lørdag 31. mars 2012

5 år med Lesehesten fra Sørlandet



Da var det tid for jubileumsinnlegget! Jeg hadde tenkt å krydre det med litt lyder og små kommentarer i bildet, men da ble snakkelyden dårlig, så dette er omtrent et råopptak. Håper det likevel faller i smak!
Takk til alle som har fulgt med så langt!

Her er ei liste for deg som vil finne innleggene og temaene jeg snakker om i videoen:
Noen tema

fredag 30. mars 2012

Etter Dødslekene?

Nå har jeg nettopp lest om igjen både Dødslekene og Opp i flammer. Jeg må si at dumme meg får nesten dårlig samvittighet når jeg bruker tid på bøker jeg allerede har lest, for lista over bøker jeg "burde" eller iallfall kunne lest er lang. Sånn er det å være bokformidler!

Collins' serie er såpass populær akkurat nå at den ikke trenger mer reklame. Men den norske fansida hungergames.no har vært så velvillige at de har publisert tips til andre bøker Dødslekene-fans kan lese. Først og fremst dystopier, noen av dem har jeg lest, men også andre spenningsbøker. Den første "Leserne anbefaler"-lista er her, den andre her. Bare et tips!

mandag 26. mars 2012

Hunger Games (Dødslekene)

Entertainment Weekly
Nå har jeg sett Dødslekene av Suzanne Collins på film! Jeg skriver det sånn, selv om jeg vet at bok og film er to forskjellige medier og at filmskaperne må ha en viss frihet.

Bøkene har jeg nevnt mange ganger på bloggen - en av de beste seriene jeg har lest - så det er en viss fallhøyde filmskaperne har her.

Men: jeg var alt i alt overraskende fornøyd! Og her kommer det SPOILERE, så vær forsiktig hvis du har planer om å se filmen og vil ha blanke ark. (Har du ikke lest bøkene, vil du sannsynligvis sitte som et spørsmålstegn etter stikkordene mine. Moralen er: les!)

BRA:
  • skuespillerne. Jeg var ganske skeptisk da jeg i sin tid fikk se castingen (spesielt Gale/Storm og Peeta), men denne skepsisen var fort glemt da filmen begynte. Utseendemessig er jeg fremdeles ikke helt fornøyd med Liam Hemsworth som Gale, jeg kunne tenkt meg en mer gutteaktig type som Drew Roy, men jeg har aldri sett Roy spille, så jeg lar det ligge!  En kan merke den gode kjemien mellom Katniss og Peeta, og det er nok det viktigste. Haymitch er ellers min favoritt.
  • scenene fra Distrikt 12. De får virkelig fram hvor fattige folk er, hva de strever med, men at de er virkelige personer. Legg merke til den gamle dama som gir Katniss Mockingjay-nålen i starten av filmen (erstatning for Madge i boka), hun er nydelig og samtidig som en av oss!
    Som en kontrast briljerer de rike og oversminka folkene i Capitol.
  • enkelte scener jeg husker godt, spesielt scenen når Katniss prøver den virtuelle veggen på hotellrommet sitt og får fram en skog. Hun kunne latt bildet være der som en trøst, men husker at det bare er juks og fjerner det.
  • et godt overblikk over Dødslekene. I boka ser vi bare det Katniss forteller, i filmen får vi se overvåkningen av lekene, hvordan utfordringene lages og samtaler mellom President Snow og spillederen Seneca Crane. Det gir et fint innblikk i hvordan ting fungerer og hvor fullstendig deltakerne er i Capitols vold.
  • filminga og musikken, ja, egentlig hele den filmtekniske framstillinga av det som skjer på arenaen. Raske bilder i dramatiske scener (gir mindre dveling ved det blodige). Dvelende bilder i de følelsestunge scenene med Katniss og Peeta og Katniss og Rue.  

