlet med det en i dag vil kalle vanntortur, de ble tappet for blod og fikk etsende stoffer på huden. Og de levde under fæle forhold, skal en tro denne boka. (Helt bakerst finner en ei referanseliste, så forfatteren har gjort research).
Så tipper det over i det fantastiske når forfatteren viser hva som kunne skjedd hvis noen kunne og ville utvikle denne torturvitenskapen for å skape evig liv - ved bruk av vampyrblod.
Og han ikke bare nevner metodene, han beskriver dem og resultatene ganske så detaljert.

Det verste er likevel den følelsesmessige torturen leseren blir utsatt for. Det som var trygt, lyst og varmt, har blitt slimete og tragisk og mørkt. Jeg tør rett og slett ikke anbefale denne til ungdom uten å komme med en stor advarsel. Kanskje Bokelskerinnen rett og slett har fått en norsk grøsser-kandidat? Samtidig er det en krim av "whodunnit"-typen, der fortelleren ikke kan vite hvem som er venn og fiende.

Barnebokkritikk har anmeldt boka her. Som anmelderen skriver: "hadde det ikke vært for vampyrdyrene samt det usedvanlig heslige og grelle omslaget, kunne De dødes hus like gjerne vært utgitt for voksne".

Det er deilig å jobbe på bibliotek når...

2011-11-09T19:04:00.001+01:00

... en liten låner er omsorgsfull og låner bøker også til sin pappa, helt på eget initiativ! (Og pappaen likte boka.)

... en annen liten låner forteller om hvordan han bare MÅ ligge og leser bøker etter offisiell lyseslukketid! Trøtt om morgenen, javel!

... en større låner leverer ei bok med salig blikk og sier "Den må du bare lese!"

Fornøyd eller ikke?

2011-11-08T22:56:00.002+01:00

Jeg har altså fått meg en helt ny Sony Reader, endelig! Og denne modellen, PRS-T1 (verdens letteste ebok-leser per i dag), passer IKKE til det lekre røde skinnetuiet jeg kjøpte til forrige modell, PRS-650, som jeg aldri fikk fordi de plutselig ikke ville selge den i Norge. Nemlig.

Ikke helt fornøyd med denne modellen. Den virker faktisk enda mer kantete enn den jeg har prøvd tidligere, mer gammeldags. Den har Wi-Fi, men jeg regner med at jeg må ha et trådløst nettverk i huset da? Det følger med en trykkpenn, men jeg finner ikke noe sted å feste den når den ikke er i bruk.
Ellers er den gjenkjennbar, og den virker greit til det den skal virke til: e-bøker i svart hvitt.

Så får vi se hvor mye jeg bruker den!

En helt annen ting som jeg VAR fornøyd med, så til de grader, var den nye filmen om de tre musketerer. Orlando Bloom briljerte som skurk, og Matthew MacFaddyen (sist nevnt i samme innlegg som readeren) gjorde seg som musketer! Noen friheter har filmskaperne tatt seg i forhold til originalen (kan leses om her), de har blant annet innført lekre luftskip, men jeg klager ikke. Anbefales!

Hva slags film liker du?

Blanda drops 2 (for de små)

2011-11-03T15:51:00.001+01:00

Flere kulturfondbøker, lettlest i godstolen i går:

Samlaget, 2011

1. Klara kan mykje rart om klede av Teresa Grøtan. Fin fortelling med endel faktastoff innbakt om klær og hvor de kommer fra. Kan leses høyt eller lavt - høyt for de fra 6 år og oppover. Lekre, fargerike tegninger. Såvidt jeg vet har jeg aldri lest ei skjønnlitterær bok om klær før, iallfall barnebok, og det er artig. En kan også si at den handler om skole og om utrolige ting (en genser lagd av plastflasker?!?) som av og til kan være helt sanne.

Kagge, 2011

2. I skyggen av et frø av Trond Brænne. God bok, lett språk, også fin til høytlesning, om Indrani på 5 som bor i slummen i India. Boka er utgitt i forbindelse med organisasjonen FORUTs barneaksjon. Maj Britt Andersen hadde ei forestilling i år, Indranis sang (med utgitt CD), som handler om samme jenta.
Boka gir et fint innblikk i et liv langt borte. Og tenk at beskjeden "Du skal få begynne på skole" kan skape gledestårer hos ei lita jente:) (Det er helt sant)

Cappelen Damm, 2011

3. Ikke bare Ville Wilma av Andrea Bræin Hovig. Den tredje boka om Vilma, ei småjente med en livlig fantasi, et intenst ønske om å bli sett og et tilsynelatende konstant energioverskudd (for mye sukker?). Ei jente jeg kjenner at jeg kunne vært sammen med en knapp time, kanskje. Men pappa og hans nye kone Mari holder ut, ja, de passer igrunnen perfekt til henne. Her er det duka for både giftermål, Sydentur og ny baby, og Vilma har sterke meninger om alt sammen.

Samlaget, 2006

I tillegg har jeg lest Raude auge i natta av Michael Morpugo. Ei snill "spøkelseshistorie", der spøkelset er et menneskelig påfunn. Kan minne litt om Rampete Robin, der det er et perfekt familiemedlem som hovedpersonen (denne gangen ei jente, Mille) må komme overens med - og prøver å lure. (Det er også Rampete Robin-illustratøren som har lagd disse tegningene.) Lett å lese.

Blanda drops

2011-11-02T14:57:00.000+01:00

Har lest tre av kulturfondbøkene jeg tok med hjem, og her faller dommen:

Samlaget, 2011

1. Politihunden Falk til teneste av Tone Nørvåg

- Gjer deg klar, Falk, no startar moroa! Hanne stiller seg opp ved sida av døra.
Ho slår ut teleskopbatongen og bankar på. Det vert heilt stille, musikken der inne stilnar.
- DET ER POLITIET! roper Hanne med mørk stemme. Falk bjeffar, og skikkelsane der inne vert ståande som fastfrosne nokre sekund.

Denne likte jeg. Søt bok, lettlest, litt spenning med ei krimgåte, og: hund - hund - hund! Tenker at fansen til menneskets beste venn (spesielt jentene?) vil falle for denne. I tillegg får en et mini-innblikk i politiarbeid. Forfatteren jobber som politi, akkurat som den viktigste bipersonen Hanne.

Samlaget, 2011

2. Mysteriet med treningsnarkomanen av Signe Olaug Pedersen

- Sjå!
Simen peikar. Ein skikkelse reiser seg og kjem mot vindauget. Dei skimtar ansiktet til den gamle dama i det ho bøyer seg og strekkjer handa mot vindaugskarmen. Plukkar opp noko, før ho snur seg og går.
- Det såg ut som ho hadde ein strikkepinne i håret, ler Simen.

Denne boka handler om to åttendeklassinger, en gutt og ei jente, som først havner i klinsj og så blir medarbeidere i oppklaringa av et mysterium.
Hovedpersonen Herman er tøff i trynet, han spionerer på jentene i dusjen, kommer på kant med både foreldre og lærere, og han er det nok mange - spesielt eldre folk - vil se på som en typisk giddalaus og opprørsk tenåring. (Innerst inne har han myke sider.)
Jeg vet ikke om det er tøffe åttendeklassegutter som er målgruppa for denne boka. I så fall vil jeg si at jeg virkelig tviler på salgspotensialet. Hvorfor?

illustrasjonene i svart-hvitt er lagd av en kunstner, men jeg syns dessverre at de ser uproffe ut. De er endimensjonale. Det tøffeste er den neongrønne bakgrunnen på omslaget.
jeg syns hele tiden jeg merker pedagogen bakom. Herman utvikler seg til å bli en snillere og mer hensynsfull gutt, i begynnelsen banner og slamrer han dører så det står etter, og snart sitter han pent og spiser pærer med ei eldre dame.
Misforstå meg rett 1) selvfølgelig er det positivt at en usympatisk person viser sympatiske trekk, men det kunne vært gjort mer subtilt, og 2) jeg vil gjerne at unge og eldre skal oppdage hverandre og få god kontakt (og vi blir jo flere og flere eldre!), men det blir for søtt.
det er for mye risting på krøller, glitrende øyne og myke blikk.
boka er i tillegg på nynorsk, det vil være en barriere for mange dessverre.
MEN: Gi oss flere spennende, godt illustrerte, morsomme nynorske bøker, så ikke de som hater nynorsk får enda mer å argumentere med!

Gyldendal, 2011

3. Den store tullingtesten av Yngve Frøyen

"Hvem kalte meg tjukk?" brølte den fremste dinosauren. "Hvem sa det?"
"Det var han!" peip en liten sladrehank og pekte på læreren. "Æresord! Det var ikke meg!"
Læreren pilte mot døra, men kom ikke langt.
Dinosauren heiste ham opp etter jakka.
"Jeg har lav forbrenning," snerret dinosauren. "Det er arvelig. Har du trøbbel med det, eller?"
"Nei, nei," gispet læreren og sprellet med beina. "Ha meg unnskyldt, herr dinosaur! Jeg ante ikke at mora di også var feit. Nei, hva er det jeg sier! Jeg mener ..."

Frøyen får en god femmer av meg. Jeg har falt for bøkene om Landet bak døra, vil gjerne lese de tre første (Landet bak døra, All makt til mumien, Gal manns kakao) igjen etter nå å ha lest bok fire. Denne starter med at hovedpersonen forteller om alt det utrolige som har skjedd til nå - et flott trekk. Finner ut at jeg har glemt en del.
Landet bak døra er fantasilandet over alle fantasiland. Her vekkes rett og slett alle drømmer til live, både vonde og gode. Denne gangen må Marcus følge etter farfar (som er forbausende rask til å være på dødens rand) først gjennom sitt eget skolemareritt og så inn i farfars indianer og hvit-fantasi. Farfar er så usympatisk at jeg kommer til å tenke på Elias' bestemor (Bjørn Ingvaldsens bøker); han har i starten ingen formildende trekk, og gnienheten hans fører Marcus og resten av gjengen inn i fare på fare. Dette endrer seg litt mot slutten, men uten at jeg føler det blir påtatt.
Jeg kunne lovprist denne boka i det vide og det brede. Den er full av unik fantasi, morsom, spennende med noen små grøsserelementer (men kan ikke sammenlignes med de skikkelige grøsserne av samme forfatter), og er faktisk filosofisk og rørende også. Og godt skrevet. Den passer for barn i alle aldre.
Og for å sparke litt til boka i punkt 2: denne er lekkert illustrert.
De tre første bøkene har kommet i samleutgave.

Det var ei optimistisk bunke!

2011-11-01T16:00:00.000+01:00

sa sjefen min da hun så hvilke bøker - eller kanskje helst hvor mange bøker - jeg skal låne med meg hjem fra biblioteket i dag.
Vi har fått en ny runde med kulturfondbøker, noen av dem har jeg venta ei stund på, og jeg må jo holde meg oppdatert! På torsdag blir det en ny runde med bokprat, og det ville vært flott å ha noe nytt å presentere for for eksempel 6. trinn. Eller 9. trinn neste uke.

Dette er bøkene jeg låner med meg hjem:

De dødes hus
Dødsengler
Mot
Mysteriet med treningsnarkomanen (!)
Den store tullingtesten
Heksesot (uavhengig fortsettelse av boka jeg kåra til beste leste ungdomsbok i 2010!)
Politihunden Falk til teneste

Jeg holder nå på med Artemis Fowl, og koser meg med den. Litt mye teknikk blir det av og til - serien passer nok best for gutter, hvis en skal la være å tenke kjønnsnøytralitet - men det er godt skrevet og spennende.
Ellers har jeg en del bøker jeg har lest i det siste og ikke blogga om. Bokanmeldelsene glimter med sitt fravær!
Jeg unnskylder meg med travle dager. Vet at det å ikke blogge kan slå tilbake på meg selv, for jeg husker mye bedre bøker jeg har skrevet om og slipper å tenke: "den var jo god... men hva var det den handla om?" Men så skal jo ikke livet og lesinga være bare stress heller.

Men: jeg har bestemt meg for at NaNoWriMo blir utsatt for min del. Altfor mye å gjøre utenom, klarer ikke å motivere meg nok. Håper å komme sterkere tilbake, og kanskje jeg poster starten på det som kanskje kan bli en roman, i denne måneden.

Bokslukerne!

2011-10-31T20:32:00.000+01:00

Jeg elsker unge bokslukere!
Her med bokanmeldelser for Cappelen Damm. En av dem, Sara, skriver om prosjektet på bloggen sin her.

Ein dag i året

2011-10-31T20:04:00.001+01:00

skal du få leike
det du leika då du var barn:

At du er sentrum
i heile verda...
Synne -11

Hallo, alvevenn!

2011-10-27T19:41:00.002+02:00

Jeg skal feire Halloween for første gang. Det blir utrolig gøy! En anledning til å kle seg ut og være en annen enn den en er. Det er greit nok å være voksen og realistisk, nøktern og ansvarlig, men av og til...

(når jeg tenker meg om kan det sammenlignes med å lese en roman og bli hovedpersonen!)

Jeg har tenkt å være en alv. En lang, mørk parykk, en fin kjole og et par lånte troll-/alveører (må kanskje sminkes litt?) gjør underverker!

