tirsdag 30. november 2010

Hm...virker ikke?

Det kan se ut til at søkefunksjonen til bloggen min ikke alltid virker. Det fant jeg ut da jeg skulle lenke til Phantastes i forrige innlegg. Innlegget jeg lenket til hadde faktisk Phantastes som tittel, men det kom ikke fram da jeg søkte, så jeg fant det bare etter litt leting.

Noen som bruker denne funksjonen på sin egen blogg og har samme erfaring?

Nelias gåte

Foto: bokkilden.no
Jeg har nå lest Nelias gåte av Gro Fykse. Det er en fantasyroman, men én med en litt uvanlig framside. Du får ikke assosiasjoner til portaler, middelalderborger og magiske artifakter. Men det var en ganske spesiell verden jeg kom inn i.
Fykses bok er et eksempel på parallell verden-fantasy. Vi begynner i vår verden, der fjortenåringen Nelia blir passet opp av den mystiske, brutale Linus. Han truer henne og dytter henne utfor et stup. (Hun overlever, men hvorfor vil jeg ikke si!)

I tillegg overtaler han tanten hennes (som er barnevakt siden moren er borte) til å reise og isolerer henne fra alle venner og naboer som kunne ha hjulpet henne. Han stenger henne inne, overvåker henne og er igrunnen alt en ekte kidnapper skal være. Men han sier at han prøver å hjelpe henne til å stå imot nettopp fysisk mishandling og utmattelse, fordi hun trenger å bygge opp styrken sin før noe vanskelig som skal skje i nærmeste framtid.
I en anmeldelse på barnebokkritikk.no står det at Linus har psykopatiske trekk. Det er jeg enig i. Det er lenge usikkert om han er skurk eller hjelper, og Nelia vet aldri hva hun kan forvente av ham. 

Nelias liv går fra å være ganske ukomplisert og greitt - venninner, cellotimer og forelskelse - til en slags levende drøm der hun flyr og der bøker skriver personlige meldinger til leseren (som ei viss dagbok i Harry Potter og mysteriekammeret!). Legg til en tunnel bak et skap som leder til til en mystisk skog, en varm stein og giftige piler, og du er forberedt på å gå inn i en magisk verden.

Jeg likte boka godt. Noe av det første jeg fikk assosiasjoner til var Phantastes, ei kjempefin fortelling som jeg skrev om her. Den har også noen elementer fra Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl.
Denne første boka (for det kommer vel flere?) har for mye handling fra vår verden etter min smak, det tar lang tid før de kommer seg inn i eventyret. Men ellers en av de bedre norske!

Jeg har også nettopp lest Ormeøyet av Tore Aurstad; denne er kanskje enda mer original. Mer følger.

onsdag 24. november 2010

Bestefars dikt om elva

Foto: Synne Fredriksen














Ånå

Såg du ånå som fløymde ein stormdag i haust?
Ho rugga på steinan å alt som va laust.
Ho busta seg fælt, må eg seia.
Når flaumen va øve, så smogna ho inn,
Så fort som dæ leta mæ regn og med vinn.
Ho ordna seg greitt, må eg seia.

Såg du ånå i vinter mæ snø og mæ is?
Langst kantan va reimfrost på lyng og på ris.
Ho pynta seg fint, må eg seia.
Så låg ho å klukka te solå fekk makt.
Då sa ho dæ sama ho før hadde sagt:
Eg venta på vår, må eg seia.

Såg du ånå ein vårdag når isen breud opp?
Når vårsolå vørmde i sjel og i kropp,
Då kjendest det godt, må eg seia.
Når fleumen va øve å luftå blei blå,
Når gudan å jenten tog finstasen på:
Ja, då blei det vår, må eg seia.

Såg du ånå ein sommår, mæ runnslipte stein?
Når fiskan dei hoppa å solå ho sjein,
Å vanne va varmt, må eg seia.
Du kjende du livde i kropp å i sinn,
Å lykkå smeug inn som ein svålande vinn,
Å livet va gott, må eg seia.

                                 Samuel Gysland

mandag 22. november 2010

Så hot da?

Foto: bokkilden.no
Etter å ha lest Ingunn Aamodts Hot i Syden (Marlena Evensen-serien) har jeg et stort spørsmål. Hvor overfladisk er det lov å være i ei ungdomsbok? Og da tenker jeg ikke på språk eller plot, men moral.

Jeg lurer sånn på hva Aamodt tenker selv når hun skriver om blonde Marlena som reiser med sine to lekre venninner til Syden og sjekker opp tre kjekke gutter. Mener hun at det er helt greit at 14-15 år gamle jenter pakker toalettveska med diverse sminke som fyller ei hel bokside? Eller at de bruker ferien bare på shopping, rusbrus, flørt og soling? Hun kommenterer det ikke, det er helt uklart. Og barn som leser det vil sannsynligvis "tro på" hovedpersonen.

