søndag 30. mai 2010

Multiple guy problems

Døren gikk opp, og herregud, jeg tror at hjertet mitt sluttet å slå (...) Det var den peneste gutten jeg noensinne hadde sett. Han var høy, mørkhåret og med en helt perfekt supermannlokk i pannen. Øynene var klar blå og...

Møt Erik, Zoey Redbirds nye flamme. Han er vampyryngling, som Zoey, og er allerede en erfaren skuespiller. Han har hatt noe på gang med den blonde bitchen (for et ord!) Afrodite, men snart skjønner han at Zoey er den rette for ham.
Jeg snakker om House of Night-serien. Her er det guttetrøbbel i lange baner!

Zoeys offisielle kjæreste når hun begynner på vampyrskolen er mennesket Heath, en kjekkas av en fotballspiller (amerikansk fotball!) som ble bestevennen hennes i tredje klasse da han sa at den altfor korte hårklippen hennes var fin. Han har store problemer med drikking, men han er en god gutt innerst inne.
Når Zoey blir vampyryngling vil ikke Heath slippe taket i henne, og han setter sitt eget liv i fare når han lar henne drikke blodet sitt, noe som lager et bånd mellom dem.

Men egentlig er det jo Erik hun vil ha. Eller?

Så møter Zoey den overnaturlig pene læreren Loren, som viser seg å være en slu flørter, og James Stark, verdens beste (og boklesende!!!) bueskytter, som faller for henne... og etter hvert lurer til og med en udødelig, Kalona, seg inn i Zoeys drømmer og vil være med på leken. Heldigvis ikke alle i første bok.
På ett tidspunkt har Zoey tre kjærester og en skummel drømmekjæreste.

Disse gutteproblemene bidrar nok til spenningen, men de gjør meg veldig forvirret også. Hvem er det egentlig som elsker henne mest? Hvem elsker hun mest? Hvem er best for henne? Kan hun kanskje ha flere på en gang? Det er akkurat som om P.C. og Kristin Cast har forlest seg på Twilight (Bella, Edward og Jacob) og tenkt at de vil skru skruen enda TO hakk.
Og jeg har ikke sett Buffy-serien, men jeg syns å huske at det er to gutter inne i bildet der også? Vampyrer?

Ja, og forresten, Dødslekene har en liten problematisk situasjon også. Katniss må velge mellom en senete, stolt jaktkompis og en sterk, snill bakersønn som hun kjemper på død og liv sammen med.
Det er til og med fangrupper på nettet for de to guttene.

Stakkars jenter.

lørdag 29. mai 2010

Denne liker jeg 2: Opp i lufta

Skikkelig eventyrbok fra Artemis Fowls "pappa" med handling fra Irland på slutten av 1800-tallet.
Jeg ble litt skeptisk da jeg skjønte at den foregikk på 1800-tallet, siden jeg ikke er spesielt begeistra for historiske romaner - men det glemte jeg fort.

På den irske øya Store Saltee bor gutten Conor Broekhart med mor og far. Han er bestevenner med prinsesse Isabella (selv ei lita øy har en konge!), som blir med ham på ganske uskyldige eventyrferder rundt slottet. En av disse holder på å gå alvorlig galt når slottstårnet tar fyr, men snarrådige Conor redder seg og Isabella ned fra taket med en improvisert drake.
Conor vet nemlig litt om det å fly. Han ble faktisk født rett etter en dramatisk luftballong-styrt i Paris. Og han får en flink læremester, Victor, som ikke bare setter ham inn i  flykunstens hemmeligheter, men også i kampkunst.
Alt er ikke som det skal på den ellers så fredelige øya. På naboøya Lille Saltee er den grusomme Bonvilain hersker over et fengsel, men han har større ambisjoner og utfører to katastrofale mord i slottet. Conor blir fanget og dømt til fengselsstraff for mord han ikke har begått. Den geniale Bonvilain finner ut hvordan han skal knuse Conors far Declan og Conor på samme tid - han narrer faren til å tro at det er Conors drapsmann som sitter i cellen (slått til det ugjenkjennelige):

Et øyeblikk etter geleidet han Declan Broekhart inn i rommet. Conor hadde aldri før sett faren så ulykkelig. Declans rygg, som vanligvis var rak som en linjal, var nå kroket og skjelvende, og han holdt fast i Bonvilain slik en gammel mann støtter seg til pleieren sin. Ansiktet var det verste. Det var dratt av sorg: Øyne, munn og rynker rant som smeltet stearin.
"Her er han," sa Bonvilain lavt, med mye medlidenhet. "Dette er ham. Bare et par sekunder."
Conor beveget seg langsomt og forsiktig mot veggen, prøvde å rette seg opp.
Pappa, prøvde han å si. Pappa, hjelp meg. Men alt som unnslapp de hovne, forslåtte leppene var svake stønn.
Declan Broekhart raget over ham med tårene dryppende fra haken.
"Takket være deg," hvisket han. "Takket være deg..."
Og så gjorde han et framstøt mot Conor, ikke for å omfavne, men for å drepe ham.