Av en eller annen grunn har Google bestemt at noen av bildene skal stå feil vei, beklager hvis du får kink i nakken.

Ved behov kan jeg også være troll.

Men kjære blogg-venner, jeg vet ikke enda hva denne alven heter!

Har du et forslag?

En moderne klassiker?

2011-10-25T19:13:00.002+02:00

Tre ganger ble han vekket av vibrasjonene fra høylytte tropper som trampet forbi. Hver eneste gang ble han liggende stiv, halvkvalt av skrekk, lenge etter at jegerne hadde passert. De lette fremdeles etter ham, med fornyede krefter.
Aldri hadde en så ujevn kamp utspilt seg i treet:
Ett barn mot resten av verden.

Ja, jeg tror faktisk denne kan ha potensiale til å bli en klassiker! Jeg får en følelse av å være i verdenen til Greven av Monte Christo, Oliver Twist eller fantasyklassikere som Narniabøkene, samtidig som boka virker aktuell. Fabler har gjerne den egenskapen. Det er mulig at Tobie Lolness skal være en allegori over personer og samfunn som fins eller har vært i virkeligheten (kan ikke helt min verdenshistorie), men den retter iallfall en generell pekefinger mot maktsyke og dumme mennesker som manipulerer og terroriserer andre - og som ikke bryr seg om miljøet. Klimatrusselen er overhengende, og overforbruk av naturressursene gjør ting verre.

Men først og fremst er det ei god historie som er spennende, magisk, rørende og intens. Den handler om Tobie Lolness, en halvannen millimeter lang trettenåring som har Treet som sin eneste kjente verden. Der har han vokst opp sammen med far og mor, men er fra første bokside på flukt. Faren hans nektet i sin tid å avsløre en vitenskapelig hemmelighet som kunne kommet resten av samfunnet til gode (men som kunne være katastrofal i feil hender) og dermed ble den lille familien sendt i eksil. Nå er foreldrene tatt til fange, og Tobie i livsfare.

Utover i fortellinga får vi tilbakeblikk til tidligere hendelser. Vi møter Tobies gode venner, bitre uvenner og (SPOILER) èn som går fra å være det ene til det andre. Alt utspiller seg i en mikroskopisk verden, der mygg og snutebiller er uhyrer og det tar uker å gå fra den ene greina til den andre. Artig!

Det hender at jeg stusser over oversettelsen. Jeg blir av og til forvirra over tidsperspektivet på det som skjer, tilbakeblikkene er ganske lange. Men likevel, jeg liker boka og leser den fort. Slutten er en real cliffhanger, og det skal visst komme 6 bøker i alt.

Med få ord: magisk - dramatisk - romantisk - for både unge (12 og oppover?) og eldre.

Eli lurte på hva jeg syns om denne boka. Nå lurer jeg på hvorfor hun lurer på det. Spent på din dom!

Skal jeg bli forfatter i november?

2011-10-20T17:45:00.001+02:00

I dag fikk jeg være med på skrivekurs for åttendeklassinger med forfatteren Bjørn Sortland. Inspirerende! Nå har jeg blitt inspirert til å virkelig gjennomføre litteraturmål nummer 4: skrive en roman i NaNoWriMo, altså i løpet av november. Klarer jeg det kan jeg si at jeg har "vunnet" konkurransen (altså med meg selv, tidstyver osv.)

Det hjelper også å få en videohilsen fra vloggeren I talk to snakes. Ikke til meg personlig, selvfølgelig, men til alle som skal være med på dette heseblesende prosjektet. (Hun har også lagd video om Halloween, som jeg faktisk skal feire for første gang i år!)

Likevel - jeg vet NaNoWriMo vil ta mye tid, har mye å gjøre ellers, og skulle jo gjerne ha blogget og lest og så videre. Har en litterær ide, men vet ikke om den er gjennomførbar...
Jeg vil skrive ei spenningsfortelling om en barnebibliotekar (!) som må løse et mysterium med små barn som forsvinner etter ei eventyrstund. Det viser seg at... nei, nå får jeg bruke bokprat-skjønn og si at det vil jeg ikke røpe.

Har DU lyst til at jeg skal prøve meg på dette? Det betyr sannsynligvis mindre blogging, men kanskje du får ei (forhåpentligvis) artig historie å lese etter hvert?
Jeg blir med hvis jeg får minst 10 positive kommentarer på dette innlegget før november.

Gratulerer til Flukten fra virkeligheten!

2011-10-18T14:58:00.001+02:00

Bloggen Flukten fra virkeligheten fyller 3 år i år, og Ladybug (Mari) har trekning av bøker. Den vil jeg gjerne være med på:)

Noe å glede seg til... (i posten)

2011-10-13T20:47:00.003+02:00

Dear Customer,

Greetings from Amazon.co.uk,

We are writing to let you know that the following items have been sent
to:

xxxx

Your order # (received October 10, 2011)
-------------------------------------------------------------------------
Qty Item Price Delivery Subtotal

-------------------------------------------------------------------------

Amazon.co.uk items (Sold by Amazon EU S.a.r.L.):

1 Silence (Hush Hush) £4.98 1 £4.98

1 Bone £31.11 1 £31.11

Dispatched via Royal Mail (estimated arrival date: October 20, 2011).

Jeg har altså bestilt bok 3 i serien til Becca Fitzpatrick (starten anmeldt her) og ikke minst den geniale tegneserieromanen Bone av Jeff Smith! Elsker den! Og dette er hele fortellinga i ett bind, jeg har aldri fått lest slutten.
Gleder meg veldig!

Kjøper du bøker på nett?

Noe å glede seg til ... (ungdomsbøker)

2011-10-08T23:05:00.000+02:00

Bokhøst er et godt etablert uttrykk, og ikke uten grunn. Det er så mye å glede seg til framover! Ladybug har også denne måneden skrevet om nye ungdomsbøker som er på trappene.

Uavhengig av den lista gleder jeg meg spesielt til:

Gudløs av Josefine Ottesen (Det døde landet). Slutten på den intense science fiction-serien om Jonah. Forrige bok anmeldt her.
Med eld i hjartet (Asbjørn Rydland), fortsettelsen av Drakeguten
Gone: Pesten (Michael Grant), fortsettelsen av Gone: Løgner (se en flott trailer her)
Maria-eksperimentet (Kjetil Johnsen), fortsettelsen av Aeon-paradokset
Salomons ring (Jonathan Stroud), endelig en fortsettelse av Ptolemaios port (har ikke skrevet innlegg om de første bøkene om Bartimeus og Nathanael, en skam faktisk, for de er noe for seg selv og utrolig bra)
Pretties (Scott Westerfeld), fortsettelsen av Uglies
De dødes hus (Heine Bakkeid), fortsettelsen av Vampyrjegeren
Spesielle kriminelle (Katarina Bishop), fortsettelsen av Herlig uærlig

Men en trenger ikke lese serier ferdig for enhver pris. Jeg prøvde her om dagen å lese Molly Moon og morfemysteriet av Georgia Byng, bok 5 i en serie som jeg syntes å huske at jeg likte en gang. Skuffelse. Dårlig skrevet (og oversatt), klisjefylt og rotete. Har en viss sjarm, og få bøker handler om morfing (vet vi om noen andre enn Animorphs? Og Lampeåndens barn?), men jeg ble irritert gang på gang over interne virkelighetsbrister og hm.
Forresten, blir frustrert av den populærkulturelle fremstillingen av tyske kvinner som ukvinnelige, kalde og strenge (gjerne også brutale). Jamfør denne interessante oversikten over stereotyper. De lider fremdeles etter det nazistene gjorde for 60 år siden! (Til og med min kjære Joss Whedon faller i fella i Buffy season 8, se under)

Rowena, BtVS Season 8

A propos serier, skal prøve å begynne på siste bok i Artemis Fowl-serien, Artemis Fowl og Atlantiskomplekset av Eoin Colfer. Artemis har nå blitt en godgutt. Betyr det at han blir kjedelig? Den som leser får se! Forrige bok anmeldt her.

Jeg kan også forhåpentligvis glede meg til De fem fakirer fra Faizabad av P. B. Kerr (Lampeåndens barn). Forrige bok anmeldt her; den sluttet på en måte som gjorde meg spent på fortsettelsen.

Ellers kommer det en del gode bøker på kulturfond nå. To oversatte barne- og ungdomsbøker som ved første øyekast ser spennende ut: Heaven av Christoph Marzi, som er urban fantasy, og Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Lesebabbel-Eli etterlyste franske barnebøker! Her har du den!)

Fionavar og Fire

2011-10-07T21:28:00.002+02:00

Voyager, 1992

Jeg er nå ferdig med The Summer Tree, første bok i fantasyserien The Fionavar Tapestry av Guy Gavriel Kay. Den må vel kunne kalles en klassiker i sjangeren?

The Summer Tree handler om de kanadiske studentene Kimberly (Kim), Dave, Jennifer, Paul og Kevin som etter en fagkveld med professoren Lorenzo - senere avslørt som magikeren Loren - blir dratt med inn i fantasilandet Fionavar der de offisielt er kongens gjester, men i realiteten har helt andre, veldig viktige oppgaver å utføre. Den ene (SPOILER) skal ofre seg selv, den andre får den tunge byrden å se det ingen andre ser, den tredje vil bli tatt til fange. De får både venner og fiender. Nettopp disse dramatiske hendelsene er det som drar leseren videre.

Ja. Det tok litt tid før jeg virkelig ble hekta nok til å lese gjennom hele boka. Språket er for høytidelig for min smak, arven fra Tolkien er litt vel tydelig, og personene fikk jeg ikke noe veldig nært forhold til i starten. Men så skjedde det noe mystisk, og lesefeberen satte inn. Slutten ble rett og slett for dramatisk til å bare glemme resten av serien, og jeg har lest noe om bøkene som jeg virkelig har lyst til å sjekke ut. Nå har jeg fått låne de neste to bøkene på fjernlån, vi får se når jeg får tid til å lese dem og om lysten fremdeles er der.

Se ellers anmeldelsen til Knirk her!
"Kjendisbibliotekaren" Nancy Pearl har intervjuet forfatteren her (Kay sier at han ikke ville kopiere Tolkien, men gikk tilbake til de samme kildene Tolkien selv brukte.)

Gollancz, 2010

Ei bok jeg helt klart likte - så å si uten forbehold! (tam mot slutten?) - var Fire av Kristin Cashore. Jeg nevnte den såvidt her, i forbindelse med boka Graceling, som foregår i samme fantasiverden men i et avgrenset naboland og tidligere i tid. En grøssende ekkel biperson som blir introdusert i siste del av Graceling får en forhistorie i Fire (men fremdeles som biperson. Kanskje han får sin egen bok?).

Ungjenta Fire (Ild) er en ensom person på mange måter, enda mer enn Lady Katsa. Der Katsa er et ekte menneske med uvanlige evner, er Fire et vakkert, men forhatt og fryktet (halv-)monster. (I Cashores verden er "monster" en egen rase skapninger - menneske- og dyrelignende - ofte fargesterke, ville og sterke. ) Og for å toppe det hele var hun en gang datteren til den tvers igjennom onde Cansrel, en mektig intrigemaker som skapte krig og frykt før han døde (omstendighetene rundt dødsfallet er lenge et mysterium). Med sin ildrøde skjønnhet og ekstra magiske evner trollbinder Fire mennesker rundt seg - stort sett uten at hun vil det selv.
Og en dag blir hun bedt om å hjelpe den regjerende kongefamilien med å avsløre renkespill og nedkjempe fiendene. Lenge stritter hun imot. Men så blir hun nært knyttet til menneskene ved hoffet og skjønner at hun kan redde liv ved å forgripe seg på menneskesinn.

Jeg blir glad i Fire. Hun er en ekte helt! Av og til ufrivillig svak og beskyttet, men som oftest sterk og modig (uten å tro det om seg selv). Hun er villig til å ofre alt, og mister mye.
Romanpersonene er lette å plassere på linjen mellom gode og onde, men de har menneskelige problemer og prøver å finne ut hvem de er, og det gjør at det ikke føles altfor svart-hvitt.
Vi må ha en mannlig helt også, selvfølgelig, og Brigan er sympatisk men - hold dere fast - IKKE mye å se på! Meldingen er vel, og den applauderer jeg: den ekte skjønnheten kommer innenfra. Og det er lov å være annerledes.

Til slutt et sitat som sier mye om temaet i romanen (s. 183).

Not all daughters were like their fathers. A daughter monster chose the monster she would be.

Les gjerne anmeldelsen til:
En verden full av bøker
Marias bokblogg
Asvbib

Pedagogikk og sånn

2011-10-06T19:23:00.000+02:00

Funnet på library.nielsonpi.com

Synne 33 til Synne 11:
- Hei, sitter du der? (Synne 11 ser såvidt opp fra Skyggen over steinbenken av Maria Gripe der hun sitter i godsofaen)
- Ja...?
- Er det ei spennende bok? (Synne 11 lyser opp)
- Ja, veldig spennende. Det handler om ei jente som heter Berta og ei jente som heter Carolin som later som at hun er gutt... (Synne 33 avbryter så mildt hun kan)
- Har du sett hvor fint vær det er ute?
- Mm. Pappa sa det også, isted.
- Er det ikke bedre å være ute når det er så fint vær? Så får du litt frisk luft... og kanskje du kan ringe ei venninne og spørre om dere skal finne på noe?
(Synne 11 ser tvilende ut)
- Nei... denne boka var så spennende altså. Kanskje etterpå.