Boka er lett å lese. Den er rosa, den har komiske situasjoner og de vanlige ingrediensene i jentebøker: vennskap, forelskelse og familie(problemer). Men hovedpersonen(e) lærer ikke noe annet enn at de 1) ikke skal smøre seg med sololje og 2) ikke bør drikke 6 flasker rusbrus på en kveld. De tror fremdeles til slutt at det viktigste er å ta seg godt ut, være populær, bli sett.

Siri, Marlenas halvsøster, er et friskt pust: hun går i posete klær, har kortklippet hår og er likevel fornøyd med seg selv. Hun klarer å fange interessen til en av guttene gjennom å være naturlig. Men dette ser ikke ut til å påvirke Marlena i særlig grad.
Hva skal til?

søndag 21. november 2010

Vampyr!

Foto: bokkilden.no
I neste øyeblikk druknet kirken i ville hyl og hysteriske skrik idet vampyrene kastet seg over den hjelpeløse kvinnen. Jeg fortsatte å stirre på den heslige forsamlingen som alle hang fast i den hylende kvinnens armer og bein mens de blottet huggtennene og hisset som slanger mot himmelen (..) fingrene og føttene deres vokste, nesten til dobbel lengde, og skinnet strammet seg om de senete kroppene helt til ribbeina og musklene bulet ut mot den grå huden og fikk dem til å ligne heslige rottemennesker som skrek ut i natten:
- Ja, ja, ja, menneskeblod, elver av varmt deilig menneskeblod...


Jeg skjønner jo at jeg har blitt bortskjemt - eller kanskje forført - etter å ha sett vampyrene i Buffy the Vampire Slayer. De ser ganske rare ut i "vampefjeset", litt skumle til og med, men de er fremdeles menneskelige, og kan faktisk også være vakre/kjekke/sjarmerende (kryss av). Når de dreper skifter de rett og slett til hoggtenner og setter dem i offeret. OK, kanskje de anstrenger seg litt og iscenesetter en romantisk kveld for kjæresten til offeret sitt når hun ligger drept i sengen - ikke så pent gjort - men de er ikke rovdyr av typen over. Det hadde vel ikke gått på TV.

Utdraget kommer fra Vampyrjegeren av Heine T. Bakkeid. Norsk vampyrfortelling, altså! Første i en kommende trilogi, Dr. Schnabels krønike.
Merkelig at jeg ikke tenker på boka som en grøsser. Det er kanskje det at de ekle beskrivelsene er såpass få, og fokus ligger på gutten Vlads liv som familieløs, gløgg doktor- og vampyrjegerlærling.

Boka har handling fra 1700-tallet. Hovedpersonen flykter fra pesten i Romania som har rammet hele familien hans, til ei kirke som viser seg å være tilholdsstedet til ei gruppe vampyrer. - Nå har det seg sånn at det fins forskjellige typer vampyrer i Bakkeids fortelling; ikke bare ekte, levende "rottemennesker" men også vampyrdrepte dyr og mennesker som kan ha noen snille følelser i behold i tillegg til blodlysten. Flaggermusvampyren Batty og kaninvampyren Bunny blir Vlads venner og hjelpere i kirka.

Så kommer Vlads onkel Arad og tar ham med seg til London for å lære ham doktor- og vampyrjegeryrket. Arad blir det eneste stabile i Vlads verden og tar ham på alvor, tror på ham. Lærer ham hva det er å være dr. Scnabel:
Dr. Schnabel er ikke en person, eller ett menneske, Vlad (...) Han er en tilstand, din vei gjennom frykten, angsten og lengselen. Glem aldri det.

Helt til gutten er 17 år gammel går det meste på skinner, men så går Arad til et møte med en mystisk baron og kommer ikke hjem. Vlad får brev der det står hva han må gjøre for å få onkelen tilbake. Med status som den nye vampyrjegeren, ei nebbmaske over ansiktet og passende utstyr i veska reiser han rundt i Europa som en mystisk skikkelse. En skikkelse som til og med får innpass hos kongen i Versailles. Jeg kommer til å tenke på helt klassiske heltefortellinger, Robin Hood kanskje, den snartenkte, modige fyren som tar fra de rike:)

Det er ei mørk bok, dette. Godt skrevet, moden, spesiell (bare se på coveret!), historisk interessant. Jeg får lyst til å lære mer om vampyrmytene. Men jeg får mest av alt lyst til å lese neste bok og finne ut hva som skjer videre med Vlad og Arad - og Batty og Bunny.

lørdag 20. november 2010

Jippi!

Foto: Internett
Harry Potter og Dødstalismanene del 1 var en virkelig stor opplevelse! Akkurat sånn som jeg ville ha den. Spennende, grøssete, trist, fantasifull, litt morsom... og først og fremst: nesten akkurat etter boka! Wow. Ingen skuffelser. Går det an?

