fredag 22. juni 2012

Hva fortjener Song for Eirabu: Vargtid?

Tiden, 2012

Vargtid er bok to i den norske fantasyserien Song for Eirabu av Kristine Tofte. Den siste av to. (Her skrev jeg om den første.)
La meg si hva denne boka og serien fortjener.

Den fortjener språkelskende lesere. Lesere som nyter glitrende setninger, både de korte og klare og de lange som må tolkes - og alt midt i mellom.

Gneistane steig frå båla, trommene saug stjernene til seg, og mørket låg kring dei som eit morsfang.

Lesere som tør å bryne seg på - eller lett tolker - nynorske begreper av det tradisjonelle slaget med norrøn bakgrunn. Ikke hele tiden, men av og til. "Nomen kvalme", "lét ikkje høvet gå frå seg til å freiste", "mødd og møyr".

Mytologisk interesserte lesere som kan gjenkjenne verdensbilder, guder og helter og glede seg over gjenbruk, sambruk og ny bruk.

Ein liten orm, så grå og brun som sand og stein. Det var Brigandu, Horndrakens søster, dotter av elden og mørket, slik Horndraken også var barn av Nehl og Svid. Mens Horndraken var veldig og vakker, hadde søster hans tatt ein ham så fargelaus og ussel å sjå til. Langt mot nord, i skuggen av eit veldig berg, gøymde ho seg for dei tre gudebrørne.

Men først og fremst fortjener boka lesere som ikke analyserer, men lever seg inn i og opplever.
Lesere som er fortrolige med fantasy og lengter etter de store fortellingene, fortellinger skapt til å stå på sjangerhimmelen i lang tid. Fortellinger som sier noe om Livet og Skjebnen, Plikten og Kjærligheten, fortellinger som suger deg inn i sin spesielle verden og gir deg en svimmel følelse.

Ei i berget det blå
blod kan ein lite på
ei gir hovet blod
ei er drotten tru
for blod kan ein lite på

Jeg for min del har litt av alt av dette som leser, men mest av det siste. Jeg levde meg inn i Eirabus verden. Skrek i pine med sverdbæreren Ragna i tussemøyenes skog, tørstet fortvilt med lillesøsteren Runa utenfor det magiske berget på Durinn, kjente tyngden av Bors krone på mellomstejenta Bergithes hode. Jeg så den store Kvitvargen, Llyrs bølger, de grønnkledde nonnene i Eretårnet, de rødkledte hirdmennene i Syrren. Jeg leste med klump i halsen og en stadig voksende uro. Dette kunne aldri gå bra. Dette gikk ikke bra. Det ble annerledes enn jeg hadde tenkt, større, mer skremmende. Mørke før lys.
Da jeg var ferdig lød det et engelsk enstavelsesord i stua. Wow.
Song for Eirabu fortjener også lesere som kan lese begge bøkene i sammenheng, og mange ganger, sakte og fort og med avmerking av passasjer. Jeg satser på at jeg får tid en gang. Hva med deg?

- Takk til forlaget for anmeldereksemplar!





3 kommentarer:

KindleJoy sa...

Kommet halvveis i førsteboka, og det som slår meg er språket! Fantastisk! Og så jeg, da - som ikke liker å lese nynorsk og velger engelsk istedenfor dersom det er mulig... Jeg er imponert! Er med på samlesing av norsk fantasy og ville nok ikke plukket opp boka uten. Jeg er glad jeg er med! Denne er lovende. Bok 2 har jeg fått i posten allerede :)

Melusine sa...

Nå fikk jeg enda mer lyst til å lese Song for Eirabu!

Synne sa...

Det er genialt at leseglede kan overføres på denne måten:) Så er jo smaken som baken, men det fins også noen objektive kriterier for om ei bok er god eller ikke. Syns jeg. Og denne holder mål!