Sånn kan jeg være pedagogisk med mitt yngre jeg, hvis jeg vil. Jeg var altså en lesehest av dimensjoner da jeg var lita, holdt meg mye inne med boka som eneste selskap. De fine opplevelsene jeg fikk med bøkene gikk nok på bekostning av opplevelser jeg for eksempel kunne hatt sammen med venner.
Jeg lurer på hvordan jeg, Synne 33, ville vært i dag hvis jeg hadde klart å løfte blikket fra boka litt oftere? Men som jeg sier til mamma: Det ble jo menneske av meg også.
Jeg møter nå og da ekte lesehester også på jobb. Barn og ungdommer som låner bunker av bøker. Og så tenker jeg: jeg håper at du OGSÅ gjør andre ting enn å lese! Og det gjør heldigvis de fleste.

Hvordan kom jeg på dette nå? Jo, jeg har lest Modningsår: fra pike til kvinne fra 1966. Mest kuriosa egentlig (blant noen gode råd), og noe å småle av for moderne kvinner (s. 86-87):

Fantasien kan være til stor hjelp når du skal ta viktige beslutninger. La oss anta du skal velge deg et yrke. Selv om du nok til syvende og sist blir husmor, er det nyttig å kunne et fag så du kan forsørge deg selv før du gifter deg, og ha et yrke å falle tilbake på hvis omstendighetene skulle kreve det. Kanskje vakler du mellom sykepleierskens og lærerinnens arbeid. Hvordan skal du kunne komme til den beste løsning?
Det beste er å ta fantasien til hjelp. Se deg i fantasien i arbeid som sykepleierske. Dernest gjør du det samme som lærerinne. Ved å sammenligne disse to bildene vil du være i stand til å velge det yrket du liker best (...) Men vi må ikke la fantasien få for frie tøyler...

Og så vier forfatteren (den amerikanske legen Harold Shryock) ett helt kapittel til advarsler mot... hold deg fast: lesning av romaner og noveller. Sitat (s. 91):

På en måte er jo en forfatter en dagdrømmer som makter å skrive ned sine dagdrømmer på en så interessant måte at lesernes oppmerksomhet fanges (...) dagdrømmeri, enten det nå er originalt eller annen hånds opplevelser, får personen bort fra virkelighetens verden.

I dag ville sannsynligvis den godeste Shryock også tatt med pc-spill og film i kategorien dagdrøm, noe som altså er usunt og uheldig.
Jeg har selvfølgelig mange argumenter mot dette synet, som vel ingen ville våge å forfekte i dag? Bøker er så utrolig mye mer enn dagdrøm. Det kan gi så mye.

Men jeg prøver nå, som voksen, å leve etter regelen "litt av alt er det beste". Balanse. Kose seg med lesing, men også bruke tid på andre ting. Bevege meg. Være med andre mennesker. Rett og slett vende meg både utover og innover.

Alt til sin tid!

Jeg orker det bare ikke

2011-09-28T18:13:00.003+02:00

å lese bøker som aldri tar pause, som bare fortsetter og fortsetter, linje etter linje og setning etter setning, nesten uten dialoger, uten avsnitt, jeg blir gal av det, ja, jeg klarer faktisk ikke lese det (men det virker på meg som om dette er ett eller annet slags kunstnerisk ideal, noe de strekker seg etter, de nye norske forfatterne, lærer de det på forfatterstudier? det er høyverdig, kunst, som en strålende linje over den glatte takhimlingen, som Sannheten med stor S, og de får det utgitt, uansett hvor lite lesbart det er for den alminnelige mann og kvinne)

Eller de stopper. Og stopper. Ordene står der ganske alene. Og skal si så mye. En skal ta seg tid. Stå med ansiktet mot en vegg.

- Jeg har altså kikket litt i noen nye norske kulturfondbøker, for de som lurte! Heldigvis fins det unntak fra eksemplene over, og jeg får lyst til å lese noen av dem. Hvis jeg bare hadde tid...

Brev fra Lina

2011-09-25T20:28:00.001+02:00

Jeg har fått en skatt. Kopi av en bunke brev som oldemora mi Oline (Lina) sendte til sin egen mor i årene etter 2. verdenskrig. Her skriver hun om hvordan ting går i den vanskelige etterkrigstida, hun skriver om den første tida da pappa vokste opp og om familien. Så mye jeg ikke har visst om! Jeg får et nytt syn på så mye, til og med meg selv. Det er høytid, rett og slett, å lese disse brevene.

Tenk at jeg ikke hadde vært til hvis ikke Lina hadde flyttet fra Vestlandet til Nord-Norge. Heller ikke hvis yngstedatteren hennes (farmor) hadde flyttet til Oslo for at farfar, som var utdannet bokbinder (!), skulle finne jobb. Så mange hendelser har ledet opp til denne, der jeg sitter i ei stue i Hallingdal og skriver på et blogginnlegg som DU skal lese.

Jeg må bare ta en liten pause og virkelig ta inn tanken, la den strømme over meg.

Lina døde før jeg ble født, så jeg traff henne aldri. Jeg lurer på hvordan vi to ville hatt det sammen. Jeg skulle ønske at jeg iallfall kunne takket henne. For at akkurat jeg fins...

Får du ikke lyst til å...

2011-09-23T20:43:00.002+02:00

... virkelig gi deg i kast med elementene? Ikle deg pelsklær, feste ski på beina og legge ut over isødet i 50 minusgrader? Skyte isbjørn og hoppe over mange meter djupe bresprekker? Legge ut på en tur du ikke vet om du kommer levende fra?

Nei, ikke nevneverdig. Til norsk (til og med bosatt i Hallingdal) å være er jeg utrolig fornøyd med å være trygg på barmark i mer behagelige temperaturer. Kanskje til og med innendørs. Skiene har jeg aldri blitt spesielt venner med, selv om jeg klarer å holde balansen sånn noenlunde.

Men en bokvenn kan i det minste oppleve tøffe ting i fantasien. Jeg har lest om to norske karer som virkelig var tøffe: Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Bøkene hører til den lettleste serien "Fortellingen om" på Kagge forlag (sammen med biografier om både Ronaldo, Robert Pattinson og Barack Obama). De er skrevet av henholdsvis Rune Gjeldnes (førstemann som krysset Grønland på langs, i 1996) og Alexander Wisting (oldebarnet til Amundsens trofaste turkamerat Oscar Wisting). Wistings bok er ikke veldig bra skrevet, men det glemmer jeg fort når jeg leser det spennende innholdet. Roald Amundsen var faktisk først på Sydpolen, først gjennom Nordvestpassasjen og først i lufta over Nordpolen (luftskipet Norge). Jeg syns jeg hører Gro si: Det er typisk norsk å være god!

Visste du at

Amundsens rekordtur til Sydpolen for hundre år siden egentlig skulle gå til Nordpolen? Luringen ombestemte seg på veien; han mente han hadde en større sjanse til å komme først til Sydpolen enn til Nordpolen. Nansen hadde lånt ut skipet "Fram" til Amundsen og ble veldig skuffet over å bli lurt.
Den "tredje mannen", Hjalmar Johansen (som reddet Nansens liv på Nordpol-turen), røk uklar med Amundsen i Antarktis og derfor ikke fikk være med helt til Sydpolen? Historia hans endte forresten tragisk hjemme i Norge senere.
Amundsen var reservepappa for to små inuitt-jenter i to år?
Amundsens lik aldri ble funnet etter at han styrtet med et fly i Nordishavet i 1928?
Nansen som ung gikk flere skiturer fra Kristiania til Bergen?
Han også visstnok var en kvinnebedårer?
... og Folkeforbundets første høykommisær for flyktninger?

Etter å ha lest disse to bøkene har jeg fått tettet noen flaue huller i historiekunnskapen min, jeg har blitt imponert og fått lyst til å se "Fram" i virkeligheten, besøke Amundsens villa og se den nye filmen som skal komme om en annen norsk ekspedisjon: Kon-Tiki-ekspedisjonen.

Litteraturmål 2011 - status 3.0

2011-09-22T22:39:00.000+02:00

Spurte en sjuendeklasse hva de tenker på når de hører "god bok"!

Forrige statusoppdatering (nei, jeg snakker ikke om Facebook!) var i mai, så nå er det på tide.

1. Kjøpe ei ny bokhylle: den står der fremdeles!

2. Fortsette å bruke mine rettigheter som leser. Går fint, tror jeg!

3. Lese de uleste bøkene i bokhylla mi, blant dem "The George MacDonald Treasury". Hm. Har vel fått enda flere, så det er ikke helt som det skal. Noe må en ha å glede seg til!

4. Være med på NaNoWriMo neste november. Akkurat nå tviler jeg sterkt på sjansene mine til å gjennomføre dette prosjektet. Jeg har full jobb og masse å gjøre på fritida. Og når skal jeg få tid til å lese? Og blogge? (Kommer nok til å prøve å begynne likevel.)

5. Lese ei bok på fransk. Ei veldig lettlest bok står fremdeles utlånt på meg, fornya mange ganger og såvidt påbegynt. Cosette fra Les Miserables handler den om!

6. Lese minst ei bok med handling fra hver av de fem verdensdelene. Siden sist har jeg lest Kaffe, karamell og vaniljesaus, som handler om en afrikaner som kommer til Norge. Mener det var noe om bakgrunnen hans derfra. Ellers har jeg Europa, USA og Oseania. Forresten har jeg tenkt å lese noe om Sydpolen i høst, er vel obligatorisk:)

7. Aldri la ventepåblogginnleggbunka mi bli større enn tre bøker. NEI! Men jeg har begynt å være snillere med meg selv når det gjelder bloggekrav. Leverer oftere fra meg bøker uten å skrive om dem (men nevner dem i lista over Lest i 2011).

8. Lese ei bok jeg husker at jeg likte som barn. Det hadde jeg gjort allerede i mai.

9. Blogge minst 5 dikt jeg har skrevet selv. Fremdeles 3 til nå.

10. Bruke minst like mye tid på lesing som film. Tror faktisk jeg har klart det. Men stoppeklokke bruker jeg ikke.

Ungdomsbøker.no - ny nettside

2011-09-18T15:20:00.001+02:00

Noen tanker:

mange bra bøker!

nettsida vil først begynne å leve når folk logger seg på og skriver anmeldelser. Avhengig av engasjement!

jeg lurer på hvorfor det verken er lenker til nettbokhandler eller bibliotekkataloger fra bøkene. (vil ikke folk vite hvordan de får tak i denne boka som skal være så bra?)

Høsten

2011-09-18T15:10:00.002+02:00

Cappelen Damm, 2011

Norge har fått sin egen dystopi for ungdom! Det er Høsten av Jan Henrik Nielsen. (Har vi flere?)

Høsten er ei nydelig årstid, egentlig. Men tenk deg en verden der høsten er eneste årstid. Det grønne er konstant brunt, alt råtner og visner bort og naturen er uten liv. Slik har vår verden blitt i denne framtidsromanen, som skummelt nok ikke er plassert i noen fjern framtid. Vi får ingen årstall, men samfunnet som er beskrevet før den store katastrofen er gjenkjennelig. En får virkelig følelsen av å være i et aktuelt norsk kystlandskap, med skjærgård, fyr, lange brospenn over fjorder og brosteinsbelagte bygater. CD-spillere har de til og med!

Det første stedet leseren møter er en bunker på ei øy som forsåvidt kunne vært hvorsomhelst eller nårsomhelst. Selvforsynt med hermetisk mat og vann fra brønn, et lite samfunn på tre personer: Nanna på 12, Fride på snart 6 og pappa. De lever under jorda, i frykt for noe eller noen, og jentene får ikke lov til å gå opp på overflaten. Faren prøver å gjøre livet så normalt som mulig, med rutiner som skoletimer og loggføring av det de kan se av verden utenfor - og bestefars hus - gjennom et periskop. Slik har de levd i 5 år, og Fride, som egentlig ikke husker noe annet, sverger på at hun skal ut før hun blir 6. Det klarer hun en dag når faren ikke ser, og søstrene opplever "frisk luft" for første gang på lenge.
Men det er krise for de tre: matlageret er snart tomt, fisken biter ikke på agnet, og faren blir snart syk av den mystiske sykdommen som har rammet landet. Nanna og Fride må til byen de bodde i for å finne medisiner til pappa. En farefull, lang vei, nesten livløs, der gule prikker er malt på både trær og hus og broer er sprengt.

Hva tenker jeg om boka? Bakteppet og ideen om en stor katastrofe i vårt eget land er god. Det jentene opplever er spennende, og reaksjonene deres og måten de oppfører seg på er troverdig. Slutten er rørende, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre!

