torsdag 30. juni 2011

Samle løse tråder - del 2

Daniel Glattauers andre bok om Emmi og Leo er nå altså lest. Den heter Den syvende bølgen. Jeg var veldig fascinert av Mot nordavinden og måtte vite hvordan det gikk med de to nettflørterne. Så tok det litt tid før bok 2 kom. Dermed sloknet gløden litt i mellomtida. Men det er en spennende fortsettelse som stort sett innfrir! - Emmi går og venter på epost fra Leo uten å vite hvorfor han har sluttet å skrive. MEN han begynner igjen (ellers ville det ikke blitt noen bok!) Han har fått seg en kjæreste i USA. Men er det egentlig henne han er glad i?

Det er jo en grense for hvor lenge et forhold kan utvikle seg på nett uten at en treffes "irl". Jeg vil ikke røpe hva som skjer når Leo og Emmi møtes ansikt til ansikt, men de stiller seg sårbare. Hva syns de om hverandres utseende? Er den samme gløden der som fra epostmeldingene?
Det er også en grense for hvor langt ei gift kvinne kan gå med en nettflørt. Emmi må bestemme seg for om hun satser på ekteskapet eller ikke, hun vakler. Vakling er det mye av, frustrasjon, usikkerhet. Av og til litt mye. Men det speiler nok virkeligheten i ethvert hemmelig forhold!
De to skriver like følsomt, ironisk og godt som i første bok. Alt skjer på epost, også henvisninger til det som har skjedd i møtene. Dermed kan ikke leseren danne seg noe objektivt bilde av handlinga, vi får deres tolkninger. De er også så "elskverdige" å tolke hverandres følelser og intensjoner, gjerne på urett måte. Morsomt og trist!

Tenkte jeg skulle nevne også to bøker som ble lest for ganske lenge siden:

Schibsted, 2011
Uglies av Scott Westerfeld. En dystopisk framtidsroman for ungdom, kan ligne på Matched, men er mørkere og mer grundig. Her er det ikke snakk om inntak av fargede piller, men ekte kirurgi som går dypere enn folk flest i framtidsverdenen vet om. Rekkevidden av disse operasjonene, som gjør 16-årige "stygginger" overnaturlig "pene", blir avslørt etter hvert, og jeg vil ikke si noe om det her.
Tallys bestevenn har blitt en pening, og når hun klarer å finne ham i Penby - ulovlig - skjønner hun hvor stygg hun selv er, skammer seg og gleder seg til sin egen operasjon som bare er uker unna. Så møter hun Shay, en med-stygging som har andre tanker om framtiden og som planter små frø av tvil i hodet hennes. Hvorfor skal alle være pene? Er det det som er meningen med livet?

Tally er en frisk hovedperson, tøffere og mindre romantisk enn Cassia i Matched selv om hun er innpodet med de før nevnte vrangforestillingene om stygt og pent. Akkurat som Cassia får hun vite grusomme hemmeligheter og blir stilt på valg. Men hun har ingen venner og familie rundt seg. Hun er rett og slett alene. Litt som - og her kommer en yndlingsfigur igjen! - Jonah, i denne boka. Eller Katniss i Dødslekene. Bare dette gjør boka hakket mørkere enn Ally Condies roman, og jeg ville nok ikke anbefalt den til en tiåring.

Likte jeg boka? Ja. Mellompartiet, der Tally - spoiler! - oppsøker opprørerne, har et annet tempo enn de mer intense hendelsene rundt Penby. Det rolige passet ikke meg akkurat da jeg leste, og jeg skulle ønske jeg tok meg bedre tid. Men vil en ha action, så vil en ha action! Og slutten av Uglies - den er så spennende at jeg mest sannsynlig kommer til å lese også fortsettelsen.

Cappelen, 2001
Den enkle sannhet av Jodi Picoult. Noe så sjeldent som en krimroman fra Amish-miljøet i USA! En krimroman i den forstand at den handler om mysteriene rundt et spedbarns død, men Picoult setter fokus på hvordan etterforskningen påvirker både Amish-jenta Katie (18), som er tiltalt for mord av barnet, og forsvareren hennes Ellie, som blir boende i samfunnet der en stund for å gi jenta et best mulig forsvar. Det er ikke så lett - hun må forhandle seg fram til bruk av datamaskin, Katie forandrer stadig forklaring (etter å først ha nektet for at barnet var hennes!), og barnets far er ukjent.