MINDRE BRA:
  • vi får bare et hint om Katniss' strategiske forelskelsesspill som en kontrast til Peetas ekte, sterke følelser. Dette er etter min mening sentralt i boka, spesielt på slutten der Peeta skjønner at Katniss har holdt ham for narr og vender seg fra henne. Denne scenen er ikke med i filmen. En får et inntrykk av at de to er på lag hele veien. Forholdet mister dybde. - Den febrilske og livsviktige flørtinga Katniss skal komme med i det siste intervjuet tror jeg ikke på i filmen. (Har det kanskje også noe med aldersgrensa på filmen å gjøre?)
  • scenen fra fortida med det brente brødet er helt annerledes enn i boka. Her kunne de sminket Katniss tynnere og gjort henne mer desperat, og hvorfor kaster Peeta brødet i bakken (så han ber henne om unnskyldning senere)?  A propos sminke: det er tydelig helt fra starten at Katniss har sminke på, og hun ser frisk og fin ut. Dette var vel ikke dagligdags i Distrikt 12. Burde hatt en større overgang til Cinnas "styling" av Katniss.
  • scenen med luftputefartøyet (takk, Elin) i starten (med Katniss og Gale) er helt uten sammenheng. Det er nesten sånn at jeg venter en slettet scene om avoxene på dvd-en når den kommer.
  • tabbe: når Rue og morderen hennes dør kommer det ikke noe kanonskudd. Jeg venta forgjeves! Det kunne også gitt en fin effekt.
  • jeg hadde store forventninger til - og grudde meg til - ulvemutantene ved Overflødighetshornet. Disse skulle springe på to bein, være menneskelignende og ha trekk (DNA) fra tributtene. Følelsesmessig terror for både Katniss og Peeta. En forferdelig tanke som gjorde meg nesten søvnløs etter lesinga og minnet meg på hvor ekstreme lekene var (i tillegg til selve volden). Men disse ble gjort til upersonlige, tigerliknende dyr i filmen. Jeg gispet sammen med resten av salen da de tok opp jakten på heltene, men de var ikke mutanter. Jamfør det med avoxene - de mest ubehagelige eksperimentene til Capitol er ikke med.  
Konklusjon:
  • filmen mangler visse elementer fra boka som kunne gitt handlinga mer indre spenning og dybde. Kan ha med tilpassing til mindreårige seere å gjøre. 
  • alt i alt hadde jeg en god følelse da filmen var ferdig og tenkte at jeg hadde sett en mektig film.

Maris anmeldelse (Flukten fra virkeligheten)
Elins anmeldelse (litt mer forbehold)  (Av en annen verden)
Tonårsbokens anmeldelse (svensk)

søndag 25. mars 2012

Smakebit på søndag: Dirk Gently


Jeg syns det er trivelig å følge smakebitene som dukker opp på diverse bokblogger på søndager, innført i Norge av Mari på Flukten fra virkeligheten (her er hennes innlegg, med lenker til flere smakebiter). Det er ei litt uhøytidelig oppdatering som en eventuelt kan bruke til utdyping i innlegg senere. Genialt!

Fritt forlag, 2010

Jeg holder nå på med Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå av Douglas Adams. Sprøtt, med masse humor, noe av det samfunnsretta (med sleivspark til universitetslektorer og massemediafolk), og litt datateknikk (fra 1987). Og i tillegg innslag av ett eller annet science fiction-aktig som jeg ikke har fått tak i enda, jamfør Haikerens Guide til Galaksen som Adams er bedre kjent for.

Smakebiten kommer fra side 33:

Helt øverst på sin knudrete fjellknaus satt den elektriske munken fremdeles på en hest, som i all stillhet holdt på å gå fullstendig fra konseptene. Ut fra hetten på sin grovt vevde kappe stirret munken nedover i den problematiske dalen. Munkens problem var tvil, og det var noe ganske nytt og forferdelig for ham.

onsdag 21. mars 2012

Into the white: må ses!

Denne filmen må ses!
Utrolig troverdige skuespillerprestasjoner.
Rupert Grint er ikke flink til å synge, men motet er det ingen ting å si på.
Interessant plott.
Sterk historie.
Nydelige bilder (vi er jo i Norge!)
Stemningsfull musikk.
Alt stemmer, rett og slett.



Les mer om filmen på Filmweb.