Jeg har lest et par klager over at det er for mange stillestående scener i filmen. De tre vennene flytter (flykter) fra sted til sted uten å vite hvor de skal. Men det hører med i boka, og det har betydning for både vennskapet deres (som settes på prøve) og selve kampen mot Voldemort. Det er ikke bare trylleformler og kamper på død og liv. Det er undersøkelser, planlegging og frustrasjoner. Måten disse scenene er lagd på i filmen er genial, syns jeg. Spesielt der Harry prøver å muntre Hermine opp ved å danse med henne i teltet.
Og så blir det nok maks action i siste film, som kommer til sommeren.
Noen mener også at Daniel Radcliffe ikke spiller bra. Det skjønner jeg ikke. Men jeg syns ikke han kler antydningen til bart. Kanskje det eneste jeg irriterte meg over!
Vel, kanskje de kunne funnet bedre skuespillere til Bill (som skal være kjekk) og Xenophilius (som ikke skal være så kjekk).

Utenom dansescenen husker jeg best
- scenen der Ron ødelegger medaljongen
- julaften i Godric's Hollow, på kirkegården (trist) og i det gamle huset til Bathilda... (grøss, uææææh!)
- de tre vennene i heisen i Magidepartementet. Gode voksne skuespillere, spiller akkurat så nervøse og bortkomne som de skal:)
- den utrolig bra animasjonen av eventyret om de tre brødrene.
Og så Nagini på Malfoys herregård, da. Du er herved spist.

Jeg har ikke noe mer å si, jeg. Jo, forresten: se filmen!

torsdag 18. november 2010

Nei, det er ikke fredag, det er torsdag

Hele denne uka har jeg vært en dag før min tid! Ikke lett å plutselig begynne i fullt arbeid igjen:)
I dag hadde jeg vel 60 femtenåringer på besøk på biblioteket og skulle snakke med dem om samtidslitteratur. Brukte opplegget fra i fjor med noen strykninger og oppdateringer. 90- og 2000-tallet. Det gikk fint, selv om noen av dem gjerne skulle hørt om lettere bøker. (Det fikk de etterpå.)
Nevnte også Kolleruds bok + Livets døtre av May Grethe Lerum (eksempel på "kiosklitteratur") og Forberedelsen av Roda Ahmed (eksempel på innvandrerlitteratur).
Og så spilte jeg litt musikk i år også. Stolt av disse ungdommene som hadde hørt denne perlen fra 1990!

tirsdag 16. november 2010

Bloggurat

Jeg har registrert bloggen min på Bloggurat!

Den dramatiske hverdagen

Såkalt hverdagsdrama er sjeldent i min boklesebunke. Enten pleier jeg å sette meg ned meg ungdoms-/barnebøker eller voksen spenning/adventure. Jeg føler vel at jeg kommer fort inn i handlinga da.

Men nå har jeg lest et par bøker uten disse vanlige merkelappene og likt dem veldig godt.

1. Hjem til jul av Laila Stien. Følegodt-bok, selv om den blant annet handler om:
  • en venninnegjeng (hovedpersonene, rundt 40?) som prøver å lage temakvelder for å være kulturelle. Ikke engang lesesirkel hjelper, bøkene de leser gjør dem deprimerte.
  • to utro ektemenn (forført av en fyrig NAV-ansatt).
  • de samme to ektemennene i langvarige og seriøse forberedelser til Birkebeineren, kollapser begge to kort tid før rennet. 
  • en hyttetur i mange minusgrader med en peis som ikke virker.
Det som gjør at boka likevel blir god å lese er galgenhumoren som gjennomsyrer alt det depressive, og det nære forholdet venninnene tross alt har. Og så er det korte kapitler, nesten som noveller men med de samme personene i.

2. Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Vår norske Paasilinna? Utrolig morsom!  (Arto Paasilinna skriver om veldig originale typer på den finske landsbygda.)

Handlinga foregår i ei vestlandsbygd, Vassbygda/Vassbygdi. Det er det eneste stedet i Norge (Norike) som har nynorsk som hovedmål (framtidsroman?), men de klarer ikke å samle seg om én bestemt flertallsform på substantivene. Derfor to navneformer på bygda. Og de har ikke a- og b- klasse på skolen, men a- og i-klasse.
Noen personer vi møter der:
- Bendik Uføre. Den mest ihuga nynorskaktivisten; kjører Toyoti (ikke Toyota) og starter ei fangruppe for Lillestrøm (som de kaller for Veslestraumen). Synger Vinje-sanger på offentlige toaletter. Blir fotfulgt av Sylvia, som prøver å sabotere alt han gjør.
- Orm Steinåker. Tøff kar med ekstreme virkemidler. Kjører postbilen i sjøen fordi den distribuerer reklame på bokmål. Får et oppdrag senere som innebærer å ta med seg et skytevåpen inn i Dyreparken i Kristiansand.
- Dirigenten av bygdas barne- og ungdomskor; kommer utenfra og blir bundet naken til et tre ute i skogen som straff for at han velger for mange bokmålssanger. MEN han tar en søt hevn.
- Ungjenta Lena, som lager fotoutstilling med temaet "snorer". Hun er vel det eneste lyset i det ekstremistiske mørket, ganske så normal:)

Jeg blir ikke helt sikker på om boka er et forsvar for eller et angrep på nynorsken. Siden forfatteren skriver på nynorsk regner jeg med at det kan være begge deler! Morsomt er det iallfall!

mandag 15. november 2010

Wow! Kirsebær på toppen!