Det er faktisk nesten 200 000 amiske i USA, ifølge Wikipedia. Du har sikkert hørt om dem: de går i gammeldagse klær, bruker ikke strøm gjennom strømnettet, snakker sitt eget språk og holder seg for seg selv. Det er også slik i Den enkle sannhet, og de amiske blir framstilt som en smule naive og trangsynte. Men en får også se samholdet dem imellom - og det "enkle livet", som til et visst punkt kan ha noe for seg.
Og så er det litt moden romantikk her også som gir et klart inntrykk av at dette er en følegodt-roman. Midt i det tragiske.

tirsdag 28. juni 2011

Samling av løse tråder før ferien - del 1

Om bare fire dager reiser jeg sørover på ferie. Om åtte dager reiser jeg vestover til Irland! Det er virkelig på tide å samle noen løse lese-tråder før jeg drar - og kanskje finne ei reisebok.

Jeg har parallell-lest de siste dagene. Jeg holdt på med The Blade Itself (mer om den senere), men så kom det en pakke fra Amazon med
1) Angel: After the fall bind 1. Tegneserie, den offisielle fortsettelsen av tv-serien Angel (som jeg er ferdig med på dvd), tilsvarer sesong 8 av Buffy. Spennende, litt mye monstre, men hva kan en forvente?:)
2) River Marked, sjette bok i Mercy Thompson-serien av Patricia Briggs (også skrevet om her). Denne gangen må Mercy kjempe mot en ekkel mytologisk havskapning, og vi (og hun) får vite mer om den indianske bakgrunnen hennes. Hovedhandlinga skjer på en campingplass langs Columbia-elva, og jeg savner TriCities med Mercys varulv-, fae- og vampyrkjenninger. Savner rett og slett den urbane fantasyen. Også litt forvirrende med den indianske mytologien (hvem var egentlig Mercys far?) Ellers bra!
Ifølge Wikipedia kommer det ei bok til.

Orion, 2007
Men jeg ble altså også ferdig med Abercrombies bok, som jeg skrøt opp i skyene her. Første bok i serien The First Law.

Jeg hadde lest om boka på forhånd og skjønt at den er litt blodig. I tillegg står det "deligthfully twisted and evil" på framsida av utgaven min (sitat The Guardian). Jeg er tradisjonelt ikke veldig interessert i det ondskapsfulle annet enn som makter som skal kjempes ned av de gode. Hva da når hovedpersonene, heltene, har klart usympatiske trekk?
Men - etter hvert som jeg begynte å lese ble jeg både beroliget og fascinert. Beroliget fordi ondskapen verken var absolutt eller uforklart. Fascinert fordi jeg fant noe nytt og fordi Abercrombie skriver godt.

Jeg fikk blant annet den lengste beskrivelsen jeg noen gang har lest av et smerteanfall. Inkvisitøren Glokta skal gå ned ei trapp og må bygge opp mot på forhånd (noe jeg virkelig kan sympatisere med!) Like etterpå får en se hvordan han torturerer opplysninger ut av en mistenkt, og det er ikke nevneverdig sympatisk. Men Gloktas tilsynelatende ukompliserte forhold til tortur blir forklart (ikke unnskyldt). Han hadde alt - styrke, rikdom, anseelse, jentetekke - og er nå etter grusom behandling i fangenskap en 35 år ung/gammel tannløs mann som trenger hjelp til å bade og som folk både forakter og frykter.

Glokta er engasjert av sterke menn som har viktige posisjoner i samfunnet og som gjør hva som helst for å beholde dem. Han tar dette med en utrolig fatning og ironi på andres og egne vegne; han er en menneskekjenner som kan se meningen bak ordene og de onde intensjonene bak de sukrede kommentarene. Men han har en tendens til å behandle folk som skyldige til det motsatte er bevist. Til og med gamle venner.