Filmens produksjonsblogg.

mandag 19. mars 2012

Fantasy på en mandag

Jeg så nettopp reprisen på Bokprogrammet, som denne gangen handlet om fantasy. Vår egen Kristine Tofte ble intervjua om Song for Eirabu (anmeldt her), og det var også innslag med forfatterne av Sirkelen (anmeldt her). Tredje innslag handla om en forfatter jeg ikke kjenner til, Asbjørn Rune "A. Rune" Bourgeat  (bibliotekar!) og ei bok jeg aldri har hørt om, Natdvergen. Noen som har lest den?

Schibsted, 2012

Men egentlig skal jeg skrive om Salomos ring av Jonathan Stroud, fjerde bok i Bartimeus-"trilogien". Lesere som ikke kjenner bøkene skal få vite at:
  • den viktigste personen, fortelleren, er djinnen Bartimeus. En djinn er en demon eller en ånd, om du vil, litt som Aladdins flaskeånd. Påkalt på riktig måte gir han deg det du ønsker deg, men han er sterk og slu og ser alltid etter en måte å komme fri fra fangenskapet på.
  • Bartimeus er eldgammel og har flere store bragder på samvittigheten som har påvirket vår historie. Han kan se ut som alt fra et grusomt monster til en kjekk ung mann. Han har også en litt spesiell form for humor. Som forteller har han en forkjærlighet for fantasifulle digresjoner (særlig de som framhever hans egen storhet), hensynsfullt nok satt i fotnote.  
  • den andre av hovedpersonene er et menneske, beskrevet i tredje person. I de tre første bøkene var det den unge, ærgjerrige trollmannen Natanael. Det som skjedde med ham... (ja, nå lar jeg være å røpe det bare for å skape spenning. Slemme meg.)
    I denne fjerde er det krigerjenta Asmira, som er sendt fra Dronningen av Saba for å snikmyrde kong Salomo. Og ja, det er Davids sønn Salomo vi snakker om. Han som var verdens viseste mann - lot som han ville hugge et spedbarn i to for å avsløre hvem som var barnets mor... husker du?  
  • ellers opptrer diverse andre trollmenn (mer eller mindre gode), mennesker og ånder av ulike slag.
Da jeg leste denne boka la jeg merke til flere ting. Det ene var Bartimeus sin allstedsnærværende humor, som av og til kan bli litt plagsom, men som likevel hører karakteren til. Jeg kommer til å tenke på Terry Pratchetts bøker om Skiveverdenen av og til - Stroud er ikke så gjennomført, men på veien dit.
Det andre var en viss moral i Asmiras historie: kan en være sikker på at den personen en har blir opplært til å elske og ære og stole fast på, faktisk er til å stole på? Hva skjer når denne troen faller i grus?
Og så er det en god dose action og intens spenning, særlig (selvfølgelig) på slutten. Anbefales!

Schibsted, 2010

Og så bør jeg nesten få sagt noen ord om den tredje boka om Percy Jackson, som jeg vant i Balders konkurranse. Tittelen er Titanens forbannelse.

Handlinga er som følger: Percy og venninnene hans, Annabeth (Athenes datter) og Thalia (Zevs datter, ble gjenskapt fra et tre i bok to), sniker seg inn på en diger, dyster militærskole for å hjelpe Grover (satyr) med å føre to halvgudebarn ut av skolen og hjem til Halvblodsleiren. De blir overrumplet av monstre som sier at gudenes tid snart er over, og Annabeth blir tatt til fange. Percy og co får nye allierte: krigsgudinnen Artemis og hennes jegere, en av dem er Zoe.
Vel tilbake i leiren får Percy et syn av Annabeth som blir lurt av sluingen Luke og tar himmelen på skuldrene sine. Dessverre får han ikke være med Thalia, Grover og jegerne og redde venninna, men han gjør seg usynlig og følger etter delegasjonen. Det viser seg at de trenger ham.
De har fått en spådom fra Oraklet med seg på veien:

Fem skal dra vest til gudinnen i lenker,
En vil gå tapt i et land uten regn,
Olympos' forbannelse viser vei,
Leirfolk og jegere skal sammen seire,
en må stå imot titanens forbannelse,
og en vil dø ved foreldrehånd.   