Men hvis jeg får si noe kritisk: det er veldig mye dialog i denne boka. En får følelsen av å se en film der folk snakker sammen, men jeg savner et kamera som kan VISE meg ting som har skjedd, eller tanker i for eksempel Nannas hode. Hilse-dialoger (hei! jeg heter ...) kan også beskrives i steden for å gjengis ordrett. Katastrofen som har skjedd blir forklart av forskjellige personer med mye av de samme ordene - med akkurat nok forskjeller til at det virker realistisk og at en får ei grei spenningsoppbygging.
Jeg likte altså fortellinga, men kunne tenkt meg en annen fortellermåte. Jeg skulle også gjerne visst hvordan hovedpersonene ser ut, takk!

-Jeg ønsket å skrive en bok om mot, kjærlighet og håp, og det var ideen om en verden nesten uten mennesker som forløste det hele, sier forfatteren om boka.
Håp. Da må det jo bare komme en oppfølger! Når kommer den?

En kopp

2011-09-14T18:36:00.001+02:00

Graceling

2011-09-14T17:22:00.001+02:00

Gollancz, 2008

For my mother,
Nedda Previtera Cashore,
who has a meatball Grace,
and my father,
J. Michael Cashore,
who is Graced with losing (and finding) his glasses

Dette skriver Kristin Cashore før boka Graceling virkelig begynner - og da er jeg allerede solgt! Denne boka var en nytelse å lese.

Grace kan oversettes med ynde (gratie), nåde eller forståelse av hva som passer seg, men i Cashores bok er "grace" en spesiell egenskap, gjerne av det overnaturlige slaget, som bare enkelte personer (gracelingene) har. Noen kan lage himmelsk mat, noen kan snu seg helt rundt langs midjen, andre kan bevege seg lynraskt. Gracelingene har øyne med ulik farge, og de blir verdsatt og/ eller fryktet alt etter hva gracen deres er. De mektige kongene i de sju landene ønsker å ha kontroll over dem, og et graceling-barn vil ofte bli tatt fra foreldrene tidlig.

Lady Katsa bor på slottet til onkelen sin, kong Randa. Som åtteåring drepte hun en mann, og drap er hennes grace. Nå arbeider hun som leiemorder og innkrever for kongen. Av og til skal hun torturere og drepe bare for å skape frykt. Hun hater det, men tror ikke hun har noe valg.
I hemmelighet har Katsa startet et Råd sammen med andre som vil arbeide for rettferdighet i landene. De gjør det kongene egentlig skulle gjøre, beskytter vanlige folk mot bandenes herjinger og setter fanger fri. Robin Hood på vei!
En dag møter Katsa prins Po fra øyriket Lienid. Han er en graceling med egenskaper som gir henne uventet og velkommen motstand i kamp; han viser henne at hun har styrke til å ta kontrollen over sitt eget liv. De to drar av sted for å finne ut hvem som kidnappet Pos bestefar og gjør en sjokkerende oppdagelse. Jeg mener en virkelig sjokkerende oppdagelse. Grøss.

Det er så mye jeg faller for i denne magiske romanen. Den er lett å lese, men likevel ikke overfladisk. Guttejenta Katsa som er redd for å miste seg selv minner litt om Katniss i Dødslekene, men ikke plagsomt. Hun er sterk og selvstendig. Forholdet mellom henne og Po er utrolig godt skrevet. Hele verdenen fortrylla meg, rett og slett. Poesien i det som skjer.

Akkurat nå skulle jeg hatt en trylleformel for å dra deg mot denne boka! Liker du klassisk fantasy med passe mye romantikk og en god dose action, så
PRØV DEN

(fikk du med deg det?)

Jeg har også begynt på Fire av samme forfatter, med handling fra samme univers. Den har jeg enda ikke falt for. Savner Katsa og Po.

Mange andre har lest Graceling, blant annet:
Knirk
En verden full av bøker
Flukten fra virkeligheten
Books for keeps
Marias bokblogg
Kjærlighet for bøker

Nye ungdomsbøker

2011-09-13T15:16:00.002+02:00

Foreningen!les har lagt ut ei liste over nye norske ungdomsbøker for 2011(uPrisen). Denne lista var ny for meg, og flere av titlene gleder jeg meg til ålese! Her har du blant annet bok 2 om vampyrdreperen og siste bok om den 4.parallell. Oooog endelig siste bok i serien om Runesteinen.

Så har jeg lest 4 nye kulturfondbøker for barnog ungdom:

Hvisdu elsker megav Anneli Klepp: sommerferiebok, overraskelse/ skuffelse. Feilen min var at jegfør start bare leste bakpå boka, der det ser ut til at det blir en viss action,og ikke tenkte på de andre utgivelsene av forfatteren: Lusne forviklinger ogvarm blåbærpai og Mugne forviklinger. - Det er litt spenning iKlepps bøker, men først og fremst er det en lett tone, noe humor, typetekarakterer (for eksempel et par udugelige foreldre) og en skikkelig happyending. Roald Dahl-aktig, bare mindre ekstrem? - Hvis du elsker meg erhakket mørkere enn de andre, spesielt i starten, men så blir det litt vel enkleløsninger på problemer. Koselig, har noen fine episoder og personer jeg ble ganske glad i, jeg hadde bare ventameg ei mer intens ungdomsbok. My bad!
(Barnebokkritikk har anmeldt boka her.)
Saiko av Linn T. Sunne: lettlest ungdomsbok som blirganske så mørk. Åmål-lignende bygd, jenter som fester, en eldre gutt som brukeret intimt bilde som pressmiddel for å få seg "liksom-kjæreste", endrømmegutt som SPOILER det ikke går så bra med. Jeg prøvde å like boka, men jegfølte først at den ble for forelskelses-søt og så for depressiv og langdryg(selv om den er kort), med en uproff slutt. Det mangler etter mitt synsammenheng, helhet. Men som sagt, lett å lese. Se her for en mer positiv anmeldelse:)

Tenkestjerne2 av Kristian Bergquist: vant romankonkurransenFysikk - mystikk i 2010. Min dom: Nei. Nei. Dette likte jeg ikke. Helt klartinspirert av Erlend Loe og Naiv. Super; bankebrettet er bytta ut med bordtennis(som jeg liker!); men vanskeligere å forstå - fysikk-poesi er en interessanttanke, men bare delvis vellykka, av og til ufrivillig morsomt - og med en surhovedperson som jeg ikke klarte å sympatisere med. Synd, for det er etteller annet der...

Omnipax, 2011

Meg ogen kritthvit T-skjorte uten trykk på av Liv Eirill Evensen: bedre! Kjemperar, menbedre. Lyspunktet i denne bunka.

Utsidagir inntrykk av at det er ei bok for ganske unge lesere, men helt fra startener det klart at den passer best for, skal vi si, 14 og oppover. Kapitlene erkorte, språket er forholdsvis lett med korte setninger, men innholdet ermodent. Iallfall et forsøk på modenhet:)

Anne ogAksel lager sitt eget tomanns-firma der målet er å bli rike på ganske sprøideer - som å dele ut T-skjorter i store størrelser med påskriften "Eat ordie" til overvektige kvinner på kvinnedagen. Hvert kapittel blir innledetav en ekte, formell prosjektbeskrivelse med en god porsjon selvironi (ett avpunktene heter "hvem skulle liksom forestille å gjøre hva"). Ellersfår vi Annes versjon av historien om henne, Aksel og forholdet dem imellom -delvis fortalt til leseren og delvis henvendt til Aksel, hvor han enn måttevære etter at han - SPOILER - døde i (blod?)kreft. Så dette er ikke eitøysebok. Den er dypt alvorlig, bare sprø i tillegg. Og rørende.

Ellers begynte jeg på Neliasnatt av Gro Fykse, fortsettelsen av Nelias gåte som jeg noklovpriste her for dens originalitet:) Andreboka starterikke med noe sammendrag av førsteboka, og det er ingen forklaringer til ord ognavn - helt klart meningen at en skal lese dem rett etter hverandre. Fikk ennagende følelse av å ikke like fortsettelsen. Jeg finner logiske feil og tingjeg vil rette på... vil likevel prøve å gi den en sjanse. En gang. Når jeg får låntførsteboka på nytt.

Søppel

2011-09-11T20:55:00.001+02:00

Jeg har lest boka Trash av Andy Mulligan! Begynte på den for første gang for ei tid tilbake, men slutta fordi ... jeg ikke likte bøker om fattige barn? Gir de meg dårlig samvittighet fordi jeg har det så godt og ikke gir mer til veldedighet?

Uansett, nå leste jeg den fra begynnelse til slutt, og den traff meg. Den forteller om tre gutter i et land som kan være Filippinene, barn som bor på et søppelberg og lever av søppelplukking. Å, det fins mange av dem i virkeligheten! Det går ikke an for en priviligert nordmann som jeg å forestille seg hvordan det kan være å leve fra hånd til munn, men jeg får en viss anelse. De lever i et korrupt land, der du er heldig hvis du finner en venn du kan stole hundre prosent på. Og en dag finner en av disse guttene en veske med ei lommebok, et kart og en nøkkel. Det fører til farlige situasjoner og helt spesielle oppdagelser. En skattejakt med livet som innsats.

Trash minner meg littegrann om Millioner av Frank Cottrell Boyce, fordi den også handler om masse penger, men det er en himmelvid forskjell fra situasjonen de to engelske brødrene er i (den ene vurderer å bruke pengene på Playstation-spill og andre strengt tatt unyttige ting) og livet til de tre små søppelguttene.

Les boka, ja! Sa jeg ikke det?

11. september - stressmestring bok 1

2011-09-11T16:02:00.001+02:00

Det er ti år siden tvillingtårnene raste i New York, og jeg har lest to bøker om ekstrem stressmestring og menneskelig oppførsel i kriser.
To romaner, den ene basert på virkelige forhold, den andre fantasi.

Den første, Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal, handler om 20-årige Victoria Bakke som begynner på befalsskolen i det norske Forsvaret. Hun har to grunner til å søke, og ingen av dem ville sett bra ut på et søknadspapir:
1. Hun vil være sammen med kjæresten sin Christian, som også har søkt.
2. Hun vil slippe å jobbe i morens frisørsalong.
Ingen tanker om forsvar av folk og fedreland hjemme eller ute. Hun ser ikke ut til å skjønne hva hun egentlig har begitt seg inn på, og tropper opp med velpleide rosa negler og ditto i rosa trillebag. Akkurat dette virker forferdelig naivt, jeg kan ikke helt godta det - men måten hun senere utvikler seg på gjør jenta mer realistisk, og jeg får sympati for henne.

Victoria skjønner snart at hun ikke har meldt seg på noen lettvint konkurranse eller lek, og at det er lettere sagt enn gjort å gjennomføre. Men hun er stolt og sterk, og dette er noe hun vil klare. Kanskje spesielt fordi hun har kommet inn på "fittekvote" og må arbeide hardere enn guttene for å bli godtatt.
Victorias og også Christians historie er dramatisk; de har begge psykisk bagasje som påvirker både forholdet dem imellom og måten de takler militæret på. Eller slett ikke takler det. Vær forberedt på sterke scener, gjørme, gråt og brøl og tenners gnissel!

Fittekvote ville blitt en flott film, og det var også planen, men det ble altså bok i stedet. Den er med i leseaksjonen tXt for ungdomsskolen og fikk Uprisen i mai. Jeg ville ikke anbefalt den til en 13-åring, men så er også lesere forskjellige. Bokbloggturneen anmeldte den i fjor.

Det er interessant å lese om livet i militæret. Beskrivelsene av hardkjøret er ikke overraskende, en har jo hørt rykter, men det er fascinerende å få vite konkrete detaljer fra forfattere som har vært der selv og også snakket med Norges første kvinnelige befalsstudent.
Men det jeg kjenner skildringene av de fysiske og psykiske testene igjen fra er spenningsromaner jeg har lest, som for eksempel Rekrutten (agentroman) eller Dødslekene (dystopi).

Eller som den andre boka jeg vil blogge om i dag, Divergent av Veronica Roth. Men det blir neste innlegg!

Det var jo lesedagen i går!

2011-09-09T14:24:00.002+02:00

Er du ikke glad for at du kan lese?
I går var det faktisk den internasjonale Lesedagen, fastsatt av UNESCO i 1965. I år med fokus på forholdet mellom lesing og fred.

Lesing kan bidra til fred ved å skape kunnskap og ved å vise at en sak stort sett har flere sider. Det er et flott argument for arbeid med leseopplæring!

Og ute er det nydelig vær, for en gangs skyld

2011-09-09T10:53:00.000+02:00

Inne er det snørrsnyting og sitronbrus og varmt teppe rundt beina. Nå er jeg altså skikkelig forkjøla, hjemme fra jobb. Håper jeg ikke smitta for mange på skolebesøket mandag, for dette er kjedelig altså!

Jeg setter vinduene opp så effektivt jeg kan og prøver å nyte sola der den skinner inn på godstolen. Ser hvordan den farger elva gullhvit. Kjenner sånn på lengselen etter å få være ute og virkelig nyte den ekte utelufta. For selv om det har vært mye regn i det siste (stakkars potetbøndene på Jæren) kan det jo bli en fin høst. Kanskje det blir regn igjen imorra.