I det hele er fordommer et viktig tema i romanen, det skaper spenning og konflikt. Adelen - én representant er den unge, arrogante Jezal - forakter mennesker som fortjener respekt for innsats og ikke arv, for eksempel major West. Enda lenger ned på rangstigen står de primitive "barbarene", blant annet den tidligere leiesoldaten Logen (men først får vi møte ham i hans rette element, der bordmanerer og klesdrakt ikke er nevnt og heller ikke viktige). Krigerkvinnen Maljinn hater alle lyshuder (de rosa).

Så viser det seg at disse personene må samarbeide! Den eldgamle magikeren Bayaz (humoristisk og skummel som Gandalf) samler dem. Et ikke så ukjent plott i fantasyverdenen (jamfør Ringens brorskap). (En tur i det skumle House of the Maker kan minne om Moria-fjellene.)

Etter min mening var det alt som skjedde med hver enkelt av personene fram til de møttes som var mest interessant. Parallelle historier med fektekamp, flukt og raider, umulig kjærlighet, magi. Mot slutten ble det mye krigsplanlegging og surmuling. Selv om boka var veldig god er jeg ikke sikker på om jeg vil lese neste. Noen som har en tanke om det?
Ellers har boka en del grovt språk, men jeg som ikke-engelsk leser takler det helt fint:) (Jamfør denne sjarmerende briten.)

I neste innlegg: hva skjedde med boka jeg vurderte å bryte meg inn på biblioteket for å lese? (haha) Og kan jeg finne ei feriebok?

lørdag 25. juni 2011

Magisk!

Jeg er omtrent halvveis i Joe Abercrombies The Blade Itself. Jeg er trollbundet! Boka slapp meg fri et øyeblikk for at jeg skulle skrive disse ordene på bloggen min. Så må jeg tilbake. Til torturisten/krøplingen Glokta, den rettferdige barbaren Logen, dåsemikkelen Jezal og den mektige magikeren Bayaz. Intriger, smerte, lyst, redsel, kamp, ære. Perfekt skrivemessig håndverk og så videre. Hei så lenge!

torsdag 23. juni 2011

Sommerens utfordring 1

Sommerens første kompliment til en for meg ukjent person:
"Så tøyelig du er - skulle ønske jeg var så tøyelig!"

Dette var i trimsalen til fysioterapien, og den utvalgte var ei dame på noen og 40 (tror jeg) som klarte å strekke armer og bein en tanke lenger enn jeg (det skal, sant å si, ikke så mye til).

Reaksjon, med et lite smil:
"Nei...jeg er jo ikke SÅ tøyelig, egentlig. Men jeg merker det når jeg ikke har tøyd! Jeg har problemer med ryggen. Det er en del av treninga."

tirsdag 21. juni 2011

Mat som er litt... Harry

Nå blir snart siste delen av Harry Potter-eventyret vist på film. På biblioteket markerer vi det med en Harry Potter-kveld. Tror og håper den blir bra!

På nettstedet mugglenet.com fant jeg ei oppskrift på en "melon brain", altså melonhjerne. Jeg tenkte jeg skulle prøve å imponere ungene med én.



Nå har det seg sånn at jeg ikke gikk til originaloppskrifta først - på familyfun - og der har de filmet produksjonen av denne hjernen. Dermed lignet min litt lite på en hjerne og mer som en - ja, en strippa vannmelon - da jeg var ferdig. Men det var en prøve!



Det var hardt arbeid å skrelle det ytterste grønne laget av melonen med den umagiske potetskrelleren jeg hadde. (Men uten det grønne var det lettere å skjære gjennom "hjernen" før spising!)



Så skulle hjernevinningene formes, og det var her jeg slet litt. Så til neste gang - i morra, altså - får jeg følge filmen!

Så usmakelig hjernen (nydøpt: Ronnys magiske melonhjerne) enn ser ut, så vil den være sunnere enn Harry Potters malacrux-muffins (skal pyntes i dag) og Hermines mesterlige trylledrikk.


lørdag 18. juni 2011

New York - I love you



Denne filmen er skikkelig rørende! En rekke "kortfilmer" med møtet mellom mennesker som felles tema. Imponerende skuespillerprestasjoner, godt skrevne manus, nydelig filmet... osv. osv.