- Conor blir sendt til fengselet, der han forandrer seg til en bitter, hard ung mann, ikke ulik Jean Valjean i Les miserables - eller Greven av Monte Cristo? Han blir torturert, hundset og truet av profesjonelle drapsmenn.

Det er vondt å lese.

Heldigvis blir han ikke der. En ekte Flyger må opp i lufta, selv om han er innestengt i stein!

Les boka! Jeg sier ikke mer.

Denne liker jeg 1: Underjordisk, bokstavelig talt! (med spoilere)


Dette er tredje bok i serien om Will som følger etter fosterfaren sin inn i en tunnel og opplever de merkeligste, skumleste og farligste eventyr sammen med kameraten Chester og etter hvert andre allierte/venner. I forrige bok fikk vi vite at Rebecca, som Will vokste opp med og trodde var søsteren sin, 1) var to prikk lite jenter, 2) var dødsfiendene hans (grensevokterne), 3) var viktige i grensevokternes store plan om å utrydde vår verden (dvs menneskene) og skape en ny. Ikke så lite!

Vel, Avgrunnen slutta dramatisk med at Will, Chester, jaktkatten Bartleby og motstandskjemperen Elliot falt ned i et svært hull. I tillegg dro Wills egentlige mor Rachel de to Rebecca-tvillingene med seg ned i det som forhåpentligvis var døden for deres del. Men var det det? Selvfølgelig ikke.
Samtidig som Will & co prøver desperat å finne en måte å 1) overleve, 2) komme seg opp igjen på, og 3) hindre Rebeccaene i å utføre planen sin, har Wills fostermor (fru Burrows) våknet av sin halvt apatiske tilstand og prøver å finne ut hvor familien har blitt av. I tillegg roter Wills fosterfar Dr. Burrows, som falt ned i Kjernen før de andre, seg borti - nettopp - grensevokterne. Dumming. 

Boka er utrolig! En ekstrem form for Jules Vernes bøker? (De har jeg ikke lest.) Det er ikke bare action, det er sterke følelser (hvem skal en egentlige stole på?) og en helt spesiell verden som Gordon og Williams har skapt. Og vent bare, det kommer flere verdener...
Og flere bøker. Helt klart. Ble bittelitt skuffa da jeg skjønte det, men jeg GLEDER MEG til neste bok!

Det er forresten ikke mange bøker som jeg vet om som går under jorda. Kiki Strike-bøkene foregår delvis under New York. Noen som husker flere? Jeg for min del prøvde å lage eventyrboka "Reisen under jorda" da jeg gikk på barneskolen. Den ble liggende i mange år, og jeg vet ikke helt om jeg tør å ta den opp igjen... hadde vært moro.



 

onsdag 26. mai 2010

Siste oppdateringer

Jeg ble ferdig i dag med bok 2 i Percy Jackson-serien av Rick Riordan, Monsterhavet. Følte det samme som sist (tenkt, ikke nevnt), at det skjedde for mye på kort tid. Det kan bli for mange spenningskurver, og det kan bli for ekstremt, selv for ei fantasybok. Fantasifull til tusen, det er et pluss, og gjør gresk mytologi levende, men jeg føler at jeg ser på en i overkant handlingsmetta eventyrfilm. Likevel, jeg brøt nyttårsforsettet mitt og leste ut boka. Veldig fort, vel å merke.

På flukt av Magnhild Bruheim. Nynorsk spenningsbok med samme hovedpersoner som i Ny melding og Venneringen, men kan leses for seg. Eller kanskje ikke? Hovedpersonene Bente og Henrik er forelska i hverandre, og iallfall Bente er med i de to første bøkene. Selv om temaet for denne er alvorlig og dystert - tvangsekteskap i Oslo - er faktisk den lette romantikken mellom de to det som får meg til å lese videre. Det er så vidt det går.

For det første: det er veldig unaturlig at Oslofolk snakker nynorsk. Stort sett vil en roman følge en målform, hvis ikke de bruker målskifte som en effekt (f.eks. i denne av Bjørn Sortland - eller ekstremformen i denne:)). Og her burde det vært gjort. Den nydelige nynorsken passer godt på bygda, men IKKE på tjukkeste Grønland. (Når jeg tenker meg om foregikk deler av Ny melding også i byen.)
For det andre: jeg klarte ikke å engasjere meg i fortellinga om Yasmeen som gjemmer seg for familien sin. Vi trenger bøker om dette fortvilte temaet, men det kunne vært gjort bedre.
Jeg syns å huske at Venneringen var ekstra spennende. Kanskje det har noe med at den var ren spenning/thriller uten den vanskelige samfunnskritikken?