Når en ikke orker så mye annet er det perfekt å ha ei bok eller en film å ta til. Disse dagene har jeg blant annet:

sett spillefilmen The Last Airbender på dvd. Skuffelse! Er nok bedre som tegnefilmserie. Kunne hjulpet med Jasper fra Twilight som en av hovedpersonene, men skuespilleren klarer slett ikke å komme med "comic relief" som karakteren skal. Mye vifting med hender og føtter og dårlig skuespill.
sett nest siste Harry Potter-film på dvd. Hadde flere ganger en følelse av å se noe nytt, selv om jeg så filmen flere ganger på kino!
sett program på TV som jeg aldri får sett i ei vanlig arbeidsuke
lest fantasyserien Drageriddere av Jo Salmson. I alt seks bøker, lettleste og med mangapregede svart-hvitt-tegninger. En av dem er med i tXt-aksjonen for ungdomsskolen i år!
lest dystopien Divergent av Veronica Roth, anbefalt av flere bokbloggere. Veldig spennende, fikk assosiasjoner til flere andre bøker i sjangeren - det plaget meg litt - men godt arbeid. Har tenkt å skrive mer om den senere.
lest barneboka Flaks av John Hollen og Mattias Hollen Aasen (sønn). Søt historie om en gutt som alltid har uflaks helt til han en dag finner en trekløver! Handler også om vennskap.
lest 3 oversatte ungdomsbøker fra kulturfond-ordninga: Knust suppe av Jenny Valentine (om sorg og vennskap. Skrive mer om den?), Kirkegården av Gerdur Kristny (islandsk grøsser, burde egentlig hett Lenestolen!) og Hallo, elsk meg da av Johanna Thydell (jenter, rivalisering og vennskap; syntes jeg hadde lest det før og ble ikke veldig sjarmert)
lest ei Buffy-bok (Bad Bargain); holder på med en til

Det heter at den som elsker bøker aldri vil kjede seg. Likevel, jeg ville faktisk mye heller vært ute i frisk luft - eller i den litt mindre friske biblioteklufta - enn å bare sitte her. Så hvis du kan - kom deg ut!

Blodmånenatta

2011-09-02T20:55:00.002+02:00

Cappelen Damm 2011

...jeg våknet på sykehuset. Da var det mørkt utenfor vinduet, og bare en nattbordlampe lyste i rommet. Pappa satt på sengekanten min, han var bustete på håret og helt rød rundt øynene. Bestemor og bestefar sto på den andre siden av senga mi. Det trillet store tårer nedover kinnene til bestefar, og hendene til bestemor skalv når hun klappet på meg. Likevel klappet og klappet hun, og bestefar og pappa strøk og strøk meg over håret og på hendene.
"Jeg må kjenne at du er til," sa pappa. "Jeg må kjenne deg så jeg kan tro på at du fortsatt er til."

Ei bok jeg nettopp leste - og falt for - var Blodmånenatta av Guro Sibeko. Ikke mange sidene, men jeg følte jeg hadde vært med på et stort eventyr. Det handler om jenta Kaspara som bor i midnattssolens land ved havet og som er vokst opp med troen på at nøkken, draugen og de andre figurene i norsk folketro finnes. Og i bokas verden gjør de jo det! Det finner hun ut for alvor den dagen hun og mamma ror på havet og plutselig ser draugen. Draugen er et varsel om død, og det er mamma som drukner.

Kaspara blir nesten syk av sorg, men en dag skjønner hun at det går an å redde folk fra draugens fangenskap. Med et virkelig heltemot (som jeg så gjerne tror på at akkurat denne småjenta har) oppsøker hun både Tanke og Minne (Hugin og Munin), huldra, haugfolket, nøkken og alvene for å få mamma tilbake. Hun vekker til og med opp en død viking med hjelp av Svarteboka (Litt usikker på hva jeg tenker om hekseri - men glemmer det når jeg leser.) Flere ganger er hun i livsfare.

Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste: så godt Sibeko skriver! Enkelt, spennende, rørende. Av og til får en følelsen av å være i et folkeeventyr, selv om det helt klart er en moderne setting rundt. Kaspara får hjelpemidler som hun skal bruke videre, hun har gode hjelpere, du har en tretrinnsregel, og hun overlister motstanderne. Det er korte kapitler med gradvis oppbygging av spenning i hvert kapittel, hvert steg fører jenta lenger fram mot målet.

Og så de nydelige tegningene til Knut Andre Solberg, da! Selv om framsida er i farger, er svart-hvitt-tegningene inni bedre lagd og - ja, lekre syns jeg. Det er såpass godt illustrert at små barn nok vil syns det er i skumleste laget. Men det gjelder også selve fortellinga. Hva skal en si? 9 år og oppover?

Blodmånenatta har fått veldig gode anmeldelser også andre steder, se her (Bokkilden/diverse aviser) og her (Barnebokkritikk). Ikke dårlig for en debutant! Den var med på Cappelen Damms bokbloggturne i mai.

Akkurat nå - i september

2011-09-02T20:54:00.000+02:00

Jeg har nettopp lest Ladybugs liste over ungdomsbøker som kommer nye nå i september, og gleder meg spesielt til Gudløs av Josefine Ottesen, siste bok i serien Det døde landet. Her har jeg skrevet om forrige bok!

Ellers er jeg nå inne i en periode der det skjer mye, både privat og i jobbsammenheng, og den kreative og bokglade Synne settes på prøve. Det er bokprat-høst! Jeg kommer til å møte små og store unger/ ungdommer denne høsten som har mer eller mindre lyst til å høre meg fortelle om nye bøker, og jeg vet av erfaring at jeg kommer til å være mer eller mindre godt forberedt. Men heldigvis skjer det ofte noe merkelig og magisk når jeg står der foran dem med bøkene. De skjønner at jeg har likt ei bok når jeg snakker om den, og kanskje de vil lese den selv.
Det hender også at et mindre inspirert foredrag fører til boklån, så sant boka har et interessant nok TEMA! Sånn er det bare.

Så framover kommer det nok til å bli mest barnebok-lesing på meg. Jeg venter å få mange nye kulturfondbøker på jobben i høst (og litt er igjen av innkjøpsbudsjettet), og jeg vet jeg ikke vil komme meg igjennom alle bøkene, men kanskje det er noen skatter der som jeg bare MÅ fortelle om og få de små til å lese? Og kanskje deg, kjære blogg-leser?

The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel (inneholder spoilere)

2011-08-31T21:15:00.004+02:00

Random House, 2007

Hvordan skal jeg begynne? Det er så mye jeg har lyst til å si om denne serien. For å si det kort: 1) STORE FORVENTNINGER (NESTE HARRY POTTER?) 2) IRRITERT 3) KANSKJE POSITIV LIKEVEL 4) UFRIVILLIG SPENT. Jeg skal prøve å holde meg unna det rene handlingsreferatet, men litt kan det være verd å vite om bøkene:

Vi møter mange personer og skapninger. De viktigste er

15-åringene Josh og Sophie Newman. Amerikansk søskenpar som en dag får vite at de er legendariske tvillinger med overnaturlig sterke auraer (sølv og gull), og at de har en viktig rolle i en kommende kamp for menneskenes frihet. Blir plukket opp og beskyttet av
Nicholas og Perenelle Flamel, et ektepar som en gang på 1300-tallet fant kodeksen med oppskrift på livseliksir. (Perenelle er syvende datter av syvende datter og ei mektig trollkvinne.) Eliksiren må fornyes hver måned for at de skal holde seg unge; det har de klart å gjennomføre fram til den dagen boka blir stjålet av
John Dee, en engelsk magiker/trollmann/dauingvekker (necromancer) som fikk udødelighet av en ikke navngitt Elder-mester etter at han en stund hadde vært Nicholas Flamels læregutt.
Elder-rasen kom før menneskene; Dark Elders ønsker å omskape jorda til det den var før menneskene ødela den (og gjøre menneskene til slaver); Dee vil hjelpe dem med dette. Tvillingene vil være en viktig brikke i hans spill.
Scathach (Scatty), en neste generasjons Elder av vampyrklanen, suger ikke blod men følelser. Mester i kampsport og har overlevd utallige kamper både i vår verden og parallelle skyggeverdener. Hjelper tvillingene.
Machiavelli, fransk sikkerhetssjef som også er udødelig; han samarbeider delvis med John Dee, men de stoler ikke på hverandre.

Flamel-paret må altså få tak i kodeksen som er stjålet, hindre Dee i å sette mørkets krefter fri for alvor og i å fange tvillingene og bruke dem til sin egen fordel. Alt mens de selv eldes og raskt mister krefter (iallfall i Nicholas tilfelle).

Og det er ikke måte på hvilke skapninger som blir påkalt og oppsøkt på begge sider, både udødelige mennesker og eldgamle guder: Hekate, (vokter av Verdenstreet Yggdrasil), guden Mars, Heksa fra Endor (jf 1. Samuels bok), Jeanne d'Arc, William Shakespeare (!) som også er udødelig, Billy the Kid, sfinkser og hornguder og havmennesker og magiske sverd. Vår egen Odin blir omtalt. Og her sendes det trylleformler og lages kraftfelt og vekkes stormer til den store gullmedaljen. Pjuh.

Handlingen skifter mellom flere personer; dels fra kapittel til kapittel og dels mellom avsnitt. Det går stort sett greit å følge med, men det oppleves for meg litt oppstykka. Så: MASSE ACTION, mindre tid til å dykke ned i personer og virkelig utforske. Vi får vite litt her og litt der, det er mange biter å sette sammen. Og det vi får vite av viktige ting er stort sett historiske hendelser, fortalt og ikke vist (bortsett fra når Sophie, som har fått Heksas minner, gjenopplever dem). Det krever sin forfatter å gjøre fortalt historie interessant, og jeg føler ikke Scott klarer det. Han kan så mye om mytologi (blir ikke kalt for irenes fantasykonge for ingen ting!) og også nyere historie, men formidler det på en måte jeg har problemer med å fordøye. Jeg vil gjerne være der når det skjer!
(Har en følelse av at jeg har nevnt det i forbindelse med ei anna bok på bloggen, kan noen hjelpe meg?)

Tre ting jeg irriterte meg spesielt over:
1. Det er en grense for hvor mange ganger jeg orker å lese om at noen snakker på et språk som "predates modern English" et cetera. Vår forfatter har en tendens til å gjenta seg selv.
2. Når jeg leser at en gud bare har forakt til overs for menneskene, forventer jeg ikke at han skal gi dem en god klem når de møtes. Flere steder kunne logiske brister og misforhold vært luket ut.
3. Etter å ha lest en anmeldelse på Amazon som satte ord på litt av det jeg følte etter første bok, tenker jeg stadig: entallsformen av humani er humanus, Michael!!! (Akkurat denne sure anmeldelsen var, når sant skal sies, ganske alene i havet av lovprisninger.)

En interessant vri er at Scott setter de mytologiske skikkelsene (Elderne) inn i en moderne sammenheng, og at de udødelige er motebevisste, til dels har topp teknologisk utstyr (en er techno-stjerne) og så videre. Av og til blir det ufrivillig komisk, og jeg lurer på hvor moderne bøkene vil virke om ti år, men det er et ærlig forsøk å aktualisere mytologien på.

I de tre første bøkene får jeg faktisk ikke noe inntrykk av at våre venner er i noen stor fare; de har uante krefter og gode allierte som SPOILER SPOILER slår de overivrige skurkene tilbake i kamp etter kamp. MEN. The Necromancer er et vendepunkt. Jeg skal ikke si hva som skjer i bok 4, men jeg fikk for første gang - lenge etter møter med ekle monstre og mørke katakomber - frysninger og virkelig bange anelser. Jeg ble rett og slett spent, ville lese den femte boka (som jeg ikke hadde bestilt) fluksens.

Det hjelper også på spenningen å finne et profft utseende online-spill der jeg kan teste kunnskapene mine. Ja, og så kommer det jo selvfølgelig en film! Og det kan jeg si; plot, dialog og actionscener bare ROPER på ei filmatisering. Det trenger ikke bety at boka er god. Men. Nå klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva jeg syns om Nicholas Flamels hemmeligheter.

Jeg tror bøkene, uansett hva jeg syns, kommer til å bli en stor suksess. Merkelig at de ikke er oversatt til norsk enda. Det er vel rett rundt hjørnet.

Spørsmål om bøker

2011-08-28T19:32:00.001+02:00

Hos Anita fant jeg disse spørsmålene om bøker, og selvfølgelig svarer jeg på dem!