Og for en flott by. Jeg kjenner noen som var på Book Expo i New York i år, kanskje jeg skal ta sjansen neste år?

torsdag 16. juni 2011

Sommerens utfordring

Gi noen en blomst!
Jeg har nettopp sett på Mysteriet Norge på nett (NRK), en episode som handlet om norsk (mangel på) folkeskikk. Det var artig.

Jeg har av og til tenkt: hva vil skje hvis jeg ikke ser ned i golvet, sløvt ut i lufta eller ut av vinduet (eller på mobiltelefonen) når jeg sitter sammen med ukjente mennesker på trikken? Hvis jeg hilser på folk på busstoppet?

Jeg har en jobb der jeg kommer i kontakt med folk som jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Av og til tar jeg initiativ til litt småprat. De fleste ser ut til å synes at det er greit! Og det skaper et spesielt øyeblikk, faktisk. Kanskje det kan gjøre en forskjell i hverdagen?

Jeg har ei utfordring til meg selv - og til deg som leser!

I løpet av sommeren gi en kompliment til 5 personer jeg ikke har snakket med før. Gamle, unge, menn, kvinner, hvem som helst. Legge merke til hvordan de reagerer, og skrive det ned.

Tar DU utfordringa?

For å finne innleggene der jeg skriver hvordan det gikk, se emneordet "sommerutfordring".

onsdag 15. juni 2011

Enda mer Buffy!

I dag fikk jeg en diger pakke med bøker i fra Amazon. Det siste tegneseriealbumet fra Buffy sesong 8, og tre paperback-bøker med tre Buffy-romaner i hver. Nam nam! Jeg har lest ferdig tegneserien og Coyote Moon, første romanen i Buffy the Vampire Slayer 1. Jeg var spent på begge deler - tegneserien fordi det er ei avslutning (trodde jeg! haha!), romanen fordi den ikke er lagd av tv-serieskaperne og er "utenfor kanon" (men plottet ble visstnok godkjent av Whedon).

Dark Horse Comics, 2011
Buffy Season 8: The Last Gleaming. Her får vi slutten av det tegnede eventyret om Buffy & Cos kamp mot det magiske fenomenet Twilight etter Sunnydales undergang.

Jeg må si jeg er ganske så forvirra fremdeles! Nå er det lettere å gjenkjenne personene enn det var i begynnelsen (og: nå jobber de sammen!), men det er mye som skjer, og hele tankerekken der Twilight er "ond men kanskje god og så plutselig forutbestemt av skjebnen og starten på en ny verden og er en person men også en magisk virkelighet"... den blir litt mye for mitt lille hode. Jeg får iallfall med meg at det har skjedd noe alvorlig med magien i verden når sesongen er over!
Så kan jeg avsløre at - SPOILER - en av scoobiene faktisk dør. Og dette er kanon; Joss Whedons tanker for det som kunne ha vært fortsettelsen på tv-serien. Med et stort budsjett for effekter, vel å merke.
Det kommer iallfall én sesong til. Kjøpe den? Kanskje.

Simon and Chuster, 2010
Coyote Moon. Ja! Fornøyd med denne også! Ikke stor litteratur, men det jeg forventet meg var spenning og en følelse av at jeg var i Buffys univers, og det fikk jeg. Boka kom først i 1998, altså helt i begynnelsen av tv-serien, så alle de fantastiske mulighetene til plott ligger på en måte åpne.

Romanen handler om et omreisende tivoli som kommer til Sunnydale, der arbeiderne viser seg å være hamskiftere (coyoter). Willow og Xander blir fortryllet av to av dem, og bare Buffy og Giles kan hindre oppstandelsen til en ond magiker fra kirkegården.
Boka er lett å lese når en kan engelsk og er litt inne i vampyrdreper-vokabularet. Det kommer noen referanser til ting som skjer i første sesong i tv-serien, så det kan lønne seg å ha sett den. Ellers vil de fleste som har lest romaner om vampyrer, zombier eller varulver kjenne seg igjen!
Boka er skrevet av science ficton-forfatteren John Vornholt, som blant annet også har lagd Star Trek-romaner.