Boka er like actionfylt som de andre i serien, og full av mytologisk krydder. Den passer perfekt for den spenningssøkende leseren som ikke er avhengig av et levende språk, dype karakterer og poetiske passasjer (utover spådommen over). Jeg savner nok mer overraskende vrier på handlinga, jeg skjønner tidlig hva som kommer til å skje - men jeg blir med på kjøret så godt jeg kan:) Og det er nesten sånn at jeg må finne fram lommetørklet underveis.

Forresten - har du ideer til jubileumsvideoen? Nå er det bare knappe to uker igjen...

fredag 16. mars 2012

Virtual Choir Time

Jeg må bare si det. Jeg må bare si det.
Jeg skal på amerikansk TV!

Jeg har tidligere nevnt at jeg har blitt med på korprosjektet Virtual Choir, som du kan lese mer om her. I forbindelse med det skrev jeg (etter generell forespørsel) min personlige historie til VC-administrasjonen. Og i går fikk jeg verdens merkeligste mail: spørsmål om jeg ville intervjues på ABC.
De som kjenner meg vet at jeg aldri ville sagt nei til sånt, så i dag hadde jeg Skype-intervju med hyggelige Nick Watt (som forresten var i Norge i fjor for å dekke 22. juli) i London om mine erfaringer med og tanker om Virtual Choir. Med en journalist fra lokalavisa snikende i kulissene her hjemme (moralsk støtte, tenker jeg vi sier). På Hallingdølens nettside kan du finne videoreportasjen.

Klipp fra dette, innbakt i intervju med den eminente dirigenten og min musikalske helt Eric Whitacre, kommer på World News på mandag, 21.30 Greenwich-tid, altså halv ni om kvelden her hvis ikke jeg har regna feil. (Rettelse: utsatt til senere i uka, leser jeg på Facebook.)
Den ferdige videoen med tusenvis av sangere fra hele verden blir lansert 2. april. Faktisk ikke så lenge til. Og hvis jeg er usikker på hvordan klippet på mandag blir, er jeg likevel sikker på at "Water Night" blir en suksess.

Jeg feirer med påskeliljer, donert av sjefen
Skjer det noe på lesefronten, da? Jeg har nettopp lest ferdig Salomos ring av Jonathan Stroud, og den er virkelig lesverdig og sånn som jeg hadde tenkt den (mer humor enn forventa); mer om den kommer. Nå er det litt andre ting jeg tenker på.

mandag 12. mars 2012

Ønskekonserten



Som tidligere nevnt fyller bloggen 5 år i slutten av denne måneden, og jeg har tenkt å lage en jubileumsvideo som legges ut i løpet av den 31. mars. Bare 19 dager til!

Og DU kan være med å bestemme hva jeg skal fylle den med! Skal det være med en bokbamse? En blå klut? Et kosepinnsvin? En musikksnutt eller et dikt? Eller rett og slett bare en lesehest som prater om alt og ingen ting mer eller mindre relevant?



La fantasien flyte fritt! Så ser jeg hva som er gjennomførbart:)

tirsdag 6. mars 2012

Og så italiensk fantasy - det var noe nytt!

Vega forlag, 2009
Da var det tid for å skrive noen linjer om Nihal fra Vindlandet av italienske Licia Troisi. Dette er første boka i en ganske ny serie som heter Drageriddernes orden. Neste bok kommer i år, den heter Reisen til Sublandis.