For noen uker siden leste jeg Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. Den har ligget og ligget og ligget i vente-på-blogginnlegg-bunka. På omslaget står det en kommentar fra Anne B. Ragde: "Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen."
Og boka var spennende. Den handler om en gammel forfatterinne som alltid har narret journalister med vågale "sanne historier" om sin fortid, men som nå vil fortelle den unge bokelskeren Margaret hva som egentlig skjedde for mange år siden. Det blir en krimhistorie, for hvorfor begynte det å brenne i den flotte herregården, og hvor forsvant guvernanten?

Jeg kjempet med meg selv mens jeg leste denne. Jeg ble virkelig fengslet (den var ikke "trettende"!), men jeg grøsset såpass mye på ryggen av den dysfunksjonelle og hatefulle familien (spesielt tvillingen som kunne vært fra det mørke stedet hvis navn ikke må nevnes) at jeg hadde problemer med å lese videre.

Neste blogginnlegg vil jeg bruke til bøker jeg likte å lese!

Ellers så har jeg nå lånt med meg hjem to fantasybøker jeg har lest allerede. Det er Eragon av Christopher Paolini og De fire og Han som gjør galt verre av Hans Fredrik Follestad. Jeg har ikke lest bok tre i Eragon, og den må jeg få med meg, så jeg må repetere litt. Egentlig har jeg selvfølgelig ikke tid til å lese bøker på nytt, men jeg har lyst, så DET SÅ!

søndag 23. mai 2010

Være glad-leken

En av bøkene jeg leste som barn hette Polyanna og barna hennes. Den handlet om Polyanna, som da hun var barn begynte med å leke vær glad-leken (Glad game) da hun fikk et par krykker i stedet for ei dokke i presang. ("Så bra at jeg ikke trenger krykkene!") Hun utviklet leken og overførte den til andre, så de kunne se det positive i selv den mørkeste livssituasjon.
Polyanna betydde nok mye for meg og synet jeg fikk på meg selv og verden rundt meg. Jeg ville være positiv, vennlig, glad. Er ikke dette bra?
Wikipedia: "Termen "Pollyanna" blir brukt til å beskrive en person som alltid finner noe å være glad for uansett hva som skjer. Det er noen ganger brukt nedsettende og refererer da til en som er optimist på grensen til naiv eller nekter å akseptere fakta i en uheldig situasjon.

Jeg har nettopp lest ei anna bok. Den MÅ du lese! Den heter Livets lyse sider (engelsk: Bright-sided) og er skrevet av Barbara Ehrenreich. Undertittelen Hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika sier det meste. Men hva er positiv tenkning? Er det ikke en Polyanna-måte å se verden på?

"Positiv tenkning" er et slags livssyn som startet i det små med "New Thought"-bevegelsen på 1800-tallet og som nå preger de fleste aspektene ved det amerikanske samfunnet: handel, religion, forskning, helse... Det handler ikke først og fremst om et positivt syn på menneskene rundt en, men om et fokus på personlige, subjektive (delvis åndelige) opplevelser (i motsetning til f.eks. objektiv forskning) og en blind tro på at "alt skal løse seg" - og i siste instans: "jeg kan tiltrekke meg alt jeg vil ha". På grensen til det naive og irrasjonelle, som nevnt ovenfor. Noen eksempler:

Motivasjon har blitt en business i seg selv, med utallige bøker, reklameprodukter og kurs som folk tror de trenger for å være Positive i en hard og ensom verden. For eksempel den kjempepopulære boka The Secret av Rhonda Byrne. (Hun hevder visstnok at en kan tiltrekke seg smykker i en gullsmedbutikk bare ved å ønske seg dem hardt nok.)

Kvinner med brystkreft oppmuntrer hverandre til å se på kreften som en gave, en mulighet til å starte et nytt liv - og blir anklaget for å være Negative hvis de klager over smerter og ikke ser noen mening med lidelsen. Det siste har forfatteren selv opplevd.

I businesslivet har såkalte motivasjonstalere spesialisert seg på å få oppsagte arbeidere til å "tenke positivt" - på oppdrag fra sjefen som bare MÅTTE kutte ned på noen stillinger. Kanskje sjefen fikk vite det på en sjamanreise på et motivasjonskurs for sjefer, der de hopper rundt og sier "Jeg er bra! Jeg får det til!"? Og Negative medarbeidere kan risikere å miste jobben hvis de setter fingeren på ting som ikke funker.