Jeg har fått en award for bloggen min! Nei, vent litt, to! Det er en premie for "beautiful blogs" som går som et slags kjedebrev fra blogger til blogger (Cherry on top award får faktisk mer enn 200 000 treff på Google!), og det er Lena (med bloggen Lesmye) og Ladybug (med bloggen Underhold meg) som nå har gitt meg den.

Her er reglene for awarden:1. Takk den du fikk prisen av.
Tusen takk, Lena og Ladybug!

2. Kopier prismerket til bloggen din.
Se til venstre.

3. Fortell om 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn ei yndlingsbok per forfatter.
Den var ikke lett! Det er stort sett bøker (og serier) jeg faller for, ikke forfattere. Men.
1. Josefine Ottesen med Mira-bøkene. Veldig godt skrevet fantasy, spennende! Hun har også skrevet bøker for mindre barn.
2. Margaret Atwood med Katteøyet. Skriver intenst (nesten grøssete) om mennesker som må takle spesielle kriser. Og så fra Canada, det er spennende.
3. Terry Pratchett med Magiske Maurits og hans gløgge gnagere. Verdens ledende humoristiske fantasyforfatter som har en utrolig idébank!

4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.
Jeg gir prisen videre til fem blogger på leselista mi:
Betraktninger
Av en annen verden
Lesekaninen
Maris mørke hjørne
Heims lille verdenshjørne (ikke bokblogg, men virkelig "beautiful":))

Etter at bokbloggerne var på radioen har jeg tenkt igjennom hvordan jeg blogger, hva jeg skriver om og hvorfor jeg skriver. Og hva slags blogger jeg selv leser. Hva skal til for at en blogg fanger interessen min?
Jeg gikk nettopp gjennom lista på denne sida for å få tips til nye blogger jeg kan følge. Det ble endel nye tilførsler til Google Reader... så får vi se hvor lenge jeg holder tempoet oppe.
Jeg fulgte noen kriterier da jeg valgte nye blogger. Bevisst eller ubevisst:
  • en spennende tittel på bloggen skaper den første interessen, som en boktittel. (Men så må en jo lese boka for å finne ut hva en syns om den!)
  • fin layout tilsvarer da forsida på boka
  • bilder som pynter innleggene og bryter opp teksten - men ikke for store og ikke for mange. 
  • lett og ledig språk. Er allergisk mot gammeldagse vendinger som ingen bruker muntlig i dag (bruker kanskje noen få selv?). Trenger likevel ikke være "kult"!  
  • et personlig preg på innleggene (bokblogg). Typiske bokanmeldelser ("spennende bok som passer for deg som liker grøss") blir kjedelige.
  • ærlige innlegg (bokblogg). Men hvis de er bare negative, bør bloggeren kanskje finne en annen sjanger, forfatter osv. å blogge om?

lørdag 13. november 2010

Min fantasifulle, men ikke fullt så fantastiske, historie

Foto: Synne Fredriksen
Fantasy-interessen min begynte med Narnia på 80-tallet. Jeg husker at boka Løven, heksa og klesskapet gikk som føljetong i et blad jeg abonnerte på, og den var kjempespennende. De første bøkene (egentlig nummer 2-5) ble til tv-serie, og den filmatiseringen ble jeg aldri fortrolig med - og bøkene tapte seg litt utover i serien. Hesten og hans gutt var veldig rar. Den siste striden var absurd og skummel. Men det var min første innføring i den "ikke-realistiske" litteraturens rike.

En annen serie jeg likte veldig godt var Mørket kommer av Susan Cooper. (Når jeg tenker meg om, så var det vel disse to fantasyseriene jeg hadde å velge mellom på den tida:)) Senere har jeg prøvd å lese den, og magien er ikke helt der, men jeg kjenner at jeg fryser litt på ryggen når Merriman (som senere blir avslørt som Merlin. Ups - spoiler) dukker opp. Elsker hele Merlin-skikkelsen.

Jeg var vel rundt 11 år gammel den natta jeg drømte om fire barn og ei løve. Korte drømmebilder, men såpass sterke at jeg husket dem da jeg våknet. Så satte jeg meg ved skrivemaskinen min og begynte på fortellinga Reisen under jorda. De fire barna ble søsken (Narnia?), løva ble til ei tam løve som så ble vill, og ei nydelig prinsesse med trollhale, en ond greve, en gutt på flukt og en gammel trollmann fikk plass i fantasiverdenen. Pluss en spøkelseskladd-lignende skikkelse som utstrålte mørke og alle slags grusomheter. Barna ble skilt fra hverandre og fikk forskjellige oppgaver; de eldste skulle samle magiske tegn (Mørket kommer?) gjennom å møte sin egen indre fiende...
Fortellinga ble på 27 skrivemaskinsider, med tegninger til og noen sanger. Til og med et hørespillmanus!
De siste sidene skrev jeg først da jeg var i slutten av tenårene.