Favorittbok i barndommen?
Vet ikke om jeg kan plukke ut en spesielt, men jeg likte godt Skyggen over steinbenken (Maria Gripe). Så tv-serien også. Var vel kanskje 10?
Hva leser du nå?The Necromancer av Michael Scott (bok 4 i serien The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel).
Dårlig bokvane?Dette er egentlig helligbrøde for en bibliotekar, men... ja. Jeg småspiser mens jeg leser. Og prøver å ikke søle på bøkene. Og rynker selvfølgelig på nesa hvis noen leverer ei flekkete bok på biblioteket.
Verste boka du har lest?Husker ikke. Ingen jeg føler for å advare folk mot! Jeg har vel aldri lest ferdig ei bok jeg har blitt kvalm av. Dårlig skrevne bøker har jeg blitt flinkere til å legge vekk.
Beste boka du har lest i år?Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. Anmeldt her.
Favorittforfatter?Vanskelig å velge. Josefine Ottesen, kanskje? Suzanne Collins. Likte godt Ken Folletts historiske bøker, men har ikke lest mer av ham. Wilbur Smiths serie om Taita likte jeg også, men har ikke lest de andre spenningsbøkene. Jeg leser sjeldent et helt forfatterskap!
Favorittbøker?
Mnem av Simon Stranger, Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafon, Rumo av Walter Moers, Barnepiken av Kathryn Stockett, Phantastes av George McDonald, og den før nevnte Kjærlighetens historie.
Kan du lese på bussen?
Nei. Kan nesten ikke tenke på lesing mens jeg sitter på bussen!
Hvor er din favorittplass å lese på?
Godstolen i stua. Ellers er det herlig å kunne sitte i friluft å lese, gjør det altfor sjelden!
Hva tenker du om å låne bort bøker?
Går fint, det! Har vel kanskje gjort det et par ganger.
Lager du eselører i bøkene dine?
Veldig sjelden. Har gjort det i boka jeg leser nå. Latskap, kunne funnet en lapp å stikke inni boka!
Skriver du noen gang i bøkenes marg?
Ikke siden jeg studerte.
Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Norsk.
Hva får deg til å elske en bok?
Den drar meg inn i sin verden, får meg til å tro på den fullt og helt og leve i den mens jeg leser.
Favorittsjanger?
Tenker mindre på sjanger enn at det skal være engasjerende og gjerne litt mystisk, men har lest endel fantasy, ja.
Sjanger du leser sjeldent (men skulle ønske du leste mer av)?
Biografier.
Favorittbiografi?
Leste Hulda Garborgs dagbok fra starten av 1900-tallet, det var interessant!
Har du noen gang lest en selvhjelpsbok?
Ja, men husker ikke tittel og forfatter.

Foto: Flickr (Entrez dans le rêve)

Jeg fant ut at jeg ville prøve å snuse opp hvor disse spørsmålene først kom fra, og kom et stykke. Såvidt jeg kan se var Carina først på norsk, Bokbabbel på svensk, og hun oversatte dem fra engelsk hos My Porch. Og før det har de reist land og strand rundt, sikkert:) Vi er en STOR lesefamilie her i verden!

Andre jeg vet om som har svart på disse spørsmålene i Norge (i tillegg til Anita):
Astrid Terese
Caroline
Tanz (Eva)
Elida

Hva venter rundt neste sving?

2011-08-27T20:07:00.002+02:00

Micael Dahlèn, forfatteren av Nextopia, vil si: FRAMTIDA. Ei spennende framtid med noe som er nytt og bedre.

Daniel Alexander Delfin fra filmen Delfinen vil si: drømmen om den perfekte bølgen, meningen med mitt liv.

Litt artig at jeg leste boka og så filmen samme dag! For jeg syns de har noe til felles. De handler om det å se framover, utover det en har i dag. Ønske seg noe mer. When you wish upon a star...

Cappelen Damm, 2011

Boka Nextopia startet som en blogg, http://nextopia.info. Hvis jeg skal prøve å sammenfatte Dahlens budskap i ei kort setning må det bli: vi mennesker søker etter lykken som ligger i det neste, det vi kan skaffe oss i i framtida.
Og i hans verden kan det virke som om alle mennesker 1) har denne innstillinga til livet, og dermed er mindre tilfredse med det vi har enn det vi kunne hatt, og 2) har en praktisk og økonomisk mulighet til å gjennomføre kjøret etter Nextopia. Den nyeste iPoden, bilen; en ny ektefelle. Han utelater på et vis alle som ikke har disse mulighetene, fra statistikken og nyhetseksemplene han underbygger påstandene sine med. Eller om de er med, de som egentlig ikke har råd, sier han ingen ting om gjeldsslaveri og så videre.

Jeg er glad for å kunne si at punkt 1 ikke stemmer for min del. Vel, det kan være at jeg tenker når jeg kjøper en ny pc: sannsynligvis kommer det en mye bedre pc neste år (uke?). Men jeg prøver å se det positive i det jeg har, være fornøyd med det. Er jeg unormal, kanskje? Jeg er forsåvidt ikke overrasket, bare trist, over den ekstreme samfunnsutviklingen han skisserer.

Jeg er ikke helt sikker på hva forfatteren mener om Nextopia. Det kan se ut som om han mener det er ei naturlig utvikling, at vi er ment å strekke oss etter det vi ikke har. I siste kapittel (Prolog) skriver han:

Det må da være en grense for hva vi kan konsumere, en grense hinsides lykkemotorveien, der det blir umulig for oss mennesker å være lykkelige og i stedet blir mer ulykkelige?
Vil ikke naturen sette en stopper for globaliseringen, utnyttelsen av jordens ressurser og vårt overforbruk? Går vi ikke lei av alle mulighetene som fallbys og kan skape vår egen nestesåpe for et voksende globalt og potensielt publikum?
Svaret på alle disse spørsmålene er nei. Det eneste naturen kan gjøre for å forandre bildet vi har tegnet i denne boken, er å ta livet av oss. Atferden som har brakt oss dit vi er i dag, ligger i genene våre.

Han argumenterer med at atferden vår er naturens verk - og siden naturen har gjort alt riktig, må vel atferden være riktig? Naturens hensikt har alltid vært at vi skal prøve å bli lykkelige.

La gå at vi har godt av for eksempel medisinsk forskning som lindrer smerte og holder sykdom unna, men ellers...?
Les gjerne Lindas innlegg om temaet, jeg likte det godt.

Skal det være ei bruktbok i det våte været?

2011-08-27T16:07:00.001+02:00

For å nyte synet av dette fossefallet må du vri på hodet.

I dag bøtter det ned! Jeg må si jeg er glad for at jeg stod tørt under taket i bruktbutikken i dag og ikke satt på sykkelsetet under Birkebeinerrittet.

Jeg har nå vært butikkdame for første gang. Tatt imot ekte penger for ekte lamper og fat og smykker og slått summen inn i et ordentlig kassaapparat. Forresten fikk jeg - som den bibliotekar og systematiker jeg er - først ansvaret for å rydde i bokhylla inne i butikken. Der var gamle Det Beste-bøker, biografier over de kongelige, ganske så nye krimromaner, selvhjelpsbøker, databøker (som ble kasta fordi de var fra 90-tallet. Ville du kjøpt ei av dem?); gammelt og nytt om hverandre. Best av alt "Modningsår: fra pike til kvinne" fra 1966! En skatt!

Folk er så forskjellige, det er vanskelig å si slags bok de tar med seg hjem. Noen ser etter det nyeste til en billig penge, andre stråler når de ser en klassiker de elsket i ungdommen. Eller en er spesielt interessert i et fagområde og finner noe om det.

Bruktboksalg er iallfall en veldig bra ting! Kjøper du brukt?

Nytt på biblioteket (reklame, på en måte) - bildebøker

2011-08-24T18:27:00.002+02:00

I dag har jeg registrert tre nye bildebøker inn i samlinga vår:

Aschehoug, 2010

Alvin Pang og en søster for mye (Endre Lund Eriksen og Olve Askim). Herlig bok, friske farger, spreke tegninger og morsom historie! Alvin har ønsket seg en lillebror og får ... Elvira. Han angrer på at han ikke ønsket seg en Playstation (en Nintendo DS ville han uansett hatt litt bruk for). Lillesøsteren bare roter og bråker, og Alvin går ut for å finne noen som har mer lyst på henne. Et ungt barnløst par? En brukthandler? En kamerat som er enebarn? Det går rett og slett ikke. Selvfølgelig ender det med at han finner ut at hun er verd å spare på, men veien til den erkjennelsen er virkelig underholdende (for leserens del). Jepp!

Det er så koselig med bøker, Kråka, sa Mamma Mø. Hvis du kan lese, så kan du få vite nesten alt mulig!

Damm, 2011

Mamma Mø leser (Jujja Wieslander og Sven Nordqvist). Siste bok i den populære serien som gjør til skamme idéen om at kyr står og spiser gress hele dagen! Mamma Mø gjør ting hun egentlig ikke skal kunne gjøre, gjennomfører planer ingen andre kyr har; oppfører seg merkelig og annerledes, rett og slett. Litt som Sauen Shaun. Og her har hun altså kommet seg til BIBLIOTEKET og blir oppslukt av ei Pippi-bok. Heia Mamma Mø! Syns dessverre at denne manglet både innhold og en rød tråd. Den er koselig, og Kråka er forsåvidt morsom der han drømmer om å skrive sin egen doktorgrad om hvorfor melka er hvit, men ... ett eller annet mangler. Og så har jeg et anstrengt forhold til Kungen.

Forresten så har også Karsten og Petra besøkt biblioteket, og de er hovedpersonene i den kanskje mest populære norske bildebokserien for de små. Her kan du finne ut mer om bibliotekbesøket deres. (NB: et forbehold når det gjelder det som står om nasjonalt lånekort. Kortet er for voksne!)

Damm, 2009

Til slutt: Kan jeg kikke i bleien din? (Guido van Genechten). Pottetrening og biologi på samme tid! Lillemus går rundt til dyrevennene sine - hare, geit, føll osv. og sjekker hvordan innholdet i bleien deres ser ut. Til slutt syns de at han bør åpne sin egen, og OI - der er det ingen ting! For det er i potta!
Boka har veldig enkle, søte tegninger og klaffer som pirrer nysgjerrigheten (og bare ber om å bli ødelagt i ei bibliotekbok). Denne er altså for de minste, hvis noen skulle lure.

Sommerens utfordring - 3

2011-08-21T21:59:00.001+02:00

(Er det fremdeles sommer? Bladene har begynt å gulnes. Skolen har begynt.)

Besøkende på biblioteket hadde et navn som bare skrek etter å bli kommentert. "Nydelig navn! (...) Det har du sikkert hørt før."
Vedkommende hadde hørt det før og var i grunnen lei av det. Burde jeg kanskje latt være å gi akkurat det komplimentet?

Syngende suksess (?)

2011-08-21T21:54:00.000+02:00

En lesehest er som oftest ikke bare lesehest. Undertegna er også interessert i for eksempel vokal kunst! Og nå har jeg gått til det skrittet å bestille et sangkurs via Internett.

Kurset er lagd av den amerikanske sangpedagogen Brett Manning og heter noe så ambisiøst som Singing Success. Da stiger forventningene skyhøyt:) Sangere som Taylor Swift har godord om det. Manning lover at den som gjennomgår kurset skal få utvidet stemmeregisteret (var det med en oktav? Har sjekket hvor jeg står i dag, hm). Har en ikke opplevd utvikling innen et halvt år får en pengene tilbake. Kurset inneholder tips til hvordan en bruker stemmen på riktig måte og underviser i ulike sangstiler.

Jeg gleder meg til å begynne! Det kommer til å bli ganske intensivt. Og så var det nabovarsel...

Men lesehesten leser også, jada. Har nettopp vært igjennom klassikeren Den lille prinsen (som jeg vurderte å bruke til premie i en bokaksjon for 10-12-åringer, men som nok er litt for gammelmodig skrevet og ikke føles så god som jeg husket den), og holder på med The Secrets of the Immortal Nicholas Flamel. Sistnevnte er - synd å si - en skuffelse foreløpig:( Skal utdype det etter hvert.

OG! Så fant jeg meg noen diktbøker siste dagen med boksalg på biblioteket. Det fins så mange skatter. Perfekt til innlegg - bare vent!

Barnebokblogger

2011-08-17T14:31:00.003+02:00

Er det noen som vet om det er lagd oversikter over norske barnebok-blogger? Det fins nok en del som skriver om disse bøkene der ute, spesielt bibliotekblogger, men er de samlet noe sted?

Jeg spør før jeg går i gang selv. Har tenkt å ta utgangspunkt i oversikten over norske bibliotekblogger.

I don't want to be the One. (BtVS, Touched)

Blogging - steinmur eller perlekjede?

2011-08-14T19:58:00.002+02:00

flickr.com

Her en dag viste jeg sjefen min et par glimt fra bloggverdenen. Hvordan jeg med innmatingstjenesten Google Reader får mange interessante boktips og andre lyse innspill fra folk jeg ikke egentlig kjenner, men føler jeg blir litt kjent med, og hvordan jeg kan skrive kommentarer og få kommentarer på min egen blogg. Hun kommenterte da at dette må være

mye arbeid, nesten en jobb i seg selv!

Jeg svarte med å mumle ett eller annet, men jeg prøvde å forklare hva det er som gjør at jeg vil bruke tid og krefter på blogging. For det tar tid. Til tider er det bare kjekt, andre ganger føles det som en byrde. Som mye annet kan gjøre!