Såkalt kristne predikanter trekker tusenvis av mennesker til sine megakirker, der de får høre at Gud vil gi dem alt de ønsker seg - hvis ikke ville han jo ikke være noen allmektig gud. Selv er predikantene selvfølgelig et levende eksempel på denne Sannheten, ettersom de lever ustyrtelig godt i sine villaer med ørten badebassenger. Slike megakirker er lagd på bakgrunn av undersøkelser blant potensielle kunder.

Positiv tenkning bidrog det økonomiske krakket i USA, blant annet ved at predikanter som de over oppmuntret folk til å låne over evne ("Gud kan gi deg det!") og ved at businessmenn i viktige stillinger fokuserte på intuisjon og optimisme i stedet for å godta at ting rett og slett gikk ad dundas.

Og sånn fortsetter det. Kvalmende!
Det er viktig å huske at ikke alle amerikanere lar seg lure. Men USA er de ekstremes land...

Jeg kommer til å tenke på boka Vidunderlige nye verden av George Orwell, der menneskene blir manipulerte helt fra fosterstadiet gjennom gjentatte Sannheter som de selvfølgelig til slutt tror på.
Boka er filmet og ligger på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=WuiaT0nX9ls

onsdag 19. mai 2010

Eurovision Song Contest - en farse?

Vi er mange som gleder oss til den internasjonale Grand Prix-finalen 29. mai. Og vi heier på Didrik, selvfølgelig. Men er det de fine låtene som vinner?

Jeg har lest i den helt nye boka Melodi Grand Prix, skrevet av Kato Hansen og Jostein Pedersen (aka Mr Melodi Grand Prix - blir ikke det samme uten ham!). Den er ganske så subjektiv og av og til stygg, men hva kan en vente?:)
Uansett, det står tabeller der over alle resultatene fra Eurovision Song Contests spede begynnelse. Jeg kikket litt på YouTube og kom over to bidrag fra 2004. Det ene var fra Ukraina, det andre fra Norge. Ett av dem fikk 3 poeng, det andre 280. Jeg kan si en ting: Dette er ingen SONG Contest! Men det har det ikke vært på hvor mange år, selvfølgelig.


"I morgen" (John Marsden) som film - endelig!!!

Lenke:  http://www.youtube.com/watch?v=Qxb8rgq_Un8

tirsdag 18. mai 2010

Å lese barnebøker


Barnebøker er gjerne korte, med enkle setninger og en klar, rett fram handling. Hvorfor føler jeg som voksen så ofte at de er vanskelige å lese?

Problemet mitt er at jeg først og fremst leser som en lesehest. Jeg trykker alt til brystet som rører ved meg helt personlig og subjektivt, om det er grøssende spenning eller tåredryppende drama. Det vil si, hvis det er godt skrevet. Og jeg må ha litt motstand.
Barnebøker blir ofte altfor lette og platte for meg. Jeg må opp på Den uendelige historien- og Artemis Fowl-nivå før jeg virkelig kan glede meg over bøkene, og dermed bli tent nok til å formidle dem til andre.
Selvfølgelig fins det unntak, gjerne allalders-bøker som Momo eller Den lille prinsen. De kan jeg nyte fordi de er vakre og fulle av visdom.

Men. Jeg er en barnebibliotekar. Det er en viktig del av jobben min å lese barnebøker, særlig nye - korte og lange, lette og vanskelige. Jeg skal fortelle disse fortellingene høyt for en sjuåring, åtteåring osv. eller iallfall anbefale dem. Hvorfor kan jeg ikke vurdere dem med barneøyne og se det positive i dem? Tenke meg at jeg er en leser i startgropa, en som akkurat har begynt å kjenne den søte smaken av fortellinger og fantasi i bokstavform? Glemme de kravene jeg stiller som en voksen leser?

Og: er kravene mine til skikkelig driv OG god språklig/plotmessig kvalitet overførbare til barnelitteraturens verden? A propos: Nettstedet barnebokkritikk.no har et voksent blikk på barnebøker og stiller gjerne voksne krav til dem, og det føles nå og da litt malplassert.  

På bloggen min er det en overvekt av voksenbøker. Sannsynligvis fordi jeg ikke ser på den som en jobb-blogg. Men jeg håper at det vil komme flere bøker for små lesere etter hvert! Ikke fordi de er enkle barnebøker, men fordi de er GODE bøker.

Uff. Dette ble vel et kjedelig innlegg?

mandag 17. mai 2010

Hipp hipp hurra!

Jeg kan godt gratulere dere med dagen! Herlig dag!