Når jeg nå ser på Reisen under jorda er det vanskelig å lese den som litteratur. Selvfølgelig. Selv om min egen fantasi som elleveåring var upåklagelig, er det mange logiske brister, klisjeer, språklige feil, partier som kunne vært korta ned eller utbrodert, rare sjangerblandinger osv. osv. Jeg var en ivrig leser, men ingen god skriver.

Så spør jeg meg selv: kunne jeg skrevet den om? Kunne jeg lansert den? Kunne jeg vært en forfatter? Og ville det i så fall blitt ei barnebok? Jeg har lagd noen småhistorier i voksen alder som handler om de samme personene, men som er mer for ungdommer eller voksne. (Nå har barna blitt unge voksne med voksne liv og har glemt alt om landet under jorda, men plutselig husker de glimt.)
Jeg har lest endel bøker som prøver å være god fantasy, men som faller igjennom. Prøver å være fantasifulle og nyskapende, men blir dumme. Ville jeg vært 1) fantasifull nok og 2) nøktern nok til å lage ei god bok?

Foreløpig trives jeg VELDIG godt som leser.

torsdag 11. november 2010

Pass deg for spøkelset!

Foto: Internett
Jeg er virkelig glad i å kassere bøker. Det vil si å finne (og fjerne) bibliotekbøker som jeg vil si er hyllefyll og ikke har vært utlånt på noen år. Det fins nok av sosialrealistiske romaner fra rundt 1980 og bøker med ett ord på hver side eller lignende. Når bunken med "vurdere for kassering"-bøker også blir hyllefyll (bak skranken), ja, da vet kollegaene mine hvem som har vært på ferde.

Men hør her: nå har jeg møtt kasseringsspøkelset selv. Det er sånn at jeg grøsser på ryggen!

Jeg satt og ante fred og ingen fare da en kollega stakk bakom skranken i går og sa:
Nå har jeg funnet en serie som ikke har vært utlånt siden 2001. Det ser ut til å være en sånn fantasy-serie...
Fantasy? Da hoppet jeg i stolen så krykkene spratt. Jeg vet at jeg er alene som fantasy-entusiast (og fantasy-leser) på biblioteket. Én ting er det at jeg er yngst, men det har også med generell interesse å gjøre. Og er det da ei fantasybok som ligger på hoggestabben, så er jeg den eneste frelsermannen. Det er helt klart.

Da jeg så nærmere på serien fant jeg ut at det var de nydelige Avalon-bøkene til Marion Zimmer Bradley. (Egentlig ikke fantasy etter mitt skjønn, mer magisk/romantisk/historisk følegodt.) Og jeg angret på at jeg ikke hadde lånt bøkene ut på meg selv. (Det hender at jeg tar bøker med meg hjem litt tankeløst. Og hvis en ser bort fra utlånsstatistikken, så kan det være en fordel å vite hvor mange ikke-bibliotekarer som har lest ei bok på hoggestabben.)
Jeg snek meg til å låne dem ut med det samme. Da har de iallfall hatt ETT utlån på de siste ti årene. Og jeg håper de får sjansen til å få flere!

onsdag 10. november 2010

Å være ung er...

Foto: Internett
1. Frustrerende. Like sint av Marie Desplechin. Andre bok om franske Aurora! Her blogga jeg om første bok, Aldri tilfreds. Aurora har nå inngått en avtale med foreldrene om at hun skal bo hos besteforeldrene ei stund. Det er det beste for alle parter, mener de. Aurora er sur og negativt innstilt til den oversnille, buddhistiske (?) bestemoren og den selektivt tunghørte bestefaren (som stort sett ser på tv). Det verste er at hun ikke har sjansen til å ringe til bestevenninnen eller kjæresten uten at forfedrene hører på.

Denne boka fikk meg til å le mange ganger. For eksempel scenen der Aurora skal på apoteket og kjøpe tåteflaske - som trøst til seg selv - men for flauhets skyld sier at den er til lillebroren. (Hun ROPER det, og det gjør henne ikke akkurat mer troverdig!) Boka er skrevet i dagboksform, det liker jeg. Og så er den på nynorsk. Godt skrevet nynorsk.

2. Fnisemorsomt. Ella og de andre av Timo Parvela. Hvilken lærer (og leser) kommer vel uskadd fra møtet med Ellas andreklasse? De er noen skikkelige urokråker fulle av fantasi. Og denne boka inneholder tre historier om dem. De innbiller seg at læreren er offer for utpressing og prøver å hjelpe ham, og så viser det seg at "utpresseren" er den nye kona hans som har skrevet kjærlighetsbrev. Klassen skal framføre et julespill, og alt som kan gå galt gjør nettopp det. Og de skal på klassetur til dyreparken (med en bussjåfør som kommer i uvanlig godt humør), der en av guttene lanserer seg selv som en severdig dyreart. Ikke så rart at læreren etterpå foreslår å kjøpe håndjern til barna og sier til sjåføren som syns lærerne har en trivelig jobb: "Har du noen gang vurdert å bli fakir? Det ville du sikkert også like - spikermatte, glødende kull og denslags."