Tired now.

tirsdag 14. juni 2011

Bøker i juni - status

Ventepåblogginnleggbunka:
1. Halvgudene av Mari Moen Holsve (norsk fantasy)
2. Uglies av Scott Westerfeld (ungdomsbok/dystopi)
3. Den enkle sannhet av Jodi Picoult (om Amish-folket)
4. Landsbyer i Irland av Christopher Fitz-Simon (fotobok)

Begynt å lese (hopper litt fra bok til bok):
1. Hellig vrede av Laila Bokhari (om terror og islamisme i Pakistan)
2. Alver: naturens barn, kulturens skapninger av Jeanette Sky
3. Inside out av Maria Snyder (dystopi)

Ulest i hylla (blir sannsynligvis lest!):
1. Wikileaks av Julian Assange
2. Slik reddet irene sivilisasjonen av Thomas Cahill (mer om Irland, må vite!)
3. Det mørke tårn 1-2 av Stephen King (fantasy)
4. Vampyr! blodsugende lik i litteratur og tradisjon av Arnfinn Pettersen

Ventepåblogginnleggbunke i juni - del 2

Jeg har lest I dette treet av Katarina Kieri og Per Nilsson. Svensk drama med to forskjellige fortellere.
Vi møter
1) Siri, som har en stadig følelse av ikke å høre hjemme i denne verdenen. Blir mobba på skolen, faren er uforbederlig alkoholiker (stor skuffelse) og mora ofte ute på byen. Siri er sint på de fleste og bedriver knappenåls-voodoo i skolekatalogen. Hun har ei god venninne, Fatima, som hun er forelska i men som hun presterer å såre.

Hvorfor skulle jeg synes synd på meg selv? Jeg er Siri Jegeren, Siri Allmaktskvinne, Siri Våk som svever høyt over de andre. (s. 42).

2) Jakob, som lever i ei slags hvilestilling, nyflytta etter dramatiske hendelser i familien i nær fortid. En stefar som terroriserte dem psykologisk, en storebror som var involvert i en brutal overfallsepisode. Nå håper han at han ikke møter noen som VET. For eksempel mannen som ble overfalt... 

Jakob er anonym og passiv, han er den som tenker og gruer og gir små glimt av det vonde.
Siri er aktiv, men redd for å være åpen. De to møter hverandre så vidt, men blir aldri kjent med hverandre. De gir hverandre navn: Fuglejenta og Den bortkomne, og lurer på om den andre også kjenner seg alene.

Jeg leste boka ganske raskt. Den er kort, og kapittelinndelinga (skifter forteller i hvert kapittel) gir den ekstra driv, syns jeg. På barnebokkritikk.no står det at Per Nilsson har skrevet om Siri, Katarina Kieri om Jakob. Per Nilsson kan det med å skildre sterke følelser! Personene er troverdige.

I dette treet er ikke noen nyskapende roman, jeg syns jeg har lest den før - typisk svensk ungdomsbok. Men den er både intens og poetisk. Spesielt Siris kapitler er gode; Jakobs litt bleike.
- Og så har vi noen passasjer om biblioteket! Siri var visstnok bibliotekarenes yndlingsjente; de sloss om å anbefale bøker til henne. Sånn skal det være.

fredag 10. juni 2011

Smaragdatlaset


Cappelen Damm, 2011
 Av og til føler en seg virkelig alene.
Det gjør jeg nå.
Alene som en god, gammeldags undergangsprofet midt i flokken av fortryllede og fortryllende ja-mennesker.

(De som har sett slutten av tv-serien Angels sesong 4 har en referanse! Denne Buffy/Angel-titteren må bare nevne det.)

Boka Smaragdatlaset av John Stephens har blitt rost opp i skyene. En snakkis fra barnebokmessa i Bologna i fjor, lansert med passelig grønn brask og bram i Cappelen Damm 30. mai, varslet som den nye store serien (3 bøker) etter Harry Potter og lest av ivrige barn som ikke er tilsnakkendes under lesingens mysterium (for eksempel sønnen til forlagssjef John Erik Riley). Og jeg har fått personlige anbefalinger!
Selvfølgelig kjøpte vi boka på biblioteket, og jeg har lånt den. Og begynt å lese. En eventuell magi som denne boka måtte ha kan ikke ha strålt ut fra permene rent fysisk, for det tok noen dager før jeg tok fatt.