Men det jeg vil feire akkurat nå er at mørke Mari har nevnt bloggen min i bloggen sin i en lenke som går der en skal skrive 7 ting om seg selv (har sett eksempler på begge) og så skryte av 7 andre blogger. Jeg sakser fra Maris vurdering: "Lesehesten fra Sørlandet skriver godt om barne- og ungdomsbøker og ofte er vi ikke enige i det hele tatt. Noe som bare gjør det morsommere å følge med, selvfølgelig. :-"
Det er jeg så enig i, Mari! Det er kjekt å finne meningsfeller, men jeg skjønner mer og mer hvor viktig det kan være også å se en sak fra flere sider. Så - takk!

OK, 7 ting om meg:
1. Jeg var med i 5PÅ i femte klasse og kom nesten på tv. Vi tapte for et lag som ikke gjorde det spesielt bra i boksen, og greide faktisk å vinne over dem i en mer lokal tevling. Bildet av laget mitt sammen med Andreas Lunnan (min daværende helt!) henger fremdeles på veggen hjemme hos mamma og pappa. Det var forresten kjempegøy å være med i radiokonkurranse!
2. Jeg har sunget sammen med et gammelrock-band. To konserter! Crying in the rain, Blue Bayou, Love is all around med fler. Noe av det gøyeste jeg har vært med på i mitt sangliv!
3. Jeg er forferdelig lat. De som vet hvor ryddig det er rundt meg vil ikke skjønne dette, men det er sant.
4. Av og til legger jeg meg rett ned på golvet og nyter stor musikk (det er da jeg burde hatt surround-lyd).
5. Jeg har store problemer med trykknapper og pynteknapper på klær. Kan ha sammenheng med noen klær jeg ble nødt til å gå i som barn.
6. Jeg har en forkjærlighet for det keltiske. Keltiske myter og keltisk musikk. Ikke nerd, men såpass interessert at jeg håper jeg får med meg noe gammelt keltisk på turen min til Wales til sommeren! (Så sant ikke askeskyen stopper oss.)
7. Jeg leser mine egne dagbøker med jevne mellomrom.

Jeg liker veldig godt bloggene til Mariog Elin, men de har fått utfordringen allerede!
Jeg finner fram fire til:
Elis lesebabbel - sannsynligvis verdens tøffeste lyd- og blindeskriftsbibliotekar:)
Lises blogg (Knirk) - gir meg et innblikk i en verden utenfor fantasy, ren spenning og ungdomsbøker (selv om hun er innom det også)! Og hun klarer å være helt ærlig om hvor dårlig hun synes House of night er. (Erm. Jeg holder nå på med bok 5.)
Ladybug (Underhold meg) - lekker blogg!
Beateslill - ser ut til å ha samme boksmak som meg, sympatisk altså! 

lørdag 15. mai 2010

Ridderne av Dor

Sjasmin og Timian. Copyright: Inkalill
Nå har jeg lest ferdig Ridderne av Dor. Den var veldig bra! Mye mer humor enn i Miranda-serien, med karikerte personer og klassisk komiske tegninger, samtidig mørkere og mørkere utover i bøkene.

Litt om handlinga:
Ridderne av Dor er sju personer som kommer fra hvert sitt land (med søte navn som Korridor, Svingdor og Bakdor!) og til dels er av ulike raser (dyreskikkelse, troll, småfolk). De har i oppgave å stoppe Overall, Trollmannskeiseren, som vil herske over hele Dor. Makten får han dels ved å skape intriger, dels ved å skape frykt. Han har blant annet tre unge jenter i "samlingen" sin som vil dø på forferdelige måter hvis de ikke gjør som han sier. Den ene av dem er prinsesse Sjasmin, omtrollet dverg og sexbombe som har en ekkel sky hengende ved seg. Den spiser maten hennes så hun holder figuren, men den kan også spise henne hvis hun ikke passer på.
Overall er, som tittelen Trollmannskeiseren antyder, over gjennomsnittet flink i magi. (Han er også bokstavelig talt en "gjenfødt drage", jf Rand i Tidshjulet!)

Den viktigste av Ridderne er Hassel Hvitveis. Han er den eneste mannen Trollmannskeiseren ikke kan lese og kontrollere tankene til, og han er en uselvisk og modig helt. Litt som Frodo. Selvfølgelig liker jeg ham!

Det hender jeg reagerer på at personer er tegnet ulikt ulike steder i serien. Det gjelder først og fremst kroppsfasong, men også ansiktstrekk. Spesielt legger jeg merke til det hos amazonen Gala, som av og til får røde, store lepper (kanskje når hun er sammen med prins Dariel? Hm.)   
Ellers er jeg skuffa over at Hassel, som er lav og nesten hobbit-aktig, og kjæresten Timian, en rett ut sagt stygg dverg og mesterspion, blir forvandlet ved magi mot slutten og blir vakre. De blir rett og slett et Disney-par.