Pluss med blogging:

sparer på minner om gode opplevelser med bøker jeg har lest, filmer jeg har sett...
gøy å lete etter lenker, bilder, artikler å referere til i innleggene
skriving kan være gøy i seg selv, når jeg føler jeg får sagt det jeg vil!
en følelse av fellesskap med andre bloggere og boklesere; vi ser hverandre og kommuniserer

Minus med blogging:

som sagt, det tar tid! Også tankearbeidet før jeg har begynt å skrive. Det er en evig fare for at blogging bare blir en av mange aktiviteter som MÅ gjennomføres
jeg er en språk-perfeksjonist som stadig må rydde og omforme setninger. Frustrerende når jeg ikke får skrevet det jeg vil ha sagt (spesielt hvis boka er god!) Mange kan skrive det som faller dem inn uten å tenke så mye på hvordan ordene faller (jamfør Therese Charlotte, mest lest på blogg.no), det gjelder ikke meg.
Andre skriver stilrent, innholdsrikt og språklig godt tilsynelatende helt naturlig, men hvem vet hvor lang tid de bruker på det?
bøkene i de evinnelige ventepåblogginnleggbunkene kan føles som en mur med steiner jeg må rive fra hverandre, i stedet for fargerike perler jeg lager et kjede av
blogg-lesing kan også bli et ork når abonnementene blir for mange

Er det likevel verdt det? JA, det syns jeg!

flickr.com

Og så litt oppsummering (Lesefri? Hva er det?)

2011-08-08T20:56:00.003+02:00

Boka jeg holder på med

Irish Folk & Fairytales Omnibus (Michael Scott)

Bøker i ventepåblogginnleggbunka

Den veven av hendelser vi kaller verden (Simon Stranger)
Outside in (Maria V. Snyder)
Angel: After the Fall 2

... og så et par-tre til som jeg kan skrive noe om hvis jeg får lyst. Overvinner motlysten, kan en kanskje si.

Lånt på biblioteket, har tenkt å lese

Det mørke tårn bok 1 og 2 (Stephen King)
Tam-serien til Jo Salmson
Den fremmede (Max Frei)
Tre "rosa" bøker, har lest tidligere bøker i seriene: Gutter, glitter og gulltråd (Sophia Bennett), Seriøst fra Sassy: Ville tilstander (Maggi Gibson) og Superstar-Babes (Narinder Dhami)

Bøker jeg har kjøpt, men ikke lest

Buffy Vampire Slayer 2 og 3 (samlebøker). Disse går det litt trått med, hm.
Claras krig av Clara Kramer
Den som hvisker av Sam Hayes, kjøpt til ferien sammen med
Sin mors datter av Joy Fielding
The Secrets of the Immortal Nicolas Flamel (Michael Scott), 4 første. Kom i posten fra Amazon i dag, gleder meg masse!
samt en pose med disse bøkene, kjøpt for til sammen 50 kroner på bruktmarked selv om jeg egentlig ikke pleier å kjøpe norsk. Jeg har jo tilgang til dem på biblioteket! Dumme meg. De står nå i Store-Billy og kommer sannsynligvis til å samle støv littegrann.

Jeg begynner å kjenne på at skolestart nærmer seg og dermed tida for elev- og lærer-boktips på jobb... så kanskje det blir barnebøkene jeg leser først?

Tornefuglene - og litt om irsk utvandring

2011-08-08T20:00:00.006+02:00

Det er en legende om en fugl som synger en eneste gang i livet, skjønnere enn noen annen skapning i verden. Fra den forlater redet, søker den en tornebusk, og får ikke rast eller ro før den har funnet en. Da slår den opp sine triller mellom de grusomme grenene og spidder seg på den lengste, skarpeste tornen. Og idet den dør, hever den seg over sine egne kvaler og synger vakrere enn lerken og nattergalen. En eneste, uovertruffen sang, med livet som innsats. Men hele verden stanse og lytter, og Gud smiler i sin himmel. For det beste kan bare frembringes med stor smerte...

Så er jeg ferdig med leseårets andre roman om Australia, Tornefuglene (1977) av Colleen McCullough. En ekte klassiker, filmatisert (miniserie) i 1983 (men det glemmer vi, siden jeg har dårlige erfaringer med filmatiseringer, og jeg har vært så dum og sett klipp fra den)

Tornefuglene handler om en familie med seks barn som må flytte fra New Zealand til en diger sauefarm i Australia på 1920-tallet, og livet de får der. Meggie er den eneste jenta i søskenflokken, og det er henne en følger spesielt - og presten Ralph, som blir hennes store, forbudte kjærlighet.
Fortellinga er stor i seg selv, litt som Tatt av vinden kanskje (prærievind?), og som Mitchells roman er den satt inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør boka enda mer interessant. Australia, i tiårene før, under og etter andre verdenskrig. Mot slutten med europeisk slagside (Roma og London).
Og reiser vi enda lengre øst kommer vi til landet jeg besøkte i sommer, Irland (se tidligere innlegg), som Meggies familie faktisk stammet fra. Mange irer reiste den gangen til Australia, uvillig eller villig.

A propos: i dag er utvandringa fra den irske øya til andre land større enn på flere tiår: 1000 ut av landet per uke, skriver VG. Den vakre naturen som vi fikk oppleve (se under) kan ikke bøte på det; landet er i krise, arbeidsløsheten er skyhøy og Irland mister særlig ung, nyutdannet arbeidskraft. Tragisk! Australierne er faktisk med i jakten på dem.
For tida leser jeg fremdeles i Michael Scotts Irish Folk & Fairytales Omnibus; fortellinger som bygger på irske myter og folklore, også om hvordan den grønne øya kan ha blitt til. Skikkelig fascinerende!

Vi var kjempeheldige med været siste dagen i Irland;

gåtur rundt Howth-halvøya nord for Dublin

Killarney med de flotte innsjøene, vest i Irland.

(Kunne vært i Norge?)

Sommerutfordring - 2

2011-08-02T20:52:00.002+02:00

Lita jente på biblioteket, nydelig ansiktsmalt:
"Så fin tiger!" sa jeg.
Hun bare smilte fornøyd. Noe "grrrrr" fikk jeg ikke.

Det he skjedd litt ja...

2011-08-02T20:37:00.003+02:00

For eksempel:

Jeg har fått vite at Sony Reader Touch 650 ikke er i salg lenger. Vet ikke hvorfor. Jeg hadde bestilt denne leseplata hos Pixmania i januar (var det vel) etter å ha prøvd en eldre utgave på jobb (nevnt her). Pluss et fancy, rødt etui med lampe til som jeg HAR fått og nå ikke vet helt hva jeg skal gjøre med. Etter et forsiktig spørsmål har jeg fått vite at utgaven er utsolgt. Og det kommer jo stadig nye... skummelt med denne elektroniske verdenen.
Jeg vurderer å kjøpe lesebrett hos digitalbok.no, men har ikke bestemt meg ennå. Noen som kan komme med innspill?

Jeg har sett episode 4 av miniserien Stormenes tid, bygd på Ken Folletts katedral-mesterverk. Ble skuffa, dels på grunn av skuespilleren som spiller Philip (Matthew Macfadyen), han er pregløs syns jeg, og dels på grunn av endringer i handlinga (som jeg generelt er følsom for). Det virker som om boka ikke er actionfylt nok, så de har lagt til litt æsj! og oi! og au!
I tillegg er jeg litt urolig over noen kommentarer til klipp av romanskurken William Hamleigh på YouTube. Han er en voldelig, feig og ond mann, men noen får seg til å skrive at han er deres favorittkarakter (kan det ha noe med skuespilleren å gjøre?).

Det er mulig at jeg er litt ekstra følsom for skurkedyrkelse i disse dager... og det leder meg til Oslo, nærmere bestemt to nye, skumle (ungdoms-)romaner med handling fra hovedstaden:

Gyldendal, 2011

1. Mørketid av Åshild Moldskred. En ekte norsk vampyrroman, faktisk! Bortsett fra at bloddrikkerne ikke er overnaturlige skapninger, bare "vanlige" mennesker som har en genetisk svakhet og trenger menneskeblod for å overleve. Handlinga foregår i 2010.

Runa er halvt bloddrikker. Hun bor på Oslo vest sammen med ei mor som har dating og shopping som sine to hovedinteresser, blir sjøl mobba for merkelige øyne og prøver å unngå å besvime av ... ja, faktisk, blod. Sistnevnte gjør at hun føler seg utenfor også bloddrikkerfamilien med myndige bestemor Hildegard i høysetet. Kameraten til Runa, Åge, er vanlig, har store kroppskomplekser og dummer seg ofte ut men klarer å holde humøret oppe. Det vil si, helt til han en dag skjønner at venninna drikker blod og kan være farlig. Da er det psykolog-tid.
Boka er skummel og actionfylt. Personene rundt Runa og Åge er ganske typete (den sexy læreren, den sjarmerende tv-pastoren, den sleske fotballfetteren), men det er uklart hvem som er venner og fiender underveis. Runa er selv ei tikkende bombe som trenger stimuli for å holde voldelige tendenser i sjakk. I deler av boka er det uklart om hun er skurk. Dette skaper en helt spesiell spenning og er noe nytt iallfall i min leseverden.
Mørketid er ikke for sarte sjeler, det er litt stygt språk og blodige hendelser. Men jeg fikk lyst til å lese videre om de to. Slutten var bare for frustrerende til at fortellinga kan stoppe der!
Ekstra artig med referanser til diverse vampyrromaner som Runa får i... ja, nei det kan jeg ikke røpe.

Bokelskerinnen har intervjuet forfatteren her, og her er lesebabbel-Elis anmeldelse.

Gyldendal, 2011

2. Rottekrigen: Codys arv av Einar A. Lund. Denne leste jeg også nå i helga, med terrorangrepene i Oslo i tankene, og det gjorde inntrykk. For her er det, som tittelen antyder, snakk om virkelig krig. Krigen mellom de onde brunrottene og de gode svartrottene.

Det er en svart-hvit moralverden vi møter, der den unge, farløse svartrotta Cody og hans venner er heltene og brunrottene de slemme (samt stygge, svære og produktive på barnefronten). Jeg får på flere måter en følelse av å være i en Disney-film (den skal kanskje filmes!). Og selv om jeg ikke er storfan av det alt Disney-konsernet gjør, er ikke denne merkelappen bare negativ. En typisk Disney-film er engasjerende, rørende, storstilt, godt lagd, men med skarpe skillelinjer mellom skurker og helter (glem for en gangs skyld happy ending!) som ikke nødvendigvis speiler den virkelige verden.
Morten Haugen skriver at boka kan leses som en allegori på rasekrig. Jeg håper det ikke var det forfatteren hadde i tankene, men det streifet meg under lesinga.

Men rett skal være rett: bokas moralverden skiller seg jo ikke fra størsteparten av fantasylitteraturen og Kampen mot Det Onde.
Og jeg likte også denne boka. Dyr i hovedrollene er helt etter min smak, det er spennende at handlinga foregår i Norge, med gjenkjennelige norske miljø, og jeg får en følelse av å ha lest begynnelsen på noe stort.

Mitt bankande hjarte

2011-07-29T22:51:00.001+02:00

Cappelen Damm, 2011

Det er så mye en kan ta for gitt.
For eksempel at en har en kropp som fungerer. Sterke muskler. En smidig hud som holder bakteriene ute. Øyne som kan ta inn lys i de rette vinklene. Et hjerte som banker blodet rundt i kroppen.

Amanda på 13 og et halvt, snart 14, har et hjerte med problemer. Det er rett og slett for stort! Det klarer ikke å pumpe godt nok. Hun blir slitnere og slitnere. Redd for å dø. Redd for å gå glipp av det som skjer rundt henne. Skolen. Venner. David i parallellklassen, som heldigvis fortsetter å snakke om at de to skal bygge en flåte sammen.
Hun trenger noe å håpe på, lengte etter.

Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo er ei fin bok om et vanskelig tema. Den er lett å lese, med korte setninger. En del fakta om hjertetransplantasjoner og sykehusliv føyes naturlig inn.
Første del av boka handler om helt vanlige tenåringstema. Kropp, skole, den første forelskelsen, det å være barn eller voksen. Så blir Amandas sykdom en realitet, og livet blir en ventetid. Hun venter på å få et nytt hjerte. Eller å dø?

Jeg reagerte på musikkreferansene i boka. Amanda har Lady Gaga-plakat på rommet - helt moderne - men ellers leser vi om 80-tallsbandene på farens iPod. Band jeg vet om fra da jeg var ung (ikke så rart, siden forfatteren er født samme år som jeg)! Ungdomsbokforfatterens evige utfordring: å finne plassen på ei linje mellom (over-)kulhet/aktualitet og det klassiske, tidløse. Språk, populærkultur, navn (er Trond og Jenny vanlige tenåringsnavn i dag?).
Men dette er bare småting!
Handlinga foregår i et lite småbymiljø et sted langs kysten, med småbåter, sykkelturer og bygdefester. En gammel mann i et lilla naust blir en av Amandas venner som hun kan betro seg til.

Det viktigste Mitt bankande hjarte gjorde for meg i kveld var å få meg til å stoppe opp og kjenne: ja, hjertet mitt banker faktisk.
Litt "saklig" skryt: Boka har fått gode kritikker, har blitt solgt til mange land og er med på tXt-lista til høsten (leseaksjon for ungdomsskolen)! Lesebabbel-Eli har skrevet om den her. Den var også med på Bokbloggturneen.