(Jeg har sett på gamle blogginnlegg og blitt litt nostalgisk, innleggene var vel mer fyndige og konsise den gangen? Alt var mye bedre før. Så her kommer altså bare noen linjer, og det viktigste først:)
  • dette var ei bok jeg hadde en god følelse for! Jeg måtte til og med gråte litt mot slutten.
  • det er lenge siden jeg har kjent en sånn lengsel etter å bli kjent med en oppdikta person, denne gangen Nihal - en blåhåra og spissøra halvalv i tenårene som elsker å krige. I den aller første scenen gjør hun seg klar til å lede leke-hæren sin i krig mot "fienden" innenfor byens grenser. Helt ulik meg, men jeg kan likevel forstå henne. Og hun er ikke endimensjonell, hun utvikler seg utover i boka. En fin ting.
  • boka er typisk high fantasy (det fremste eksempelet på slikt er Ringenes herre), med alver og trollignende skapninger (samt noen biologiske eksperimenter), magiske gjenstander og profetier og så videre og så videre! Et stykke utover i boka blir drager en ganske viktig ingrediens (men ikke så mye som for eksempel i Eragon-serien).
  • selv om det fins et kart og verdenen helt klart er gjennomtenkt, er det få detaljer. Det som skjer med personene er viktigst. Av og til kunne jeg ønsket meg ei tidslinje å se på, men det ville kanskje bli for pretensiøst?
  • både dragene og (faktisk) våpnene blir beskrevet med kjærlighet.
  • byen Nihal bor i sammen med faren, våpensmeden Livon, er bygd som et digert tårn på ulike nivåer (jeg tenker på Minas Tirith? i Ringenes herre), et kjennetrekk ved alle byene i Vindlandet.
  • den som liker romantikk og hjerteknusing får også sitt, uten kliss. Først og fremst fronter boka respekt og omsorg på tvers av alder, kjønn og rase.
Til slutt: Nihal stiller seg i den etter hvert lange rekka med sterke kvinner jeg har lest om og sett de siste åra: Mira, Mercy, Buffy, Trella, Lady Katsa, Yelena... og Katniss. Dette kunne jeg sikkert skrevet en avhandling om!

Buffy Summers (Joss Whedon)

Katniss Everdeen (Suzanne Collins)

Yelena Zoltana (Maria V. Snyder)

Mercy Thompson (Patricia Briggs)

mandag 5. mars 2012

Ventebunka, fantasy - del 2 (fra 3 tiår)

Cappelen Damm, 2004
Fra vårt eget tiår: Konkyliebæreren av Chitra Banerjee Divakaruni. Her har vi gjenkjennelige fantasyelementer: en fattiggutt utvalgt til noe stort, et hemmelig broderskap, en mektig trollmann, en mektig gjenstand som en forferdelig farlig skurk er ute etter. Men i en uvant, orientalsk setting: Indias gater og Himalayafjellene. Tenk vise munker, intrikate gåter og eldgamle sannheter. Den virkelige verden blir bare berørt så vidt, akkurat nok til å gi en ekstra glød til handlinga.

Men det ville ikke vært godt nok bare med et uvant miljø: dette er både intenst spennende og vakkert skrevet. Konkyliebæreren Anand (minner litt om ringbæreren Frodo) er også en helt jeg føler godhet for. Jeg syns faktisk mer om denne boka enn Lampeåndens barn (som har litt av de samme ingrediensene, mer action men dårligere fortalt), og jeg vil gjerne lese de to neste bøkene i trilogien. Som så ofte før blir ord fattige, men les gjerne anmeldelsen på barnebokkritikk.no (bok 2 er anmeldt her).

Gyldendal, 1986

Fra 80-tallet: Følgesvennen av Gunvor Andbo Nygaard. Denne fant jeg tilfeldigvis på hylla og syns den så - ja, du gjetta riktig - fantasyaktig ut. Men det er ikke en typisk fantasy, mer et eventyr som helt klart er inspirert av skapelsesfortellinga i 1. Mosebok, ja faktisk hele historia om israelittene. Så blir den noe annet og friskt. En får en følelse av å lese en eldgammel myte, selv om det så vidt jeg vet er nydikta. Alt blir fortalt av engelen Uriel (i jødisk tradisjon en av erkeenglene).

Gud har blitt til en Dronning som skaper en vidunderlig vakker hage og sier "Bli lys!", de første menneskene heter Aden og Dagra. Dagra blir ikke lokket av en slange, men av en dragefjær sendt av Dronningens største fiende Nigel:

Mens Dagra stod slik og stirret med blussende varmt ansikt, blåste en isvind mot hjertet hennes som en skarp kniv. I det samme skalv jorden under henne slik at hun snublet. Hun snudde seg skremt mot Aden, tok hånden hans og holdt den mot munnen for ikke å skrike (...)
- Noe fløy gjennom luften nettopp. Noe skarpt og usynlig som traff meg her... ved hjertet! svarte hun og la hånden hans mot brystet.