Likevel, anbefaler serien på det sterkeste! Her er det farger, fantasi og fortellerglede.

onsdag 12. mai 2010

Jeg gleder meg!


Til hva?
Å, det er så mye.
Men akkurat nå: Trollmannskeiseren av Inkalill!

Jeg har blogget om Miranda-serien før. Trollmannskeiseren er en ny samlebindutgave med fire og fire album fra Ridderne av Dor-serien. Denne ble utgitt før Miranda, nærmere bestemt fra 1992 til 2000.
Jeg tror faktisk at den er enda bedre også:)

A propos Miranda: Inkalill har faktisk lagd konseptet til 24 album allerede, og 7 av dem er utgitt!

mandag 10. mai 2010

De vise kvinnene...


Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en lesehest (nokså åpenbart), men jeg har ikke vært så åpen om at jeg er bibliotekar.
Det er jeg, altså! Nærmere bestemt barne- og ungdomsbibliotekar. Og stolt over det også.
Jeg fikk et tips fra Eli om en kjempefin bibliotekarblogg der tre vise kvinner fra Lom forteller om sin daglige dont. 

Ikke alle vet hva et bibliotek er og hva arbeidet vårt går ut på! Mange ser ut som spørsmålstegn når vi forteller at vi faktisk er på jobb også når biblioteket ikke er åpent. Hvor mye tid kan det egentlig ta å sette på plass bøker i hyllene?

Husk at disse bøkene også skal bestilles, føres i regnskap, registreres i basen, stemples, eventuelt plastes, ryggmerkes osv. Og vi har tidsskrifter, lydbøker, dvder, musikk-cder og spill som også skal registreres og merkes. Av og til må de også repareres. Og når det blir dårlig plass i hyllene, ja, da må noe fjernes. Og det vi kaller kassering er nesten en vitenskap i seg selv.

Ellers er det post, purringer (ja, det tar litt tid!), bestillinger av fjernlån, sjekking av epost, bunting av tidsskrifter, osv. osv.

Folk spør oss om interessante ting, alt fra den nye boka til Jo Nesbø til en tysk biografi om en vestlandsmaler (som faktisk bare fins i Tyskland). Og selvfølgelig: "Har du ei god bok å anbefale?" Av og til klarer vi ikke å svare der og da, og da jobber vi samvittighetsfullt med problemet etterpå. 

Vi får også utløp for det vi måtte ha av kreativ energi gjennom å lage utstillinger av ulike slag.

Ja, og så har vi eventyrstunder og reiser jevnlig på besøk til skolene i kommunen. Vi har flere titalls klassebesøk med orienteringer og bokprat. Hver november er det stor regional bokmesse, og den er vi med og arrangerer. Og så har vi hatt skrivekurs for ungdomsskoleelever. Og diverse. Vi er på møter og kurs. Årsmelding skal lages og rapporter sendes. 

Heldigvis er vi fire kolleger i min kommune!  Hvordan KAN noen klare seg med færre?

lørdag 8. mai 2010

For eit eventyr!



Det var ein gong i eit frose land langt mot nord at det budde ei dronning og ein konge. Dei elska kvarandre så høgt at landet rista og isen knaka, men likevel kom det ingen barn. Inga lita jente eller liten gut på raske bein og med perlebrusande latter. Kvar morgon fylte dronninga den tomme magen sin med ei skål rosa og blå piller, mens tårane trilla ned på kjolebrystet. Og kongen strekte handa si over det enorme bordet og strauk dronninga over håret, som gråna meir og meir for kvar fullmåne som kom, lyste og gjekk.

Dette er starten på Ingelin Røssland sitt eventyr Torneprinsen i den moderne, nynorske eventyrsamlinga Eventyrboka. Eit heilt spesielt eventyr; eitt av fleire. Herleg!

Her finn du dei klassiske eventyrdraga: dei tre brørne som skal ut og vinne prinsessa (Kladden og trollet som ingen kunne målbinde), jenta som må nytte magiske hjelpemiddel for å hente far sin heim (På den andre sida av Nordlyset), guten som reddar sauane sine frå ulven (Stemma som blei borte) og så vidare.