-----

Forfatteren har forresten også skrevet barnebok om et annet vanskelig tema, foreldre som dør (i Mor og far i himmelen). Ellers kan jeg nevne at Bjørn Sortland har skrevet om syke barn og ungdommer i Ærlighetsminuttet (øyesykdom) og Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? (kreft). Begge forfatterne forteller på en fin, poetisk og lys måte. Hva nå enn det måtte bety.

Jeg skal holde rundt deg og håpet (fra jente til venn etter Utøya)

2011-07-27T20:37:00.001+02:00

Råutkast/affektversjon av en sang om håp etter Utøya, funnet på YouTube. Nydelig skrevet og sunget!

Når noen skyter på framtida vår
en fredag, hva er det som foregår?
Når noen skriker, noen ber
Når det ikke finnes ord mer

Da skjelver du og rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få gråte

Når noen skyter godheten ned
vår ungdom, vår åpenhet og fred
Når noen trøster, noen ber
Når det ikke finnes ord mer

Da skjelver du og rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få gråte

Sårbare, lille, ville verden, dette skjedde
klarer vi å ikke bli redde?
Vi må la tiden komme, som en vind
mild og myk over tanke og kinn
klarer vi å ikke hate lenger
- og sammen være all kjærlighet vi trenger?

Du skjelver og du rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få grate

Sigri Sandberg Meløy

Meningen med alt

2011-07-24T15:01:00.000+02:00

Jeg er straks ferdig med sommerferien min. Den har vært perfekt! Fått slappet av, opplevd mye nytt (reise til Irland) og til og med nytt sommerværet et par dager.
Torsdagen ble så fin, med båttur langs Sørlandskysten, at jeg begynte å tenke på et dikt. Det skulle handle om hvor god min tilværelse er - muligheter for lykkestunder med havsalt luft, sol mot ansiktet og bølgeskvulp - og hvor tilsvarende vond tilværelsen kan være for for eksempel ei kvinne i Somalia som ikke har vann verken til seg selv eller barnet sitt.
Jeg ville spørre den som eventuelt har ansvaret for dette hvorfor jeg har det så bra, og hvorfor hun har det så vondt. Hvorfor skjer alt?

Så kom terrorangrepet dagen etterpå, i Oslo. Eksplosjonen i hovedstaden var dramatisk - Norges 11. september-, men det er tragedien på Utøya som kjennes langt inn i hjertet. Og jeg spør meg igjen: hvorfor? Jeg så en ung mann på TV, overlevende fra skytingen, sitte på sykehuset og si: "jeg hadde englevakt... men så var det mange andre som..."
Som ikke hadde englevakt?
Hvor var englene?

Det er i dager som disse at tro settes på prøve. Troen på en Gud som passer på. Eller: troen på mennesket, at alle er gode på bunnen. All you need is love.

Hva tror du på?

Dette ble et litt depressivt innlegg fra en lesehest som fremdeles har det bra personlig, og håper leserne av bloggen har det samme!

Tilbake i tid: 2 gode romaner

2011-07-20T11:33:00.001+02:00

Vintage, 2005

1. The Time Traveler's Wife av Audrey Niffenegger. (På norsk: Den tidsreisendes kvinne)
Den ultimate romanen om tidsreiser? Tok litt tid å lese; 500 sider tettpakket med livsfilosofi, romantikk, humor og spenning.
Boka handler om Henry, en mann som får anfall der han reiser i tid, gjerne bakover. Det første anfallet kommer når han er barn, etter ei tragisk bilulykke der mora dør. De er ustoppelige, og Henry kan dukke opp hvor som helst når som helst - naken. For å ikke fryse i hjel og/ eller bli fengslet for blotting må han skaffe seg klær raskt, ofte på uærlig vis. Han risikerer å bli overfalt, innestengt eller komme ut for ulykker. Han prøver likevel å leve et normalt liv, og som 28-åring arbeider han som bibliotekar på Newberry Library.
En dag møter han Clare, som er den andre hovedpersonen (kapitlene veksler mellom de to); hun er 20. Hun kan fortelle at hun kjenner ham godt, selv om de aldri har møtt hverandre i nåtid. Første gang for henne var da hun var 7. Siden har han dukket opp i ei eng ved Clares hjem mange ganger i ulike aldre. Henrys tidsreise-møter med Clare ligger fram i tid. Og i fortida.

Forvirra? Jeg ble nok det av og til. Boka er bygd opp på en tilsynelatende usystematisk måte, veksler mellom Clares og Henrys nåtidsnotater og fortellinger fra tidsreisene, men gradvis får en vite ting om de to som kommer til å påvirke framtida, en får frampek til dramatiske episoder og møter mennesker som vil bety mye for dem - venner og familie. I begynnelsen er det stort sett fascinerende, men det blir intenst spennende (og trist).

Jeg falt for Niffeneggers roman. Den er så innholdsrik og er skrevet så godt, jeg blir glad i personene, og den har så mange flotte partier som jeg dessverre ikke har merket av for sitering. Ord jeg gjerne vil lese om igjen. Når jeg får tid.
Jeg kan forresten ikke skjønne hvordan noen får til å filme ei bok som dette. Her er traileren (2009).

Virago, 2009

2. Sacred hearts av Sarah Dunant.
Kjøpt i Irland, og disse ordene på baksida falt jeg for: 1570 - illicit love affair - glorious voice - power play.
Denne romanen går tilbake i tid på en annen måte; vi er i Italia i 1570, i Santa Caterina-klosteret. Her arbeider blant andre søster Zuana, som har arvet farens interesse for og håndlag med medisiner og sykepleie. Hun havnet i klosteret for 17 år siden mot sin vilje etter farens død. Men hun føler nå at hun er på rett plass.

En dag får klosteret ei ny novise, Serafina, som vekker opp Zuanas gamle minner. Den unge jenta har blitt sendt til klosteret av foreldrene etter en romanse med sanglæreren Jacopo, og alt hun ønsker er å komme seg ut og tilbake til ham. Men hun er nødt til å bli der ett år før hun kan prøve å slippe fri, og hun går inn for å vise hvor intenst hun hater sitt nye liv. Blant annet nekter hun å bruke englestemmen sin i klosterkoret. Hun blir motvillig Zuanas assistent, og samarbeidet forandrer dem begge. Og det får følger for hele klosteret, som er effektivt styrt av Zuanas tidligere venninne - nå abbedissen som alle skal lyde blindt.

Jeg har ingen som helst planer om å gå i kloster. Men: rent hypotetisk ville jeg heller vært i et kloster som arrangerer konserter og framfører helgenskuespill, lager berømte marsipanfrukter og har besøksdager, enn i det abbedissens rival ønsker seg - fullstendig avstengt fra omverdenen, uten musikkinstrumenter, uten medisiner, hysterisk og helsefarlig opptatt av denslags mirakler som helst oppstår når en "helgen" er gal av sult og selvpining. Jeg fikk vondt i magen i tanken på at denne fraksjonen skulle vinne. (Selv om abbedissen heller ikke hadde alt sitt på det tørre.)
Jeg kommer til å tenke på Stormenes tid; prior Philip og hans venner har mye av de samme utfordringene. Renkespill og korrupsjon som kanskje virker helt absurde på en nordmann. Vi er jo et fritt og demokratisk land, eller hur?
Ellers var det enkeltskjebnene som fenget meg. Serafina spesielt!

Sacred hearts er en god historisk roman, jeg er fornøyd med kjøpet! Men får du angst av høye murvegger, tunge ikoner i fritt fall og poetiske beskrivelser av magekramper er det kanskje ikke boka for deg.

Hva leser så en lesehest de siste dagene av ferien? Har kikket litt i denne, irskinspirert som jeg er:

Litte, Brown, 1989

Harry Potter og Dødstalismanene, del 2 (full av spoilere!)

2011-07-19T12:56:00.004+02:00

I går så jeg siste film om Harry Potter på kino! Hadde ventet på det lenge. Og ryktet om seksere og femmere i norske aviser skrudde forventningene skyhøyt opp (tross bange anelser i fjor). Farlig, sånt!
Selv om det var en flott film var jeg ikke hundre prosent fornøyd, og den får noe mellom en firer og femmer fra meg.

Først noe som ikke gjelder filmen som sådan: tredimensjonale forstyrrelser. Jeg satt der bebrillet og lurte på hvor 3D-elementene egentlig skulle komme inn. Den norske underteksten - som jeg sjelden leser fordi jeg har lest bøkene på engelsk - stod tydelig ut, og ellers noen enkeltgjenstander lag på lag. Da jeg endelig hadde bestemt meg for at jeg ikke ville gruble over effektene var vi nesten ferdige med scenene i Shell's Cottage. Moralen er: Synne, se filmen igjen i 2D!
Svevende Voldemort-biter var bra, selv om en overaktiv fantasi kan lure på om disse flakene vil invadere oss i salen, som speilbitene i H.C. Andersens eventyr om Snødronningen.

Så forflyttet vennene våre seg til Gringotts-banken, og denne scenen var veldig bra lagd! Liker riktignok ikke filmskapernes valg om å la Polyjuice-drikkere beholde sin egen stemme (startet i film 2), skulle gjerne hørt Helena Bonham Carter si "at once! ... Please?" Vil ikke stemmen røpe personen? Uansett - likte både goblinene, tvillingformelen og ikke minst dragen.

Siden gikk det raskt framover. Først en snartur innom Hogsmeade og et møte med Dumbledores bror Aberforth (som faktisk lignet på Albus - bra!) der vi kanskje kunne fått vite litt mer om eks-rektorens dystre hemmeligheter, men skitt la gå. Så kommer de seg inn på trollmannsskolen (maleriporten er nydelig!) og møter vennene sine. Sterkt! Tydelig slutt på filmserien - vi ser mange kjente og (delvis) kjære fjes (Slughorn! Cho Chang! Colin! Filch!) og får en følelse av fellesskap.
A propos slutt på serien: Bruken av musikk fra tidligere filmer er effektfull! Vi er i Harry Potter-familien! (Men som søster har sagt, fraværet av musikk i visse scener er også en genistrek.)
Etter en grøssende nazi-aktig scene hvor Snape oppfordrer til forræderi (avsløre Harry) står helten vår fram selv og utfordrer læreren, som flykter. Annerledes enn i boka, men gjør det mye? Har ikke bestemt meg.

Slaget på Hogwarts fyller det meste av filmen. Spennende og virkningsfullt! Ble letta over at det ikke viste seg å være noen orker i den digre, dataanimerte hæren til Voldemort.
MEN: Jeg ville heller sett Tonks og Lupin dø (hvorfor klarte de ikke å få tak i hverandres hender, forresten?) og Weasley-tvillingene bli skilt for siste gang - gjerne i sakte film, med eller uten stemningsfull musikk - enn Harry bli snurret inn i noen mystiske bånd av Voldemort og en spektakulær utforflying fra/rundt Hogwarts-tårnet. Kampscenen mellom de to var rett og slett for lang, syns jeg. Kanskje litt vel kort i boka, men begrensningens kunst, mine venner...
Heldigvis kuttet de ut den idiotiske idéen om at Voldemort griper tak i kjeven til Harry (sett i forhåndsklipp). De har jo tryllestavene sine, det er dem de kjemper med - med dramatisk negativt utfall for Voldemorts del.

Ellers var jeg fornøyd med det aller meste! For eksempel:

Ron og Hermione i Mysteriekammeret. Yesssss! Savnet ei utdyping fra boka. Og de to har vel aldri hatt en scene helt alene som jeg kommer på.
Snapes minner fra Tenketanken. Rickman spiller veldig følsomt og likevel ikke overdramatisk. Ikke rart Halvblodsprinsen har blitt kåret til den beste Potter-karakteren!
Helena Ravnklo (Den grå damen) og letingen etter diademet.
Dødsscenen i skogen.
King's Cross. Gambon blir bedre og bedre som Dumbledore! Minus for en "baby" som ligner for mye på Voldemort før oppstandelsen i film 4 (urg!). I boka kjente jeg noe som lignet på medfølelse for denne mystiske skapningen som Harry vil hjelpe.
Epilogen. Her er det nesten umulig å ikke se etter effekter, sminke og så videre! Men skuespillerne var ikke oversminket, det var mer fokus på kroppsspråk og væremåte. Jeg ville likt en mer engstelig, liten Albus som Harry virkelig måtte trøste. Kanskje Ron kunne fått en morsom replikk mot slutten også? Kanskje i en slettet scene?

Jeg vil se filmen igjen og håper jeg kan få et bedre utbytte av den da!

Her har jeg anmeldt film 6, og her del 1 av film 7.

Til slutt en snutt fra Hillywood Show. Dobby var min favoritt!

Andre anmeldelser jeg har lest av HP7 del 2:
The Witch of the North
Ikke bare ei bok (litt generell)
Bokmerker.org ("ikke altfor euforisk"), og en mer positiv her
The Daily Prophet (heller ekstatisk!)
Tonårsboken