Dagra klarer ikke stå imot Nigels dragning og reiser alene ut av hagen til Mørkesprederens rike. Der blir hun først prestinne og veileder for strandfolket, etter døden en legende. Aden lengter fortvilet etter søsteren og tar på seg oppdraget å finne henne igjen, og kampen mot Nigel blir hard.
Nigels onde planer, fryktelige utseende og forbannelser er beskrevet intenst, grotesk og nesten komisk, ellers er det en vakker, poetisk og høytidelig tone i Følgesvennen. Mørket og lyset står skarpt mot hverandre.


Engelsk utgave. Norsk utgave: Cappelen, 1995
Fra 90-tallet: Kevin Malones rike av Suzy McKee Charnas.
Jeg fant den norske utgaven i bibliotekets skattkiste, også kalt magasinet, blant voksenromanene. Omslaget - mer skummelt enn i originalutgaven, med et storkjeftet monster midt i bildet - fikk meg til å tenke at denne måtte være feilplassert. Og det var den. 
Forfatteren skriver på sin hjemmeside at hun ville skrive ei bok om magien ved det å vokse opp i New York, for å balansere det bildet folk får av byen fra krimserier på TV.  Og dette har blitt ei blanding av en sosialrealistisk ungdomsroman, med blant annet sorg og familieproblemer som tema, og fantasy.  Den fikk "Aslan Award" i 1994!

Litt om handlinga:
Tenåringen Kevin Malone har i desperasjon (årsaken får en vite mot slutten) lagd sin egen eventyrverden - Fagerfjern - i New York med diverse portaler fra Central Park. Nå er verdenen i fare, og Kevin trenger hjelp fra hovedpersonen Amy med å redde Fagerfjern fra de skumle Knokkelmennene og deres kompanjonger. Hun er heller uvillig, siden hun syns Kevin er en ufordragelig fyr (helt rett), men hennes egen verden er ikke mye bedre etter at yndlingskusina døde, så hun blir med. Hun klarer forbløffende raskt å godta at fantasyverdenen ikke er en drøm, og hun er selv såpass godt kjent med denne sjangeren (husk, dette var på 90-tallet) at hun klarer seg fint mot monstrene. Så fint at hun selv blir helten i Kevins verden, og det er han slett ikke fornøyd med...

Det var artig å lese ei amerikansk fantasyfortelling fra denne tida. Den har en lett tone og er til tider spennende, men først og fremst interessant, syns jeg, som en kommentar til sjangeren - den sier noe om fantasy som virkelighetsflukt. Og hvis en skal lære noe, må det være det Kevin lærer:

skal du være en helt, må du være en helt som folk kan se opp til, ikke frykte.

lørdag 3. mars 2012

Reiseskildring 1: Ayatollah Highway

Gyldendal, 2002
Ayatollah Higway kom i 2002, men er kjempeaktuell i disse dager, med nyheter om et valg som slett ikke alle iranere deltok i. Men selv om det snakkes litt (iallfall hviskes litt) om politikk i hjemmene Arne Svingen og Christopher F-B Grøndahl besøkte, og truslene fra det strenge regimet alltid er der som en mørk sky, er det slett ikke bare det vi får servert. Vi får lese om blant annet
  • glimt av Irans historie, fjern og nær (visste du at landet fram til 1935 ble kalt Persia? Og at Iran betyr "ariernes land"?)
  • halsbrekkende drosjeturer og stormramma flyturer Arne og Christopher var glade for å slippe levende fra
  • den verste flommen i byen Shiraz på femti år med tilhørende hopping og svømming gjennom gatene (men folk har visstnok et merkelig godt humør likevel)
  • en bortgjemt kjellerrestaurant der en nasjonal kjendis opptrer og en eldre mann våger å vrikke litt på hoftene (dansing er offisielt ikke lov)
  • ruinene av den digre byen Persepolis (tenk for et storverk!)
  • hjem der chadoren (heldekkende plagg for kvinner) forsvinner med en gang en kommer inn, der praten går løst og der utrolig mange faktisk har tilgang til parabol og internett (selv om den statlige sensuren blir verre og verre, ifølge BBC).
Familien er svært sjelden på restaurant eller tehus, rett og slett fordi det er slitsomt. I hjemmene kan de oppføre seg som normale familier, så man legger utfluktene til hverandre. Det er en kultur som strider mot deres tradisjoner, men man må tilpasse seg.(s.86)