Men! Dei tre gutane i eventyret om Kladden er hekta på Playstation, og det er faktisk Playstation (3) som reddar Kladden i ordkløyveriet med prinsessa. Så er også dette eventyret langt bak i boka, og det er lagt opp til eit stigande lesarnivå (det vil seie alderstrinn) for kvart eventyr. Eg kan ikkje sjå at det stemmer alltid; eventyret om den lille trastejenta som er så oppteken av sminke og traste-Grand Prix at ho ikkje vil lære å fly kan faktisk passe for ganske så små jenter, trur eg;) Rett før denne kjem Stein Erik Lunde si forteljing Jenta som sakna; denne ville eg faktisk anbefale til gutar på 12 år og oppover.

Nokre er klart moralske fablar for dei minste (Trampetrollet som ville dansa), ein er miljøvennleg (Den reine Overfloda), ein er rett ut grøssete etter mi meining (Dronninga i berget det blå). Ei zombieaktig prinsesse blir plukka opp av ei mobiltelefonsmuglande dronning og sett ut av funksjon som ein robot av skumle små menn. 

Vaksne kan òg finne skattar her. Eg fekk ein favoritt som kanskje meir er ei poetisk forteljing med magiske element: Kokken frå Calabria av Katrine Sele. Meisterkokken Salatino møter vesle, albanske Liria som aldri smiler men som kan sjå inn i hjartet til menneske. Ho blir servitør. Saman hjelper dei to gjestene sine til å føle seg vel og få eit nytt syn på livet gjennom kunstnerisk og herleg mat. Men sjølv har Liria ei sorg ho ber på.

Eg vil anbefale alle å lese denne samlinga! Det har kome ei Godnattbok òg.

fredag 7. mai 2010

Dromeparden

Det løystra. Lanke lågmælt sjor
hang darme frå det tarve lap.
So stige låg den rumse kor
i sovepaskens gap.

"For Dromeparden du deg akt,
min djerve son! Med ilske klør
fyk Starefuglen ut på jakt
i bygdene mot sør."

Sitt virpe sverd han spende fast
um midja som var mjuk og mjas.
Han kvilde under Burketrast
og leistene han las.

Og som han låg i bakkeheld,
ein Dromepard frå dolme skog
kom fregande med augeeld
og spuldra der han drog.

Fram kongsmenn! Fram med snipedov!
Det virpe-verpe hogg og stakk.
Han skar det ramse hovud av,
og galdre-blodet drakk.

"Min gjæve son som slo i hel
ein Dromepard frå Råme-land!
Å, gledesdag! Å, nott so sæl
då du vart Snjoskens banemann!"

                   (Lewis Carroll: Gjennom speilet, 1985)

tirsdag 4. mai 2010

Jeg har lest ei bok som traff meg

Og nå skal jeg ikke gjøre den feilen å legge boka nederst i vente-på-blogginnlegg-bunken.
Boka heter Barnepiken og er skrevet av Kathryn Stockett.

Miss Skeeter vender blikket mot vinduet igjen, mot miss Hillys Buick. Hun rister aldri så lite på hodet.
"Aibileen, det snakket der inne ... Hillys snakk, jeg mener ..."
Jeg tar en kaffekopp og tørker den omhyggelig med håndkleet.
"Hender det du ønsker at du kunne ... forandre saker og ting?" spør hun.
Jeg kan ikke dy meg og ser henne rett i ansiktet. For det er et av de dummeste spørsmålene jeg noensinne har hørt. Hun har et uttrykk av vemmelse og forvirring, som om hun har hatt salt i kaffen istedenfor sukker.
Jeg vender tilbake til oppvasken, sånn at hun ikke skal se at jeg himler med øynene. "Åh nei, ma'am, det er bra som det er."


Vi er i Jackson, Mississippi i 60-årene. Tre innbyggere - den gamle hushjelpen Aibileen, den litt yngre kjeftesmella Minny (også hushjelp) og unge, hvite Miss Skeeter forteller om hva som skjedde den vinteren de prøvde å forandre saker og ting.

Handlinga begynner i huset der Aibileen arbeider og passer på lille Mae Mobley. Fem hvite kvinner møtes for å spille bridge. Eller rettere sagt, for å diskutere viktige samfunnssaker. En av dem, hun som snart utkrystalliserer seg som sjefen og midtpunktet i gruppa, er miss Hilly. Hun anbefaler miss Leefolt, som Aibileen arbeider for, å installere et eget toalett for sin svarte hushjelp. Og hun krever at venninnen miss Skeeter publiserer noen e(n)kle hygieneregler i et lokalt nyhetsbrev. (Noe hun til slutt gjør, men på sin egen måte!)

Miss Hilly minner meg skummelt mye om Professor Umbridge i Harry Potter og Føniksordenen. Hun er liten og tykk og kler seg komisk jentete samtidig som hun er en ondskapsfull heks (her i overført betydning). Men hun er virkelig og derfor mer skummel! Det fins sikkert flere som henne i bøker rundt om. Jeg kommer forresten til å tenke på Katteøyet av Margaret Atwood (kjempebra bok om utfrysing/ jentemobbing).