Jeg har kommet til side 132. Og jeg klarer nesten ikke lese videre. Det kjennes som et ork. Jeg merker ingen vibber. Og jeg føler at jeg svømmer mot strømmen, sitter fast i et tornekratt, vasser i lim.
Barn på 12 leser fortellinga rett igjennom med store øyne. HVA ER GALT MED MEG?

For å si noe konkret:

1. Jeg reagerer fort på lite troverdige trekk hos personer i bøker, og allerede på de første sidene får vi vite at Kate, den eldste av tre søsken, som fireåring blir vekket av moren og får vite at hun må passe på søsknene sine, uansett hva. Hun lurer på hva som skjer, men lover høytidelig. For hun har fått følelsen av at hun er "voksen". En fireåring???? Dette ødela veldig mye. Jeg begynte å se etter andre ting som ikke passet med personene. Ikke bra når en skal nyte ei bok!

2. Jeg savner et tydelig skille med tomme linjer mellom setningene der vi går fra Kates tanker og opplevelser i prologen til ytre beskrivelse (fordi hun ligger sovende i en bil og det som skjer med de voksne er mer viktig). Dette med manglende avsnitt gjentar seg, og det kan virke som en liten ting, men det irriterer meg (kommentert også her). Det hender også at ting som skjer senere blir beskrevet først uten at det er helt klart når fortid og nåtid begynner/slutter. Argh!

3.I den selvsamme prologen flykter en sjuskete kledd, men snill og uendelig vis mann (riktig nok ikke med stort, rufsete svart skjegg) i en bil (ikke motorsykkel) fra noen mørke, ekle skapninger og klarer å redde seg og barna gjennom en magisk portal. Her begynner assosiasjonene til andre fantasybøker - til gjenkjennelse eller bare til kritisk sammenligning.

4.Så møter vi barna ti år etter, og jeg får en sterk følelse av å ha lest om dem før. De ligner for eksempel på Baudelaire-barna i Lemony Snickets Den onde greven-serie. Minstejenta Emma er riktignok ingen biteglad baby bablende på ord de andre på magisk vis forstår, men hun biter/slår/sparker/kjefter fra seg som en ganske så aggressiv elleveåring (påpekt og vist til det kjedelige). Men mellomstemann Michael er bokglad, tynn og bebrillet, og Kate er klok og ansvarlig. Ekte typer, mennesker jeg ikke får noe nært forhold til.
(Når jeg tenker meg om ligner de også litt på de tre søsknene i Halvgudene, som jeg også har begynt å lese. Den lugger også litt.)

5. Boka er nok ment som ei parallell verden-fantasybok, men den parallelle magiske verdenen (eller fortida) blander seg med den primære til en ubestemmelig masse. Jeg får ikke noen følelse av å være i vår tid i begynnelsen, eller i ei virkelig tid i det hele tatt. Det forvirrer meg. (Sammenligning: Harry Potters gompefamilie bor i Surrey, Dudleif spiller dataspill, og onkel Victor selger driller.) Jeg klarer ikke å se for meg stedene der handlingen foregår.

Jeg kunne nevnt flere ting. Ekle torner som bare river og ritsjer og setter seg fast i klærne mine. I løpet av noen og hundre sider i ei 464 sider lang bok.

Skal jeg som en fantasyhelt trosse alle motforestillinger og klatre til topps, lese videre? "Den neste Harry Potter" bør kanskje få en sjanse?