Både barn og voksne kan lese denne. Voksne med skrekkblandet fryd!

3. Forvirrende. Hedvig og Hardemo-prinsessen av Frida Nilsson. Bok 3 om Hedvig, rampejenta som bor i huttaheiti (i en svensk skog). Denne gangen opplever Hedvig det som Vigdis Hjorth skrev om i Jørgen + Anne = sant. Hvem har sagt at ikke niåringer kan bli skikkelig forelska? Men Hedvig vet ikke hva denne følelsen er. Hun vet bare at hun var stolt av å ha den nye, nydelige klassevenninna på fanget i første time, forvirra og flau da han faktisk var en gutt, og helt på tuppa når ei eldre jente ville lære ham å knytte skolisser. For det er det  Hedvig som skal gjøre. Selv om hun må lyve og trikse for å få det til. Så følger det ene på det andre, som hos Tilda i Hvis jeg bare ikke...-bøkene.
Kjempesøt, morsom fortelling.

4. Fryktelig. Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald. Denne Brageprisnominerte barneboka handler om en bosnisk elleveåring som er på flukt fordi familien hans ikke fikk oppholdstillatelse i Norge. Han har flyktet en gang før, og vi får flere glimt fra den fryktelige krigen i Bosnia.
Jeg kan si så mye som at flukten ender godt for Albin. Men på veien har vi fått litt spenning og sterke scener. Og noe å tenke på. Lettlest, poetisk.

5. Fartsfylt. Crocodile tears av Anthony Horowitz. Foreløpig siste bok om ungdomsspionen Alex Rider, som (som så ofte før) ønsker seg et vanlig liv, men blir tvunget til å arbeide for MI6. Denne gangen for å få beskyttelse fra en innpåsliten journalist som vil skrive historien om Alex' liv. Artig vinkling:) Ellers følger boka den samme gamle formelen:
  •  skurken er en ulv i fåreham (her en "reformert" prest med svart fortid) som gjerne har et fysisk særtrekk (her en ødelagt kjeve) og djevelske planer med globale konsekvenser
  • Alex prøver å infiltrere organisasjonen til denne skurken, men det går ikke så bra; han blir kidnappet og dømt til en langsom, grusom død...
  • ... som han slipper unna akkurat i siste liten
  • og selvfølgelig redder Alex verden (her fra sultedød).
Men jeg prøver å glemme at det er en formel, og da er boka rett og slett spennende.

6. F*. Engleslakt av Ingelin Røssland. Siste bok om journalisten Engel Winge, som stikker nesa si i alt mulig... dritt. En ekstrem Frøken Detektiv. Jeg blir ikke venner med Engel, hun er altfor ulik meg, altfor tøff på flere måter. (Jeg hadde gått på veggene hvis vi skulle vært sammen bare en dag. OK, en time.) Men det betyr ikke at ikke boka er bra! Spesielt fordi det er en bibliotekar med der:) Lukas spiller i black metal-band, spiller laiv rollespill og satser på dataspill i biblioteket (veldig aktuelt tema).
Kanskje hele boka rett og slett er black metal?

Bokblogging

Nå har jeg fått tips om et intervju med tre norske bokbloggere, sendt i programmet Bok i P2 i går. Her kan du høre det. En av dem er knirk, en ekstra populær blogger som jeg følger med på.

Det er spennende å være bokblogger, og spennende å lese andres blogger! Folk skriver akkurat det de mener om bøker de har lest eller hørt. Så kan vi diskutere felles bøker og få nye boktips.

Jeg bruker Google Reader flittig, der får jeg oppdateringer. Kunne sannsynligvis brukt en funksjon på blogspot, men den kjenner jeg ikke. (Det er omtrent de samme bloggene som er på blogglista mi på denne sida.)

Ha en fin bloggdag!

mandag 8. november 2010

Det døde landet 2: Gjenfødt

Foto: bokkilden.no
Nå har jeg lest bok to i den kjempespennende serien av Josefine Ottesen. Den første boka, Golak (som fikk det danske kulturministeriets store børnebogspris) har jeg blogget om her.

Jonah, som i slutten av Golak flyktet fra den primitive landsbyen (der han ikke klarte å passe inn) etter å ha drept broren sin, er i begynnelsen av andre bok en fange hos ei gruppe med menneskelige kjeltringer. Det blir ikke avslørt med en gang hvordan han kom seg dit, det kommer litt etter litt, og det plager meg en smule når jeg har denne boka så friskt i minnet...

Jonah har fått i oppgave av lederen - Høvdingen - å bygge gamle radioer som kjeltringene skal bruke i krigføring. Han skal også lage et system for å forstyrre signalene til De Tre Byene, høyteknologibyene som kjeltringene vil innta. Nå går ikke tingene helt etter planen, og SPOILER SPOILER Jonah blir tatt til fange og ført inn i by 21. Eller reddet, hvis en vil se sånn på det.