Det er to skjønnlitterære forfattere som skriver denne reiseskildringa, og det merkes på en positiv måte. Språket strømmer lett, litt poetisk men ikke overdrevet, og av og til med et lite smil. Lett å lese og veldig interessant! Jeg tenker at de har vært heldige som har truffet iranere de kan snakke åpent med, om enn innenfor husets fire vegger, folk som rett og slett har invitert dem hjem til seg og tilbudt seg å være guider. Det er litt uklart hvor mye - om noe - som var planlagt på forhånd.

Jeg er ikke helt ferdig med boka enda, og er spent på om det kommer en eller flere historier fra iranske kvinner. De har mer å tape på å stikke seg ut. Jeg husker at jeg leste tegneserien Persepolis (Marjane Satrapi) om tida før, under og etter den islamske revolusjonen fra ei iransk jentes ståsted. Den anbefales! Persepolis har også kommet som tegnefilm.

Persepolis From Above, Persepolis, Iran
This travel blog photo's source is TravelPod page: Persepolis


Ellers kan jeg fortelle at dette faktisk er Lesehestens innlegg nummer

torsdag 1. mars 2012

Baksjå og framsjå - februar


Her oppsummerte jeg januar, og nå er jammen meg enda en måned gått. Tid for ny oppsummering!

Jeg har lest 53 bøker siden nyttår.
Status for litteraturmålene til nå:
  • reiseskildringer: 0 av 5 (men holder på med en!)
  • biografier: 2 av 5 (og delvis en tredje); Torgersen og Twain
  • uleste bøker jeg har i hylla (ikke lånt): 0 av 5. - Her må jeg si at det gjelder bøker jeg hadde ved årsskiftet, det gjelder ikke senere anskaffelser!   
  • dikt: 1 av 5, diktet Livet 
  • russisk (oversatt) bok: 0 av 1
Jeg har nå ei diger ventepåblogginnleggbunke. Må gjøre et utvalg! Vet ikke om jeg nå vil satse på å blogge om de fleste bøkene eller bare de jeg har sterke følelser for. Jeg har jo uansett en oversikt over bøkene. Er det ikke bedre med få, virkelig engasjerte innlegg enn mange halvveis oppramsinger?

Jeg har i februar lest
  • barnebøker
  • fantasy - greskinspirert og bibelinspirert og indisk pluss pluss
  • en vampyrserie
  • en grafisk roman og en tegneserieroman
  • noen ungdomsbøker
  • en roman om skipet Titan, skrevet flere år før Titanic sank... med djupe filosofiske funderinger!
  • en grøsser og to fine romaner til
Så er spørsmålet: har jeg funnet noen kandidater til neste års bokvideo (Best i 2012)?
Samtale venter og Snøbarnet kan godt havne på ei eller anna liste, de traff meg.  Tenke sjæl var også fin. En av disse bøkene kan kanskje bli årets beste (eller tristeste?) barnebok. Ellers venter jeg på de store opplevelsene enda.


Jeg pleier ikke kjøpe bøker på Mammut-salget, ikke til meg selv iallfall, men i år ble det fire stykker. Vi får se hva jeg gjør med dem!

Ellers kan jeg nå straks glede meg til å lese Salomos ring (Bartimeus-"trilogien") samt The Perks of Being a Wallflower, som jeg har fått glødende anbefalinger av.



En siste ting: i slutten av denne måneden fyller bloggen
clker.com

 år, og det kommer nok et jubileumsinnlegg.