Mest av alt har jeg lyst til å legge den vekk og heller løfte fram - Harry, Lyra, Bastian (Den uendelige historie) og Septimus Heap. Og håpe at barnelitteraturen snart får en ekte, verdig oppfølger til Rowlings serie!

tirsdag 7. juni 2011

Ventepåblogginnleggbunke i juni - del 1

1. Søsteren min på peishylla av Annabel Pitcher. Barnebok om ti år gamle Jamie som har mistet storesøsteren sin i en bombeaksjon. På baksida av boka står det: Det er fem år siden nå, og alt er verre enn før. Og det ER ille! Alkoholisert, muslimhatende far, fraværende mor, mobbing på skolen, og så videre. Det er ei dyster bok, rett og slett. Lyspunkt på slutten, som seg hør og bør, men. Ellers har jeg problemer med Jamies måte å fortelle på. Det er helt klart en tiåring som forteller, og det er ikke så rart i ei barnebok, men jeg syns dette ble kunstig:

"Hvor er det du har vært spurte jeg da håndtaket ble vridd om og Jas kom inn i gangen. Hun så på meg som om jeg var helt dum, og sa På skolen. Løgnen slo meg i ansiktet, og kinnene kjentes som telefonsvareren som lyste lyste lyste rødt. Ikke ljug sa jeg, og hun sa Ikke snok på en sånn sarkastisk måte." (s. 126)

Dessverre ikke ei bok jeg vil ta med meg videre. (Den er forresten ukas bok på bokbloggturneen, blir spennende å se hva andre syns!)

Men så:



2. Lou: Dagboksdager av Julien Neel. Søt, artig tegneserie om lille, kreative, fantasifulle, forelska Lou og den late, rare, men snille dataspillende mammaen hennes. Lou er vel en 11-12 år gammel, tenker jeg. I Frida med hjertet i hånden-alderen:)
Boka er ganske tynn, med lekre, lett mangainspirerte tegninger. Veldig fin.

3. Forførende ondskap av Rebecca James. Psykologisk thriller for ungdom. Denne biter! (Skal visstnok også ha blitt kalt "Twilight uten vampyrer"!) Jeg kommer til å tenke på ei anna bok jeg leste for noen år siden: Antichrista av Amelie Nothomb. Også her er det to jenter i sentrum; hovedpersonen blir satt i skyggen av ei aktiv og livlig, men psykopatisk, venninne som griper inn i livet hennes på uventede og grufulle måter.
Kathrine i denne boka har en mørk hemmelighet, en hemmelighet som blir avslørt for leseren litt etter litt (vær forberedt på sterke scener)... men som Alice av en mystisk grunn kjenner til - og presser henne med. Innimellom får vi glimt fra nåtiden, så vi har en idé om hva som kan ha skjedd mellom dem - men den siste avsløringen er overraskende som avsløringer skal være!

onsdag 1. juni 2011

Jeg vet en deilig have

Foto: Oddbjørg Fredriksen

Jeg vet en deilig have
med minner om det som var en gang
og om det som fremdeles er.

Synne -11

God mot nordavinden

Font, 2010
Jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk fluksens inn i bibliotekets søkebase på nett for å lete etter fortsettelsen på ei bok jeg nettopp var ferdig med.
Men nå har jeg funnet ut at vi har fortsettelsen av Mot nordavinden av Daniel Glattauer. Skal jeg bryte meg inn i biblioteklokalet i morgen selv om vi egentlig har stengt på Kristi Himmelfartsdag?

Det er lenge siden jeg har ledd høyt av ei bok. Og lest med iver og glød, innbitt og spent på neste side. Eller, her: neste post.
Sånn kan det gå når en leser private eposter mellom to mennesker som egentlig ikke kjenner hverandre, men som etter hvert blir de viktigste personene i den andres hverdag.

Emma (Emmi) og Leo har aldri møtt hverandre (egentlig - jeg vil ikke røpe mer!), og derfor føler de at de kan være hundre prosent ærlige med hverandre. Overøse den andre med følelsesutbrudd, med satiriske kommentarer, ømme (litt fulle) setninger over ei flaske vin.
Jeg kan skjønne hvordan det virker. Jeg har aldri selv startet noen brevveksling etter feilsendt epost, men jeg har chattet og vet hvordan en lett oppfører og uttrykker seg annerledes på nettet enn i virkeligheten.

Uansett, hvis noen lurer: Glattauers bok er utrolig bra etter min mening! Jeg får vurdere et innbrudd i morra. For slutten er så brutalt avsluttende at jeg må vite hvordan det begynner igjen.

Étt men: hvorfor er ikke hele tittelen, Gut gegen Nordwind, oversatt? Altså til God mot nordavinden? Er det ikke fyndig nok? "God" er faktisk viktig. Nemlig.