Alt er perfekt i denne byen. Menneskene er vakre og friske, rommene er smakfulle, den digitalt lagde utsikten er stemningsskapende, alle er fornøyde. Og en ting som er spesielt godt for Jonah: han blir tatt på alvor som et geni. Han får utfordringer, han får bruke energien sin på viktig forskerarbeid. Han blir på en måte gjenfødt. Ting er altfor perfekte, selvfølgelig.

I 1932 gav Aldous Huxley ut boka Vidunderlige nye verden (Brave New World). Det er en dystopi der alle mennesker blir produsert i fabrikk og innsprøytet med diverse stoffer på fosterstadiet, eventuelt fratatt oksygen for at hjernen skal bli dårligere utviklet (hos de som bare skal brukes til rutinearbeid). I tillegg blir alle barn og voksne innprentet med slagord som passer deres "klasse". Sykdom, aldring, sorg og uro blir utslettet eller dempet med medikamenter, og kjærlighet er ikke noe annet enn kjemisk stimulering.

Jeg kommer til å tenke på Huxley når jeg leser Gjenfødt. I begynnelsen virker ikke denne byen så ekstrem; menneskene tenker selv, har naturlige følelser og blir oppmuntret til kreativ tenking, men de blir også manipulert. Innbyggerne får utdelt et apparat som de kaller for EMO, og det skal fjerne vanskelige følelser og tanker. Jonah blir avhengig av dette, og en merker etter hvert at den kritiske tankegangen hans blir svekket. Skummelt.
Det er også et slags klassesystem i By 21, med ulike nivåer (skall) som menneskene blir plassert i basert på personlighets- og intelligenstester. Jo lenger opp i skallene de kommer, jo bedre forhold og mer frihet har de. Men de bør ikke reise til skall 1, der de misdannete golakene og mutantene arbeider for at byen skal fungere, og der det er avfallshauger med MENNESKELIG avfall. For ubrukelige deler. Men der treffer Jonah ei jente han kjenner fra landsbyen sin.
Det er også to andre personer som kommer til å bety mye for ham: Tao, et lite "problembarn" som han skal følge opp og hjelpe (som ledd i en forskningsoppgave), og Professoren, som har viktige hemmeligheter.

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om denne boka. Den gir mange svar til å være bok 2 i en trilogi, men jeg gleder meg til å lese den siste også.

torsdag 4. november 2010

Fred på jord?

Foto: bokkilden.no
Hvis alle ser alt fra to sider
blir det aldri uro og aldri strider.
Månetoppen for alle nisser,
alle nisser for Månetoppen!







Det skriver Gudny Ingebjørg Hagen i Storm og Jentungen, boka som hører til årets julekalender på NRK. På vegne av blånissene og rødnissene, som endelig har blitt venner og vel forlikte etter striden om blåbærene på Månetoppen.

Rødnissene og blånissene vet veldig lite om hverandre. Men de mener mye om hverandre. Det eneste de tilsynelatende har til felles er at de pleier å plukke blåbær på Månetoppen om høsten. De pleier å dele dem seg i mellom, halvt om halvt. Men denne spesielle høsten har rødnissene plukket alle bærene. De trenger dem til å lage en mikstur som er god mot sykdommer, men trenger de så mange?
De vet ikke at blånissene trenger bærene til å lage Den blå timen, timen mellom dag og natt, den eneste tiden blånissene kan være ute og en magisk tid for alle nisser. Dermed blir det ingen blå time.

Jentungen bor sammen med rødnissemamma og rødnissepappa på Tuftegården. Hun tror at hun er enebarn, men vi har fått vite at hun har en tvillingbror som ble borte i stormen rett etter at de ble født. Blant blånissene vokser det opp en gutt som heter Storm, og hvem kan han være?:)  Storm føler seg annerledes, mer reiselysten, sultnere, enn de andre blånissene.
En dag møtes de to rett utenfor Blåfjell. Det er ikke et spesielt vellykket møte.

Men så ser han blåbærbollen og freser sint: "Å, dumme rødnisser, det er vi blånisser som eier blåbærene på Månetoppen, men dere har tatt alt sammen, så nå kan vi ikke lage blåtimer og komme ut! Det er deres skyld at jeg må være inne i hulene i hele desember!"

Men heldigvis slutter det ikke der. De to får en ny forståelse av hverandre og stiller spørsmål ved det de før har lært. Og de finner ut at de kan være venner. Slik hjelper de rødnissene og blånissene til å møte hverandre. Nesten som Ronja og Birk!

Dette er ei nydelig fortelling som alle, både voksne og barn, bør lese. Forholdet mellom de to unge nissene, hvordan de trosser fordommene og uvennskapet rundt, reisen de må ta for å finne ut hvem som har rett...
Verset ovenfor er urealistisk, dessverre, akkurat som John Lennons Imagine. Grenser og forskjeller vil det alltid være mellom oss mennesker, og det kan føre til strider. Men vi kan prøve å lage grenseoverganger av og til!