Uansett. Det er saken med det ekstra toalettet som setter den dramatiske handlinga i gang. Miss Skeeter drømmer om å bli journalist, og hun har et åpent blikk for urettferdigheter i samfunnet. Dermed begynner hun på ei dokumentarbok om de svarte hushjelpene i byen. Anonymt, selvfølgelig. Det tar tid før hushjelpene tør å bli med på dette. Forferdelige ting har skjedd med negere som har stukket seg fram og sagt sin mening, eller med familiene deres. Og Skeeter risikerer utstøtelse fra det gode, hvite selskap.

Fortellingen veksler mellom de tre kvinnene Skeeter, Minny og Aibileen. Bare ett kapittel er skrevet i tredje person, og det er kanskje det morsomste. Her får Hilly revet i stykker kjolen sin av den totalt sosialt uintelligente, lekre Celia (som Minny arbeider for), og hun vinner en sjokoladekake som ikke bare er en sjokoladekake. Nei, den er et symbol for noe større, og flauere.

Forholdet mellom mødre og døtre er kjempeviktig her. Skeeter og den masete, kreftsyke, sosialt bevisste mora hennes, Hilly og hennes kroppslig skrøpelige, men slue og humoristiske mor. Og Aibileen og lille Mae Mobley. Aibileen gir henne en varm kjærlighet som hun aldri får av sin virkelige mor, og lærer henne det viktigste hun kan si til seg selv:
"Du er snill. Du er gløgg. Du er betydningsfull."

Jeg skulle skrevet så mye mer, boka er fullt av gullkorn, og jeg ble virkelig glad i personene. Etter hvert ble det nesten ulidelig spennende.

søndag 2. mai 2010

Tre gode bøker

1. I lovens navn! av Terry Pratchett. Strålende som alltid! Her er det et vekterkorps som har fått i oppgave å passe på at skurkelaugene i Ankh-Morpork får fritt spillerom. Selv er de nederst på rangstigen. Den litt naive, men lovlydige "dvergen" Gulrot er nyansatt. Han skjønner ikke dette og rydder (roter) opp i saker og ting. Drager stikker innom fortellinga etter hvert sammen med en mannhaftig dame, og Det Opplyste Broderskap planlegger en skummel påkallelse. De er selve parodien på hemmelige brorskap og seremonielle sekter, hør bare hva Overstormesteren sier:

Er den tredobbelte sirkelen behørig trukket opp? Ere alle her som Ere her? Og det er best for en kunnskapsløs at han ikke er her, for han vil bli ført fra dette stedet og få sin varpel skåret opp, sine testudiner slengt for alle vinder, sin snollert revet i stykker med mange kroker og sin figling plassert på en stake...

Du vet ikke hva en varpel er? Vel, det vet ikke medlemmene av Broderskapet heller. Men det gjør jo ikke noe når en bare har den rette innstillingen.
Hvem er Overstormesteren? Se, det er et spørsmål som ikke blir besvart før mot slutten, og det gjør boka veldig spennende!

2. Spøkelsesjeger av Michelle Paver. Siste bok i Ulvebror-serien. Skuffer ikke!  Det er vinter, kaldt og farlig. Torak må ut på reisen til Fjellene for å kjempe mot sjel-eteren Eostra for siste gang. De to bestevennene hans, Renn og Ulv, følger etter - men ikke bare for å hjelpe Torak. Renn flykter også fra skjebnen sin, som ser ut å være ei framtid som sjaman for Ravneklanen. Ulv leter etter valpen sin, som er bortført av Eostras ugle. Det er skummelt, intenst...

3. Heksenes datter av Dorota Terakowska. Fantasy skrevet av en polsk forfatter; spennende! Ei lita jente med gullhår og brønnblå øyne får opplæring av fire forskjellige hekser opp igjennom barndommen sin. Hun lærer magi av ulike slag, og hun lærer om landets historie. Snart kan hun snakke med stjernene og trylle ekorn om til kongler, det siste bare for gøy. Kunnskapene og selvtilliten er det ingen ting i veien med, men hva med medfølelse og kjærlighet til menneskene? Heksene har ikke lært henne å elske, og det viser seg å være katastrofalt når landet skal befris fra de barbariske Inntrengerne fra steppene. De har styrt landet med jernhånd i flere hundre år, men det fins en Sang som synges i hemmelighet og som forteller om en redningsmann. 
Minus for dette som dessverre er så typisk for mange fantasybøker: heltene er høyreiste, slanke og gjerne blonde; skurkene svartmuskete og tettbygde.
Ellers virkelig bra bok!

3.