Og før du sender boka videre til Frp-politikere, som ALLE vet er EKSTREMT fremmedfiendtlige og moralistiske og HELT KLART trenger et nytt perspektiv: hvorfor tenker du sånn om Frp-ere?
Eller tenker noe om SV-ere, for den del? Eller traktorbønder eller drosjesjåfører eller bedehuskristne husmødre?
Vi er mennesker, alle sammen. Alle fortjener å bli hørt. Og det er interessant å kunne se saker fra (minst) to sider.

onsdag 3. november 2010

En trollmann

Foto: Internett
I dag lagde jeg ei utstilling på biblioteket. Eller, utstilling er vel å dra det litt langt. Jeg la fram bøkene - på norsk og engelsk - om denne trollmannen (som vel også har brukket ting (iallfall arm og nese), så vi har noe til felles)! Kanskje jeg bruker litt mer kreativitet når det nærmer seg den nye filmen.

Da jeg hadde besøk sørfra i høstferien satt søster og jeg og leste høyt for hverandre fra den siste boka, på engelsk (Deathly Hallows). Det gjorde vi også sist, da var det denne boka, og vi så filmen sammen. Den gangen var jeg skuffa. Blir jeg det nå? Klippene ser bra ut iallfall.

Hvordan kommer det til å gå med bøkene? Det lurer jeg på. Det kan virke som om de er mindre populære nå som serien er ferdig. Når siste film er ute til sommeren blir det kanskje spikeren i kista for Rowlings mesterverk? Jeg håper ikke det. Serien fortjener å huskes, å bli ikke bare et markedsføringsprosjekt med masse dilldall, men en virkelig litterær klassiker.

Hvordan går det forresten med vampyrene, nærmere bestemt med Buffy og gjengen?
Nå har jeg sett de to første sesongene på nytt og åtte episoder av sesong 3. Fikk nettopp med meg to yndlingsepisoder med disse mennene.

tirsdag 2. november 2010

Det er så leit å bli skuffa...

Foto: bokkilden.no
Går det an? Har jeg virkelig gitt opp å fullføre ei bok av Cornelia Funke, den kjempefine eventyrfortelleren som fant opp Mo og Maggie og Støvfinger og Capricorn?

Ja. Det gjelder den nye boka Reckless: Hud av stein. Den er rett og slett umulig for meg. Jeg merka det fort, konsentrasjonen min fløy i alle retninger (mer enn vanlig), og jeg fikk ikke sammenhengen i ting.

Idéen er så spennende! Jacob reiser gjennom et speil fra vår verden inn i en fantasiverden med mange kjente og noen mer ukjente eventyrtrekk. Der er pepperkakehus, mennesker i dyreham, lommetørkler som tryller fram gullpenger og så videre, men også egne Funke-skikkelser. For eksempel goylene: skapninger som ikke har vanlig hud, den er lagd av stein i ulike farger. De har gylne øyne, og de er hjerteløse (symbolsk talt?) krigere som vil overvinne menneskene.
Jacobs bror Will følger en dag etter ham gjennom speilet, og han har begynt å få en hud av stein. Etter hvert skjønner vi at det kommer av et sår han fikk av en goyl. Han holder på å bli en goyl selv, og Jacob må finne et botemiddel før goylene får tak i broren.

Hva er feil?
Det er så mye som ikke blir fortalt. Jeg får hele tiden en følelse av at det er ting jeg burde visst, ting som har skjedd - spesielt med Jacob - før fortellinga begynner. Eller det vil si, mellom åpningskapittelet og resten. Det har gått "mange år", vi får ikke vite hvor mange, fra han gikk gjennom speilet for første gang som 15-åring og til han nå må redde broren. Han har opplevd mye, reist på eventyr, vært i kamp med feer og dverger og hekser og besøkt keiserinnen... hvorfor blir det bare referert og ikke beskrevet, som en del av denne boka? Jeg som leser blir irritert over hemmelighetene.

Vi får ikke vite hvor gamle Jacob og Will er nå. Will er kjæreste med Clara, som går på universitetet i vår verden, og er Jacobs lillebror, så kanskje de kan være 20 og 25 år? Det er viktig for meg å vite. Og brødrene blir ikke beskrevet utseendemessig (Wills øyne er blå før de blir gylne). Det kan være en inspirasjon til å bruke fantasien, men jeg trenger noe å ta tak i...

Verdenen bak speilet er også litt uklar. Det er for mye blanding av gammelt og nytt, og fantasi og det vi kjenner fra vår virkelighet. Kunne det vært ei lita innføring i landets historie og personene der først i boka?

Er lei meg for at dette ikke gikk. Boka har helt klart mye å si, det er fantasi og sterke følelser i fleng, men den er altfor usystematisk og dårlig gjennomført. Det er ikke Funke sånn som jeg elsker henne!